At kroppen reagerer på sorg og stress er egentlig ikke noe nytt for meg. Etter så mange år med Fibromyalgi har jeg erfart og lært at det “alltid er noe” som dukker opp med jevne og ujevne mellomrom. Det samme har jeg lært, erfart gjelder ubalanse i hormoner. Alt henger sammen og alt påvirker hverandre på en eller annen måte, på godt eller vondt.

Forrige onsdag, 14 juli døde en god venninne av meg etter lang kamp mot kreften. Og sorgen av tapet er ikke til å unngå. 
Jeg har tidligere skrevet om både Fibromyalgien jeg har, BRCA1,- hormoner og utfordringene rundt dette, operasjonen i mars, og nedtrappingen av medisiner mot depresjon jeg er midt inne i. 
 Den nedtrappingen av Fontex trodde jeg at jeg skulle være ferdig med etter 5 uker,- etter planen. Men planer kan ikke alltid følges. Og den nedtrappingsplanen måtte strekkes ut over mange flere uker for å ikke bli helt overveldet av uvante følelser. Og det er er det som slår meg ut litt nå også. Uvandt å kjenne denne overveldende følelsen av tristhet og sorg. Så klart helt normalt etter å ha mistet en nær person <3 

Det er bare det at kroppen min,- både fysisk og psykisk har blitt mye skjermet for disse følelsene i mange år fordi jeg har brukt medisiner som har lagt lokk på de. Både Quetiapin som jeg sluttet med i nå for litt i overkant av 7 mnd, og Fontex som jeg driver trapper ned nå. De virker forskjellig, men begge virker inn på det psykiske som jo henger sammen med resten, altså fysiske reaksjoner også. 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Og fordi jeg fjernet eggstokkene profylaktisk(forebyggende)for 9 år siden har jeg brukt hormontilskudd for å dempe symptomer, og plager for overgangsalder. De jeg har brukt har vært syklus-basert. At det har vært kombinasjon av østrogen og en periode med progesteron for å få en månedlig blødning for å unngå fortykning i slimhinner i livmor, som igjen kan øke fare for kreft. 
Men i april, ikke lenge etter siste bryst-operasjon byttet jeg fra Trisekvens som er tabletter med begge hormonene i løpet av syklusen, til Estrogel, som er en rein østrogen-gele som smøres på og tas opp via huden. Jeg byttet fordi det er mye mindre bivirkninger med hormontilskudd som tas opp via huden kontra oralt. Noe jeg og har merket, mindre bivirkning heldigvis. Men da må en ta en progesteron-kur hver 3-4 måned for å få en utblødning så en unngår fortykning av slimhinne. 

Og nettopp den kuren med progesteron har jeg glemt nå midt i nedtrapping og dødsfall av min venninne. 
Det skulle ikke egentlig vært noen krise ennå da jeg er innenfor det tidsperspektivet på 3-4 måneder. Så når jeg helt ut av det blå, og uten progesteron-kur begynner å blø på lørdag ble jeg mildt sagt litt overrasket ja, men la ikke veldig mye i det da det jo ikke var mye. Men på søndag kveld da det tok seg opp, og ennå mer utover mandagen. Jeg glemte likevel å ringe lege på mandag, men husket det tirsdag. 
Selvfølgelig har min fastlege og gynekolog ferie ennå, og gynekologen min er ikke tilbake før 9 august. Jeg ringte legekontoret og fikk time samme dag, men hos en annen lege. Han kjenner ikke meg og min historie, men fikk fortalt i korte trekk hva saken gjaldt og gjentok ett par, tre ganger at jeg pga BRCA1 hadde fjernet eggstokkene for 9 år siden, brukte reint østrogen-hormon, og derfor ikke skal/bør blø nå. 
 Han ville ta noen prøver, både blod-prosent, blodprøver og urinprøver. Men at han tok en graviditetstest!?? Hahaha… det.- var latterlig! Fulgte tydeligvis ikke helt med haha
Han henviste meg og videre til en annen gynekolog,- så håper jeg hører noe og får time raskt. 

Jeg tror, og ikke minst håper at blødningen er en reaksjon fra kroppen på alt som har skjedd. At det “bare” er at kroppen min reagerer på stress, sorg, og at det har stt igang en utblødning. Selv om jeg synes det er rart og at det er merkelig mye.
 Hele kroppen min er ute å kjøre. Fibromyalgi-symptomer og plager har tatt seg opp nokså mye mildt sagt. Smerter, dårlig søvn og utmattelsen har tatt overhånd. Og det er jeg verken bekymret over eller overrasket over. Dette vet jeg fra tidligere at kroppen reager på.
Men den blødningen var ny erfaring. Og fordi jeg har mutasjon i BRCA1 genet er det greit å ikke gå å utsette å få sjekke dette opp. 
Å utsette meg selv for ennå mer grubling er det siste jeg vil og trenger nå iallfall! 
 

Skal ærlig innrømme at jeg blir lei av alle greiene med kropp og helse! At det med jevne og ujevne mellomrom skal sette en stopper for det jeg vil, og slå meg ut. For det har vært mye det siste!
Hadde det bare vært så enkelt som mange sier,-“å skjerpe meg litt”…. tvinge meg selv litt mer bare…. 
Og gudene skal vite at jeg gjør det! Når jeg kan og klarer. Har stor og mye vilje, trass og stahet i meg! Men utmattelse, fatigue fungerer ikke sånn. Hjelper ikke alltid å ville. Presse, tvinge, ville litt,- høre på kroppen mest! Ellers går det stikk motsatt og jeg bare blir liggende ennå lenger dessverre. Balanse! 
Og en tid og sted for alt! Sorg er ikke noe en skal verken dempe eller skru av. Det skal og bør gå sin gang. Så lenge en ikke dyrker sorgen, da blir det usunt og feil! Og der er jeg ikke. 
 

Tar fram de gode minnene <3  Gjøre noe som gjør meg godt <3 

Hvil nå Ann Kristin <3 Vi ses <3 

#Aldrigiopp 

Jeg møtte deg og ble kjent med deg for 33 år siden da vi begynte på Folkehøyskole sammen. 
 Vi kom tett på og ble godt kjent med hverandre når vi bodde på internat sammen og som så unge. Vi ble som en stor familie på mange måter, og venner for livet mange av oss <3 

Du har alltid vært blid, sprudlende og positiv. Nesten irriterende positiv til tider. Men som har fått meg til å se mer positivt på ting selv, og ville kjempe meg ut av det negative jeg kanskje var i.  En egenskap jeg beundrer, misunner og har prøvd å lære av og ta til meg. 

Det er mange år siden du ble syk første gang. Du fikk brystkreft omtrent samtidig med min søster. Forskjellen var at hun ble frisk, og du fikk den varianten en ikke blir frisk fra, med spredning. Mange kurer og behandlinger fikk du oppigjennom årene. 
Likevel ga du aldri opp. Smilet ditt satt nesten alltid på. Vet at du hadde vonde dager og perioder, selv om du var enormt flink å prøve skjule det. 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Du levde virkelig! Du elsket naturen, trening og jakt og jobben din og ikke minst barna dine. At du begynte på mer utdanning viser vilje og pågangsmot som var smittende og ga meg vilje og styrke til å kjempe ut av egen depresjon og motgang. Hvis du kan, skal jeg klare også! Og du hjalp meg opp og ut <3

Vi hadde planer om å møtes mange ganger, men med to stk med ustabil helse ble det vanskelig. Og så kom korona og satte en fullstendig stopper dessverre. Samtidig fikk vi tettere kontakt over snap og messenger. Gikk sjelden en dag uten at vi hadde kontakt <3 
For meg betydde kontakten med deg enormt mye. At du var som et forbilde, motivator for meg. En av de sterkeste og modigste jeg har kjent. 

Du fortalte meg du hadde problemer med synet før jul, at de var redd det hadde spredd seg til hjernen. Noe du avkreftet en stund senere. Jeg satt likevel med hjertet i halsen og leste nok litt mellom linjene at dette var langt mer alvorlig enn du ville fortelle meg. Noe som igrunn ble bekreftet rett før påske i år når du ble innlagt pga væske i lungene. Hva du måtte igjennom. Skulle ønske jeg kunne tatt det for deg så du kunne slippe ta alt alene.
 Du var litt inn og ut av sykehuset en stund, men fikk til slutt være hjemme. Jeg visste hvor syk du var da. Og det var vanskelig å akseptere og ha de “normale” samtalene gående. Ble mest bilder over snap de siste ukene, og de var enormt verdifulle <3 Små glimt og klipp av hverdagen. Et hjerte sendt som en påminnelse om at vi var glad i hverandre <3 

På onsdag kveld 14 juli 2021 fikk jeg beskjed om at du hadde reist. Kroppen din og du hadde gjort sitt og klarte ikke mer. Kampen var over <3 
For meg, selv om jeg visste at det var dit veien førte nå, kom det brått og brutalt. 
Som om noen forsøkte røske deg ut av hjertet mitt. Brutalt og vondt! Men der er du pakket inn for alltid, og den plassen kan ingen ta deg fra <3 

Jeg vet du endelig fikk slippe mer smerter og kamp, og det er en trøst i sorgen jeg kjenner på nå. 

Sorg er utmattende på så mange måter. Mange følelser og minner og tanker som skal bearbeides på en gang. Det tar tid å bearbeide, men det får bare ta den tiden det tar. Jeg skal gjøre som du sa, og legge inn påfyll av gode minner og nye minner underveis. 
 Og mer enn noen gang er jeg glad og takknemlig for alt du lærte meg om å holde fokus på det positive, de små gledene i hverdagen. Kjempe de riktige og viktige kampene og ikke gi opp. Leve i nåtid! 
 

Takk for nå. Vi ses <3 

#Aldrigiopp