Jeg er redd! Og skremt!
Å se, høre og kjenne på kroppen hva vi mennesker, og so samfunn sier og påfører hverandre av skam, stygge sårende kommentarer, hat, utestenging og direkte mobbing. Alt innpakket i “best mening”, og tanke om at vi ønsker hverandre “vel”…
Jeg er redd meg selv og hvordan jeg selv synker nedover i negative tanker, depresjon igjen.
Men hva gjør det egentlig med oss, å påføre egen redsel og panikk over på andre!?
Å anta og tro at andre, pga personlige valg, meninger utfra egne livserfaringer ikke kjenner på redsel om en situasjon fordi vedkommende ikke viser det på den måten,- reager på den måten du forventer, så trekkes en lynrask konklusjon utfra egen redsel om at vedkommende burde skamme seg, tenke på andre enn bare seg selv! Uten å ha informasjon om hva og hvordan og hvorfor den andre reagerer, eller ikke reagerer som det gjør! Og istedenfor å spørre, og lytte, så påfører man ytterligere stigmatisering og skam. En er så klart utrolig egoistisk som ikke tenker på andres helse, men kun seg selv!
Empati= innlevelse, evne til å identifisere, forstå og anerkjenne gyldigheten av andres følelsesmessige tilstand og reaksjoner.
Men klarer vi vise empati for andre når vi selv står i en situasjon som er preget av redsel og angst over lang tid!? Eller tar egen redsel og angst over og en viderefører det til andre istedenfor å prøve analysere og tenke noe mer rasjonelt? Stille spørsmål? Akseptere og respektere den andre?
I et samfunn der frykt og angst står sentralt blir ofte styrt av de som roper høyest. Det er iallefall det jeg har inntrykk av og opplever.
Og det skumleste er at mange ikke lenger tør si sin mening eller vise følelser. Mange “skrur av” som en beskyttelsesmekanisme, rett og slett i redsel for ytterligere stigmatisering, hetsing og utestenging.
Går inn i en boble der en later som ting er greit. Sakte men sikkert selvisolerer seg fordi en ikke lenger har verken evne eller overskudd til å kjempe alle kampene i det daglige.
Og sakte men sikkert kommer ny depresjon og angst krypende. Livssorg over noe som føles tapt.
For,- å være egoistisk er skambelagt! Noe så voldsomt!
Men,- la meg spørre!? Om jeg, med en god del helseutfordringer fra før. En revmatisk kronisk sykdom som er ganske kompleks, og omfattende Fibromyalgi. Jeg har i tillegg mutasjon i BRCA1 som er høyrisiko for først og fremst brystkreft, 87% var tallet før jeg fjernet brystene forebyggende, og eggstokk kreft som var ca 40% før jeg fjernet de.
Som følge av fjerning av eggstokker forebyggende, som jo fjerner hormonene som dannes i eggstokkene tvert! Hormoner styrer det mest i kroppen vår. Og om det blir fjernet, eller blir krøll i de,- så påvirker det det meste i kropp og hode.
Med mange år med depresjoner til og fra og angst.
Hvordan kan det å tenke på egen helse og ve og vel være fy og skam!?
Hvem bryr seg filla om om min personlige helse blir verre om ved å eventuelt ta en vaksine eller ikke? Det som tydeligvis betyr noe er den andres redsel for egen helse. Og er ikke det egentlig en side av samme egoisme!?
Om jeg velger å avstå fra en frivillig vaksine av egne veloverveide helsemessige årsaker, så er ikke verken mer eller mindre egoistisk enn at du velger å ta vaksinen av egne veloverveide årsaker! En tar valg utfra det som er riktig og viktig for en selv!
Jeg skal ikke skamme meg eller gjemme meg for de valg jeg tar og står for! Jeg skal heller ikke måtte ta din redsel overført til meg eller stigmatiseres og hetses av den grunn!
Men det blir folk i dag! Folk hetses på det groveste!
Den skremselen og panikken og stigmatiseringen vi ser i samfunnet i dag, kan ligne veldig på den redselen vi hadde på 80-tallet rundt AIDS, når det kom! Lite visste vi til å begynne med. Og antagelser, gjetninger og falske opplysninger spredde seg fort allerede den gang. Selv uten de sosiale medier og det internettbruken vi har i dag!
Det er skremmende når èn side av saken kommer fram og ikke en sunn debatt der alle sider og vinkler belyses! Det er ekstremt skummelt at en blir tiet til taushet framfor å fremme en sunn nysgjerrighet og debatt!
Det er skummelt når det er meldt om mer enn 3000 alvorlige bivirkninger, og dette blir tiet ned, og bagatellisert. For jeg skal love at den det gjelder, den synes nok ikke disse bivirkningene er bagateller!
For meg, med helseutfordringer fra før, en kropp jeg kjenner veldig godt, og vet reagerer fort og mye på endringer, vil jeg vite mye mer enn det som hit til er kommet fram om virkninger og bivirkninger! Jeg tar ikke en stor helsemessig avgjørelse før jeg har mye og grundig informasjon om fordeler, ulemper, bivirkninger og hvordan dette er og blir på lang sikt! Det gjorde jeg ikke da jeg tok valget om forebyggende operasjoner, og jeg har ikke gjort det nå! For hit til har informasjonen, dokumentasjonen,- og kunnskapen om langsiktige fordeler og ulemper ikke vært der. Av naturlige årsaker. Det har ikke gått lang nok tid!
Vaksinen skulle beskytte mot alvorlig sykdom, død og videre spredning. At det nå viser seg at vaksinerte og sprer smitten videre og ikke virker like beskyttende over lengre tid,- visste en ikke til å begynne med. En håpet på flokkimunitet.
Men poenget med å velge en vaksine er for å beskytte seg selv! Så hvorfor er vaksinerte da så redd for en uvaksinert!? Når en er beskyttet?
Jeg forstår at redsel og angst ofte er urasjonell. Og viser seg i urasjonelle reaksjoner.
Jeg mener likevel at det da må stoppes opp, ta en pause og tenke… Analysere. Er dette ditt? Eller er det mitt? Skal min angst påføres deg?
Lett er det ikke. DET vet jeg!
Jeg har sittet å grublet på om jeg skal skrive det her lenge. Å Begrunne mine valg.
Det har sittet inne over lang tid nå. For jeg er litt redd for reaksjonen det skaper og om ytterligere stigma og “kjeft”….
Men jeg føler det har lite å si akkurat nå. Det er som det er. Motløsheten, ensomhet og skam får på mange måter uansett ikke blitt så mye mer eller verre fra eller til. Kanskje,- kanskje kan det åpne for en viss forståelse, aksept hos noen.
Kanskje kan andre i samme. ala samme situasjon tenke at de ikke er helt alene om det.
Jeg vet ikke.
Jeg vet at jeg orker ikke, har ikke mer krefter til å “fake”, late som at alt er oki lenger. Har ikke energi og krefter verken fysisk eller psykisk.
Har rett og slett ikke mer å mobilisere til å stå imot
Hvis det er egoistisk av meg å ville ha, ønske en så godt fungerende kropp som mulig utfra det jeg vet og kan om min egen kropp og helse, så får det være.
Gjensidig respekt og aksept hadde vært bra. Jeg føler pr nå at det er så godt som ikke-eksisterende.