OK! Der var det nok! Samtlige aviser satt på pause i 30 dager. Ikke fordi jeg ikke bryr meg. For det gjør jeg så absolutt. Jeg er nokså redd og bekymret egentlig. Og derfor velger jeg å beskytte meg litt mot all den uendelige strømmen av nyheter om Coronaviruset.
Det hjelper meg ikke akkurat psykisk. Og jeg er og nesten like redd for å gå ned i “kjelleren” igjen etter så mye jobbing for endelig komme meg opp og ut av depresjon. Så det her passer meg særs dårlig!!
Jeg har masser av “verktøy” jeg har fått oppigjennom årene av psykologer og terapauter. Jeg må bare huske å bruke de.
En av de viktigste tingene man gjør, er å fylle dagene med noe positivt. Noe som gir mestring og glede.
Jeg liker godt å trene. Både fordi jeg bruker trening som medisin for Fibromyalgi i stedet for sterke smertestillende med masse bivirkninger. Men jeg trener også fordi det gir meg utfordringer og mestring, som igjen gir glede. Det gir en sterkere kropp, som tåler mer og gir overskudd.
En annen ting jeg liker å drive med er maling. Tegner litt og, men går mest i maling. Da finner jeg ro. Og tiden går fryktelig fort. Det er terapeutisk.
Dørskilt jeg har malt og gjort ferdig og hengt opp i dag
Åsså leser jeg en god del. Og da historiske romaner eller krim. Å leve meg inn i bøkene og lese meg helt bort. Inne en regnværsdag, eller som i dag, ute i vårsola.
Eller jeg kan bake. Blir helst brød, rundstykker eller havrekjeks. Jeg baker stort sett det brødet jeg spiser. Har gjort i mange år da jeg er litt ømfintlig i magen på mel og mye gjær. Så når jeg baker selv, vet jeg jo hva som er i 🙂
Jeg finner terapi i alle disse tingene og en hel masse mer. Som f.eks de første krokusen i blomsterbedet, trærne som knopper og den første hestehoven jeg finner.
Jeg håper vi kommer velberget igjennom denne tiden. Jeg har flere rundt meg i risikosonen. Og det er vondt og vanskelig å kjenne på følelsene rundt dette. Men tror det er like viktig å kjenne på de, som å ikke bruke for mye energi på det. Det var den berømte balansen.
Om, hvis i verste fall noen av oss blir syke, håper og ber jeg til guder og vesner om at det uansett må gå bra til slutt
Må si det er en smule kjedelig om dagen. Jeg er vandt til å være mye hjemme og alene da jeg er ufør og har noe begrensninger i form av litt mindre energi enn en frisk person uten Fibromyalgi. Derfor det er ekstra kjedelig er to grunner. 1. EVO fitness er stengt, så da uteblir treningen der med alle fordelene man har med apparater pluss det sosiale da vi er ett par/tre damer som ofte trener sammen. 2. Jeg gjorde dette inngrepet på min storetå på torsdag. Inngrodd tånegl er vondt og upraktisk, men jeg greide faktisk trene helt fram til inngrepet. Men å bli tvunget til å holde seg i ro pga noe sånt er iallefall drepen…. Rastløs som bare det!!
Dette var under den “lille” bandasjen i forrige innlegg. Litt sårt ennå, men bedre.
Er ikke så ille vondt som jeg forventa. Og det er jo bra! Men kjenner det jo godt. Halve neglen er fjernet og neglrota brent og åpent sår der neglen var. Ubehagelig og får ikke på meg skoe nnå, så blir ennå noen dager til før jeg er skikkelig igang med trening.
I manko på muligheten til å trene hadde jeg en god tøye-økt i dag. Med noen få styrkeøvelser imellom. Godt å røre på en stiv kropp. Det blir fort gæli når jeg sitter i ro uten trening mer enn to dager. Er jo igrunn egentlig en bra ting, men den rastløsheten jeg kjenner på nå er også nokså frustrerende.
Frustrerende er og mangelen på det sosiale. Er blitt så vandt til å være på EVO med venner og andre annenhver dag nå, så kjenner på den stillheten det er uten.
Jeg kjenner og på redsel og bekymring for familie, venner og bekjente. Prøver ikke kjenne for mye på det, da jeg nesten er like redd for selve angsten som for det å faktisk bli syk eller en av de nærmeste blir det. Vi er flere i familien som er utsatte og i risikogruppa. Det å ikke vite, er det som plager meg mest. For dette viruset er nytt og ingen vet særlig mye om dette, annet enn at det er veldig smittsomt, det muterer, det kan ramme vilkårlig, og dødeligheten er høyere enn vanlig innfluensa. Utover det er det fint lite man vet. Håper så inderlig alle holder seg friske. Og hvis/om i verste fall noen skulle bli syke av oss. Håper jeg det blir lett.
Så hva gjør man da? For å avlede og fylle dagene med noe positivt? Vil si det bare er fantasien som setter grenser. Jeg har som sagt hatt en tøye-økt i dag. Og jeg har bakt brød. Malesaker til både lerret og opp-pussing har jeg liggende. Blir nok helst å male bilder nå i første omgang før tåa er ennå litt bedre. Og når den er ennå bedre og jeg får på meg sko(GOSH jeg gleder meg!!) så kan jeg begynne utetreningen. Kjennevårlufta og sola mot ansiktet og se trærne våkne til liv. Helt fantastisk! Våryr ja <3
Brød med solsikkekjerner, linfrø og gulrot
Herlig tid vi går i møte på tross av corona-virus. Det gjelder å ha fokuset på det positive i hverdagen. Og spesielt nå. Vår. jorda våkner til liv på nytt. Håp, forventninger og glede. Fargene kommer sakte men sikkert tilbake ettersom våren tar tak. Trekkfuglene kommer tilbake og ute-rommet fylles med kvitring og skvaldring. Inne begynner det å spire i pottene der jeg satte frø for litt siden. Åååå så herlig!!
I går trossa jeg frykten for korona og tok timen jeg hadde på Kongsvinger sykehus. Jeg har gått med en inngrodd tånegl nå i ganske lang tid som måtte fikses av en kirurg. Ikke store inngrepet, men jeg er skikkelig pyse når det er andre som skal pirke og skjære i meg så hadde fått med noe beroligende fra fastlegen min. Jeg var like mye nervøs for selve inngrepet som det jeg var for at timen kunne blitt avlyst pga korona-viruset, og dette da ikke er livsviktig akkurat. Så når telefonen ringte på formiddagen i går og jeg kjente igjen retningsnummeret til Kongsvinger, fikk jeg litt hjertet i halsen og frykta det verste. Men de lurte bare på om jeg kunne komme 20 minutter tidligere. PUH!! Ja, takk, det kan jeg! Fikk sagt ifra til mamma som skulle kjøre meg. Godt å ha en mamma som stiller opp selv når man er voksen <3
Gleda meg også litt. For det første skal det bli godt å gå normalt uten smerter igjen. Og ikke minst gleda jeg meg til å møte min venninne Lill som jeg gikk på folkehøyskole med for over 30 år siden. Hun jobber på sykehuset <3
Vi har holdt litt kontakt i alle disse årene, men de siste har vi ikke møttes så ofte så jeg gleda meg stort. Enkelte mennesker man møter flytter liksom inn i hjertet og blir der for alltid. Lill er en av de jeg har der så det var så herlig å se henne igjen <3 Vi fikk ikke allverdens tid å snakke da jeg ble ropt inn nokså fort, og hun var jo tross alt på jobb hehe
Kom inn og ble plassert på operasjonsbordet og ble undersøkt av en utrolig hyggelig kvinnelig kirurg og en sykepleier som var like hyggelig. Ble forklart hva som skulle skje, og jeg fikk fortalt hvor pysete jeg er rundt dette. Hun fortalte at det var 4 store nerver som måtte bedøves der, og at jeg nok kom til å kjenne det.
Og at jeg kjente det kan jeg skrive under på! Fyttikatta så inni hampen vondt!! Vræla litt ja, og tårer trilla og glemte/klarte knapt puste. Så endelig virka bedøvelsen og hun kunne begynne med selve inngrepet med å fjerne halve neglen og brenne av rota. Det var atalt og ekkelt da jeg ikke kjente smerte, men på en måte press på tåa på en merkelig ekkel måte. Gikk heldigvis fort. Tror jeg var inne toppen 20 minutter før jeg var ferdig bandasjert og kunne hinke ut.
jeg måtte sitte ute på venteværelset ca 20 minutter før jeg kunne reise hjem, så Lill og jeg fikk snakket litt mer og avtalt at vi skal både ringes og at jeg skal besøke henne <3
Når de 20 min var gått kom sykepleier ut for å kikke. Da hadde det blødd litt så hun la på ennå mer bandasje. GOSH!! Er sånn tå som man ser på tegnefilm haha
Turen hjem gikk greit da jeg hadde tatt smertestillende før jeg reiste fra sykehuset. Bare ekstremt sliten og tom, så det var en liten utfordring å dra innom Kiwi på vei hjem. Især med så mye folk og tomme hyller. Herregud folk er gærne!! Ikke ett eneste brød eller bakevare igjen!! Greit å handle inn litt ekstra. Men å hamstre sånn er bare galskap, samtidig egoistisk! Mange som ikke får handlet brød og lignende de trenger fordi noen andre har forsynt seg med store mengder. Er rett og slett dårlig gjort og trist.
Klønete å bevege seg med den store bandasjen på tåa. Den skal sitte i tre dager, men går greit. Langt mindre vondt enn i går, men sovet veldig lite i natt. Kjedelig, men vet det bare er snakk om noen få dager så er det nesten normalt. Uansett utrolig glad og takknemlig at jeg rakk å gjøre inngrepet i går før lockdown. Hadde jeg hatt time i dag er jeg ikke så sikker på det hadde blitt gjort.
Jeg får bare ikke trene på 14 dager. Nå er jo alle treningssenterne stengt, men jeg kunne fint trent hjemme. Har da både strikker, sykkel, manualer og sånn stor ball. Kan nok bli fristende om et par dager, men jeg får prøve å holde meg til innstrukser. Så kan jeg heller gjøre tøyeøvelser. Og i disse korona-tider er det like greit. Dessuten er det vår, og utetrening er også deilig og bonus med frisk luft og ratt sol om jeg er heldig. Får se det positive i situasjonen og finne løsninger istedenfor hindringer. Det er jeg faktisk nokså god på 🙂
Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet noe her inne. Må innrømme at jeg har både vært opptatt av og med andre ting og ikke minst har jeg manglet motivasjon og inspirasjon.
Jeg kan start med å fortelle at jeg hadde den timen på Rikshospitalet i januar for å høre om jeg kunne få en ny runde med fett-transplantasjon. Jeg var ikke spesielt optimistisk. Var veldig forberedt på avslag, men hadde ett bittelite håp og tanke om at det kunne jo hende jeg ble positivt overrasket. Reiste inn alene og det var greit, men enormt kjedelig da de var nesten en time forsinket. Når jeg endelig kom inn ble jeg kjempe lettet når jeg så hvem kirurgen var. Han har fulgt meg både før og etter dobbel mastektomi i 2016. Kjempeflink og fin kirurg. Menneskelig og snakker på et språk man forstår. Jeg fikk nei til mer påfyll her også. Men forskjellen her på Riksen kontra Hamar, der kirurgen bare avviste med at jeg hadde en av de beste og fineste resultatene og at staten ikke vil betale for flere inngrep,- fikk jeg nå på Riksen en god undersøkelse, og en god og velbegrunnet forklaring på hva og hvorfor jeg både har det ubehaget jeg har, og hvorfor han sa nei. Og når jeg nå fikk en velbegrunnet forklaring var det mye lettere å ta et nei og akseptere det og legge den “ballen død”. Godt å rydde plass til andre ting i hodet.
Hva som ellers tar mye plass i hodet om dagen er alt dette rundt korona-viruset, convoid 19. Jeg syns det er skummelt jeg. Ikke bare selve viruset, men også holdningen til folk og den(etter min mening) manglende konsekvente handlingen og informasjonen fra Norske helsemyndigheter. Skremmende og provoserende å se mennesker opponere i trass mot anbefalingene som blir gitt uten tanker for andre enn seg selv. At det avfeies som en “vanlig influensa” og den er det jo knapt 900 som dør av i året….. Så da gjør det liksom ikke noe da,- om det dør 900 til!!?? Blir matt jeg!!
Det er mange som er i risikosonen for smitte. Så er det ennå flere som er på grensen. Jeg er og på grensen. Jeg har Fibromyalgi som er en revmatisk sykdom og i tillegg har jeg lett astma. Jeg har og andre blandt mine nærmeste som er utsatt i større eller mindre grad, og ja, dette skremmer meg! -Det skremmer meg at myndigheter hverken har eller tar kontroll. -Det skremmer meg at vi har altfor få sengeplasser på sykehus om dette eskalerer. -Det skremmer meg at dette er et virus ingen vet særlig mye om fordi det er nytt, annet enn en haug med selvskrevne “eksperter” blandt det Norske folk som bagatelliserer dette og ikke overholder karantene og andre anbefalinger.
Hva dette gjør med meg,- er å tappe meg enormt for energi. Blir helt utmattet! Tanker, 1000 spørsmål og følelseskaos som gjør meg emosjonell. Men hvem skal og kan jeg spørre? Vet ikke… Så tankene går og går….
Og det er nesten litt skummelt å skrive det her også. For da blir det liksom litt mer sant at jeg er bekymra for meg og mine. Det blir litt mer ekte når man sier noe til andre,- eller skriver det. Samtidig får jeg rydda litt i topplokket når jeg sier/skriver mine tanker og bekymringer. Og det er iallfall både nyttig, godt og bra.
Jeg tror langtfa jeg er alene om de her tankene og følelsene. Jeg tror mange og later som de ikke er bekymret selv om de egentlig er det. At å fornekte og ignorere får ting til å bli borte, ikke eksistere. Kan kanskje fungere for enkelte, til det kanskje eksploderer rett foran ansikter på de…..
Tanker som: Hva om en av oss får dette viruset. Jeg bor alene, så sånn sett greit med tanke på å ikke smitte andre. Men hva om en av mine blir smittet. Det første jeg tenker er å hjelpe og pleie. Men det skal/kan jeg ikke…. Eller? For til vanlig stiller man jo opp om en av oss trenger hjelp ved sykdom eller skade. Men hvordan forholder man seg nå da!?? Skal jeg sitte uvirksom og bekymret? Handlingslamma!?
Kjenner på at dette tar meg skikkelig nå. Jobber bevisst og beinhardt for at ikke disse tankene skal ta totalt overhånd. Men det er vanskelig! Og enormt slitsomt!! For det er jo ikke sånn at jeg blir sliten og utmattet kun av de skremmende og negative tankene. Jeg blir jo sliten av totalen. Av å motarbeide og veie opp for disse. Å konsentrere meg om å tvinge fram positive tanker og opplevelser. Tankens makt! Ikke pokker om dette skal få ta meg!! Men…. Det tar plass…
Det er mildt sagt umulig å skjerme seg helt. En blir jo pepra med artikler om convoid 19 uansett hvor og hva du ser på og hører på. Alle media har ørten artikler hver eneste dag og flere ganger daglig. Så ideelt sett burde jeg skrudd av alt og gravd meg ned i en bok og bli der. Ikke vanskelig å grave meg ned i bok, men vanskelig en hel dag og iallfall en uke uten sosiale medier, nyheter, tv, radio o.l…. Faktisk utenkelig!
Jeg får kjærkomment avbrekk i trening. Men der og kjenner jeg at jeg har mindre energi å ta av. Men enn så lenge har jeg greid å opprettholde det. Jeg får et lite avbrekk fra treningen nå når jeg på torsdag må operere en inngrodd negl på stortåa som har vært vond mer enn lenge nok nå. Ja, utrolig at jeg har greid å trene selv med den, men har heldigvis gått greit. Men nå er det endelig bare to dager igjen før den skal fikses. Gruer meg litt da jeg må være våken under inngrepet, men fordi jeg er så pysete med sånt har jeg fått noe beroligende å ta før inngrepet. Så dette skal bli veldig bra. Tanken er bare at jeg er litt redd jeg får en telefon fra sykehuset om utsettelse pga convoid 19. Prøver å ignorere de tankene, men de slipper ikke helt.
GOSH jeg gleder meg til dette er over!! Både inngrepet og hele convoid 19!!
