Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Tiden går litt fra meg på sommeren.
Det er nå straks 7 uker siden jeg opererte. Flyttet fett fra magen for “isolasjon og polstring” i brystene etter at jeg forebyggende pga BRCA1 har fjernet alt brystvev og erstattet med silikonproteser. Det å ha kun silikon og ikke noe brystvev har gitt meg en del plager. Fysisk og psykisk. Fysisk har det gitt en del ubehag, smerter og gnissing rundt protesene, samt at brystene har vært vanvittig kalde! Også på sommeren når det har vært varmt i været. Dette har igjen trigget ubehaget og smertene. De har heller ikke vært helt fine utseendemessig. Og når jeg nå har vært igjennom så mye fysisk og psykisk har nok dette med hvordan de ser ut fått litt større betydning enn jeg hadde trodd og forventet. Og derfor ville jeg prøve fett-transplantasjon.
Sånn jeg ble fortalt av kirurgen min var dette en nokså grei og ikke så stor operasjon. Ettersom jeg har lest og hørt med og fra en del av damene i BRCA-gruppa vår har jeg forstått noe annet. Fettsuging er ikke en liten greie. Det er faktisk en ganske stor operasjon og belastning på kroppen. Det lages jo sår innvendig i hele mageregionen, og i brystene. Det utgjør ganske mye av kroppen som skal leges og gro! At folk fettsuger som kwik-fix for å bli kvitt fett kan jeg ikke fatte og begripe!!? Å være i ro i 6 uker for så sakte og forsiktig komme tilbake til “normal” aktivitet igjen!? Og jeg som trener og er aktiv må starte forsiktig for ikke overbelaste og bygge opp igjen de musklene som har tapt seg disse ukene, det tar også tid. Det tar ikke en liten uke å trene opp igjen det! Tar minst like lang tid som man har vært i ro. Og Da klarer jeg ikke forstå de som ikke heller trener de 12 ukene og får et mye bedre resultat enn såkalt kwik-fix fettsuging!? Sikkert ikke meningen jeg skal forstå alt… Heldigvis!
Spørsmålet nå er hvor mye av fettet som er lagt inn “smelter” og blir borte!? Enn så lenge ser og kjennes det veldig bra ut. Og jeg håper og ønsker at det holder seg. Men utfra det jeg har lest og fått høre fra andre damer som har gjort det samme så har fettet en tendens til å forsvinne etter bare èn påfylling. Og da er det vondt å vite at min kirurg har sagt plent og krasst NEI til etterfylling. Så litt rådløs og frustrert der.
Uansett er jeg kommet dit at jeg er igang med trening og masse tøying igjen! Og merkelig nok blir jeg like satt ut og overrasket hver gang jeg gjør dette. Selv om jeg har gått en god del og sykla litt inne på ergometersykkel, så blir ikke det det samme som å trene. Og utfordringen nå er at kroppen blir fort sliten og har lite å gå på. Den er stiv og en hel masse “deilige” knuter har fått satt seg godt etter 6 uker uten trening og tøying. Jeg skal love at å løse opp de knutene er langt mer vondt enn å la de være!! Og både at kroppen fortsatt jobber med restitusjon og begynner å trene OG økte smerter,- setter en fibro-kropp i energitap! Utmattelse når hodet VIL passer ekstremt dårlig! Og jeg kjenner lett på de automatiske negative tankene. Kjenner de godt igjen. Og vet godt at de kommer når jeg er i sånn her modus. Når jeg strever litt. Men jeg veit også nå hva jeg MÅ, kan og bør gjøre for å komme over de og det! Jeg har verktøyet å jobbe med. Takk og lov!
Så når jeg allikevel er igang og viljen på topp,- meldte jeg meg likesågodt inn på treningsstudio EVO ei natt jeg fikk et innfall. Gleder meg virkelig til å komme igang der, men har satt opp en time med PT for å komme igang riktig. I mellomtiden trener og tøyer jeg her hjemme. OG prøve bli flinkere til å HVILE innimellom. Skal øve!
