I går trossa jeg frykten for korona og tok timen jeg hadde på Kongsvinger sykehus. Jeg har gått med en inngrodd tånegl nå i ganske lang tid som måtte fikses av en kirurg. Ikke store inngrepet, men jeg er skikkelig pyse når det er andre som skal pirke og skjære i meg så hadde fått med noe beroligende fra fastlegen min.
Jeg var like mye nervøs for selve inngrepet som det jeg var for at timen kunne blitt avlyst pga korona-viruset, og dette da ikke er livsviktig akkurat. Så når telefonen ringte på formiddagen i går og jeg kjente igjen retningsnummeret til Kongsvinger, fikk jeg litt hjertet i halsen og frykta det verste. Men de lurte bare på om jeg kunne komme 20 minutter tidligere. PUH!! Ja, takk, det kan jeg! Fikk sagt ifra til mamma som skulle kjøre meg. Godt å ha en mamma som stiller opp selv når man er voksen <3
Gleda meg også litt. For det første skal det bli godt å gå normalt uten smerter igjen. Og ikke minst gleda jeg meg til å møte min venninne Lill som jeg gikk på folkehøyskole med for over 30 år siden. Hun jobber på sykehuset <3
Vi har holdt litt kontakt i alle disse årene, men de siste har vi ikke møttes så ofte så jeg gleda meg stort. Enkelte mennesker man møter flytter liksom inn i hjertet og blir der for alltid. Lill er en av de jeg har der så det var så herlig å se henne igjen <3 Vi fikk ikke allverdens tid å snakke da jeg ble ropt inn nokså fort, og hun var jo tross alt på jobb hehe
Kom inn og ble plassert på operasjonsbordet og ble undersøkt av en utrolig hyggelig kvinnelig kirurg og en sykepleier som var like hyggelig. Ble forklart hva som skulle skje, og jeg fikk fortalt hvor pysete jeg er rundt dette. Hun fortalte at det var 4 store nerver som måtte bedøves der, og at jeg nok kom til å kjenne det.
Og at jeg kjente det kan jeg skrive under på! Fyttikatta så inni hampen vondt!! Vræla litt ja, og tårer trilla og glemte/klarte knapt puste.
Så endelig virka bedøvelsen og hun kunne begynne med selve inngrepet med å fjerne halve neglen og brenne av rota. Det var atalt og ekkelt da jeg ikke kjente smerte, men på en måte press på tåa på en merkelig ekkel måte. Gikk heldigvis fort. Tror jeg var inne toppen 20 minutter før jeg var ferdig bandasjert og kunne hinke ut.
jeg måtte sitte ute på venteværelset ca 20 minutter før jeg kunne reise hjem, så Lill og jeg fikk snakket litt mer og avtalt at vi skal både ringes og at jeg skal besøke henne <3
Når de 20 min var gått kom sykepleier ut for å kikke. Da hadde det blødd litt så hun la på ennå mer bandasje. GOSH!! Er sånn tå som man ser på tegnefilm haha
Turen hjem gikk greit da jeg hadde tatt smertestillende før jeg reiste fra sykehuset. Bare ekstremt sliten og tom, så det var en liten utfordring å dra innom Kiwi på vei hjem. Især med så mye folk og tomme hyller. Herregud folk er gærne!! Ikke ett eneste brød eller bakevare igjen!! Greit å handle inn litt ekstra. Men å hamstre sånn er bare galskap, samtidig egoistisk! Mange som ikke får handlet brød og lignende de trenger fordi noen andre har forsynt seg med store mengder. Er rett og slett dårlig gjort og trist.
Klønete å bevege seg med den store bandasjen på tåa. Den skal sitte i tre dager, men går greit. Langt mindre vondt enn i går, men sovet veldig lite i natt. Kjedelig, men vet det bare er snakk om noen få dager så er det nesten normalt. Uansett utrolig glad og takknemlig at jeg rakk å gjøre inngrepet i går før lockdown. Hadde jeg hatt time i dag er jeg ikke så sikker på det hadde blitt gjort.
Jeg får bare ikke trene på 14 dager. Nå er jo alle treningssenterne stengt, men jeg kunne fint trent hjemme. Har da både strikker, sykkel, manualer og sånn stor ball. Kan nok bli fristende om et par dager, men jeg får prøve å holde meg til innstrukser. Så kan jeg heller gjøre tøyeøvelser. Og i disse korona-tider er det like greit. Dessuten er det vår, og utetrening er også deilig og bonus med frisk luft og ratt sol om jeg er heldig. Får se det positive i situasjonen og finne løsninger istedenfor hindringer. Det er jeg faktisk nokså god på 🙂