Har sovet litt dårlig i det siste, så jeg ba legen fornye resept på Vallergan. Vallergan er egentlig en gammel allergimedisin, men pga så store bivirkninger på trøtthet brukes den nå mer for søvn enn allergi. Som nevnt tidligere så går gjerne mangel på søvn og smerter hånd-i-hånd. Det ene trigger det andre. Det fungerer dårlig å skulle ha overskudd til trening og andre ting om jeg ikke får sovet skikkelig! Derfor var det greit å få noe å sove på igjen. En annen bivirkning på den her Vallerganen er hangover….. Jeg har sovet som en stein i natt. Kan ikke huske å ha drømt en gang. Det er ganske uvanlig for meg hehe.. Men å komme meg opp, å våkne…. GOSH så seigt og tungt!! La meg ikke seint og sovnet nokså fort. Sovet nesten 10 timer!! På en måte er det godt å fo sovet skikkelig. Men å ligge så lenge gjør ikke godt for kroppen min :-/ Den blir stiv og vond. Så jeg bestemte jeg skal av gårde åtrene og satse på at det setter igang blodomløpet og myker opp muskulatur og sener. Ikke godt når det verker i hele systemet. Men av erfaring veit jeg at trening/bevegelse hjelper som oftest.
Så jeg kom meg av gårde til EVO- Fitness. Møtte ei koselig dame som hadde lest litt på bloggen min, så vii ble sittende å snakke litt. Det er det som er så gull å trene på et treningssenter. Jeg møter så mye hyggelige folk. Kom til slutt igang på tredemølla. Fortsatt tung i kroppen, og joda,- kjente muskler og sener protestere litt. Tenkte at dette er min kropp, og jeg bestemmer!! Jeg VIL!! Og det gikk!! Etter en først litt forsiktig start med oppvarming kunne jeg øke på og kroppen ble varm og verking og smerter slapp taket. Det endte med en got treningsøkt. Noe jeg hadde håpet, men ikke tok for gitt. Og det kjennes bedre! Ja det murrer fortsatt enkelte steder. Men ikke sånn det gjorde før jeg trente.
Målet mitt med treningen er jo ikke å “bygge kropp” Jeg skal hverken bli body-builder eller body-fitness. Jeg skal ha en sterk kropp som tåler mer og orker mer. Å ikke bli utslitt og vrengt av litt husarbeide, eller en utflukt av noe slag, enten det er en tur ut på byen eller shoppingrunde eller bare sosialt lag med venner. I tillegg blir de skikkelig dårlige dagene litt litt mindre dårlige(ikke alltid), og en dårlig periode blir ikke fullt så lang og intens som tidligere. Og hva er vel bedre enn det!?? For meg betyr det enormt mye iallefall! Så målet mitt med treningen er som sagt en sterkere kropp med mindre knuter og “vondter”. En smidigere kropp og at det produseres masse fine lykkehormoner under trening. Og for meg som har slitt med depresjon over lang tid, veit viktigheten av disse endorfinene/lykkehormonene 🙂 For du trener minst like mye hjernen som kroppen! Og en “frisk” hjerne,- iallefall nesten hehe… så blir jo det meste lettere! De automatiske negative tankene blir færre, takler motgang lettere og ser enklere løsninger istaden for hindringer. Det blir lettere å se ting fra en annen side/vinkel og det er enklere å tørre si ja til ting jeg egentlig har lyst til, men mange ganger tidligere sa nei til fordi jeg ble fort sliten og tom og fikk mye vondt. Alt henger sammen! Kroppen henger sammen. Derfor kan vi ikke skille hode og kropp! Når jeg nevnte smidigere kropp betyr ikke det “ballettmyk/slangemenneske-myk”. Det betyr at jeg tøer minst 1/2 time etter trening. Det er enormt viktig å tøye og strekke ut muskulaturen og senene når man har Fibromyalgi. Med Fibromyalgi har man et overaktivt nervesystem. En “stram” muskel forteller hjernen at den er stram, men tolker det som smerte. Og om vi da ikke tøyer ut dette har kroppen en beskyttelsesmåte der den trekker sammen musklene ved smerte. Og hva skjer da? Jo ennå kortere muskler/sener,- og ennå mer vondt! Derfor tøyer jeg hver dag!! (med noen ytterst få unntak/slurv #ingenerperfekt) Og har gjort i mange år. Ja, det er vondt i starten! Ja det tar tid! Men jeg lover med hånda på hjertet at det går over og at man da vil føle seg bedre! Jeg veit det kjennes tungt og vanskelig og alt det der. Jeg veit og hvor lett det er å tenke og si: “Det gjør for vondt. Jeg orker ikke ha mer vondt enn jeg allerede har! Jeg har ikke tid. Jeg klarer ikke”…… Men alt det der er unnskyldninger! Dårlige unnskyldninger sådan! For ingenting kommer gratis. Som bitteliten når vi lærte å gå. Hvor mange ganger falt vi ikke før vi mestra det!? Og når vi skulle lære å sykle!? Ennå mer brutal falling enn når vi skulle lære å gå iallefall. Med skrubbsår og blåmerker fra topp til tå. Så hvorfor er vi så redde nå som voksne!? Og hva er vi egentlig redde for? Og hva er vel noen få uker med økt smerte når det kan bli mange måneder/år med mindre smerter!?? #Aldrigiopp #Duersterkereenndutror
Jeg møter så mange som sier jeg er så heldig som kan trene selv om jeg har Fibromyalgi. For det går ikke, fungerer ikke for dem. da blir de bare værre og det orker de ikke. Og det forstår jeg. Tro meg! Og det har ikke alltid vært enkelt! Derfor tenkte jeg nå å fortelle hvordan det startet for meg, hvordan og hvorfor jeg er kommet hit jeg er i dag.
Jeg har alltid vært aktiv og brukt kroppen min, fra jeg var barn av. Både til “jobbing” da jeg er vokst opp på et småbruk og vi hadde kyr. De skulle fores og stelles og avlinger høstes. Vi barna deltok fra vi var bittesmå. Vi fikk klatre, leke og utfolde oss. Når jeg ble noe eldre var jeg med i speideren og prøvde meg i litt forskjellige idretter. Favoritt-faget på skolen var gym! På ungdomsskolen fikk vi valgfag, og jeg valgte selvfølgelig noe som hadde med fysisk aktivitet. Derfor var det litt rart at jeg strevde så med stive skuldre og rygg. Jeg måtte ha hjelp av fysioterapaut som 13-åring, og de kunne ikke forst hvorfor og hvordan en aktiv og myk ung jente alikevel kunne ha så mye vondt og stive skuldre/rygg! Etter ungdomsskolen valgte jeg et år på folkehøyskole. Også der var gym ett valgfag. Jippi! Men det var og der det gikk opp for meg at det var noe med kroppen min som ikke var som det skulle. Plutselig uten forvarsel “låste” hele ryggen min seg! Knuter ut av det blå som satt i hele ryggtavla. Legene kunne ikke fatte hva eller hvorfor. Jeg var jo så aktiv og ung, 16 år. Fikk muskelavslappende piller og beskjed om å ta det med ro. Det var ikke lett for en urolig kropp hehe. Men det gikk over og jeg var fort i full gang igjen. Noen år senere opplevde jeg det samme igjen. Denne gangen mens jeg gikk til fysioterapaut. Også denne gangen var det ingen som forsto hva eller hvorfor. Så det skura og gikk i mange år og jeg fikk gjentagende muskelsmerter og senebetennelser. Fortsatt aktiv med trening og skole og etterhvert jobb i barnehage. Etter noen år i barnehage ble jeg gravid med førstemann. Da ble naturlig mindre trening. Smerter i kroppen tiltok og mer sliten etter som årene gikk. Gravid med nummer to hadde jeg i tilegg et blodtrykk som i perioder var nede i 80 over 40.Da var jeg rimelig tom og tappa for krefter! Skulle ikke vært på beina sa legen. Men med en to-åring i hus har man ikke mye valg akkurat! Med to unger i hus, og etterhvert opptil seks da jeg etterhvert var dagmamma for flere og bygde hus, hadde jeg mer enn nok med det, så trening var ikke i mine tanker engang i denne perioden. Og midt i byggeperioden gikk far til barna og jeg fra hverandre og jeg satt med alt alene. Sånn var det i mange år. Hadde mer enn nok med full jobb i barnehage, hus og husarbeid, og barna. Smerter i kroppen var mer eller mindre konstante og ikke lenger “kun” i skuldre/rygg. Mye legebesøk og utredninger, men ingen framgang i hva eller hvorfor. Den daværende legen min begynte etterhvert å ymte litt om Fibromyalgi, men sa: “det vil du ikke ha vettdu! Det er sånn sykdom som vi leger kaller skilte-desperate-hypokondriske-psykisksyke-skilte kvinners-syndrom” HÆ!! Virkelig!!?? Nei, selvfølgelig vil jeg jo ikke ha det,- men…!
I 2010 toppa det seg maks! Jeg fikk akutt betennelse i hofte/bekken. Klarte knapt å gå. Å reise meg, og sette meg ned var aller verst. Da pipla tårene hver gang, og jeg har ikke kjent sånn smerte annet enn når jeg fødte! Forskjellen var at de intense smertene gikk over dengang, når ungen var ute. De her smertene gikk jeg med i ca 6 mnd!! Jeg ble henvist til en smerteklinikk i Oslo. Der satte legen lokalbedøvelse i hele hoftepartiet mitt, samt noe i nakken. Vondeste jeg har vært med på akkurat i stikket, men GOSH for en deilig følelse etterpå! Ikke helt smertefri, men 70% bedre de første timene. Ble samtidig satt på kortisonkur. 7 dager på,- 7 dager av. Svulma opp som en ballong! Var på smerteklinikken ca 1 gang i uka i 4-5 uker å fikk satt bedøvelse. Fikk og Tens-apperat og opplæring i dette samtidig. Fikk også streng beskjed om o begynne å gå, og bevege meg. Dette var midvinters og den vinteren var det bare glattis ute. Så fikk meg en stepper. Den begynte jeg å gå på, på letteste motstand,- 1 min 2-3 ganger dagen første uka. Lett var det ikke, og bittelitt vondt kan man jo si, eller rett og slett deihardt! Sakte men sikkert økte jeg minutter og antall repetisjoner. etterhvert kom også våren og det gikk å bevege seg ute også.
Iløpet av denne tiden hadde legen min søkt meg inn på Jeløy Kurbad på rehabilitering og utredning. Så i desembeer 2011 hadde jeg min første uke der. Og fikk endeilg vite hva og hvorfor ting var som det var. Hadde uten tvil Fibromyalgi! Det oppholdet der på 4 uker er noe av det beste som har skjedd meg! Jeg lærte så utrolig mye om både sykdommen og meg selv! Evig takknemlig for at jeg fikk komme dit. Jeg har alltid tenkt at kunnskap er makt. Makt i den forstand at jeg kan forstå hva som skjer og hvorfor det skjer og da enklere vite hva jeg selv kan gjøre og ikke. Og ikke minst hva jeg burde og skal gjøre! Jeg lærte at tøying er alfa og omega! Tøy hver halve time sa de. Det gikk jo såklart ikke, men det var for å understreke viktigheten av tøying. Jeg/vi lærte at det er dritvondt å løse opp spent, stiv og knytt muskulatur og korte sener. Det viktigste jeg/vi lærte(mener jeg da) var at de smertene som kommer i oppstart av tøying og trening etterhvert går over! Det er vanskelig å tro på, jeg vet. Men det stemmer! Etter ca 6 uker med drit-inni-helvete-vondt,- begynte ting å slippe taket. Trenings verk og annan verk kunne jeg skille og de trigget ikke lenger hverandre i samme grad. Jeg har fortsatt å holdt det gående etter det oppholdet på Jeløya. Mange trenings-smeller har jeg gått på etter det. Der jeg har trent for mye eller for hardt, eller begge deler. Så har jeg hatt dårlige perioder både med Fibromyalgi, og annen sykdom som har satt meg ut i perioder. Jeg har alltid starta opp med bevegelse og trening igjen! Og hver gang med forverring før bedring! Den lengste og vanskeligste perioden jeg hadde var da jeg fjernet brystene i januar 2016 grunnet BRCA1 (høyrisiko for arvelig kreft, fikk vite jeg hadde ca 87% sjans på å utvikle kreft.. Jeg har tatt forebyggende operasjoner for å redusere sjansen). Da var jeg inaktiv lenge. Fikk ikke bruke armer eller overkropp i over 10 uker. Så alt stivna og låste seg. Særlig brystryggen. Jeg skjønte jeg måtte ha hjelp til å løse opp og trene opp igjen dette da jeg ikke visste helt hvordan gjøre dette forsiktig og riktig uten å ødelegge eller skade meg og resultatet etter operasjonen. Så jeg fikk fantastisk god og fin hjelp av ei dyktig dame på Nannestad Fysioterapi. Først noen uker med kun forsiktig tøying og noe massasje. Så sakte men sikkert startet opptreningen. Lenge ved hjelp av fysioterapauten, og etterhvert på egenhånd. Jeg verdsetter høyt det å vite hva man skal og bør gjøre og det å lære og å mestre. Jeg er nok god på å oppsøke kunnskap om jeg ikke selv veit eller finner det selv. Jeg er nok også en smule vrang og har en vilje jeg bruker for det det er verdt. Uten nysgjerrighet og vilje hadde jeg ikke vært her jeg er i dag!
Veien har vært, og er fortsatt ikke bare enkel! Dårlige dager kommer. Frisk fra Fibromyalgi er jeg langtfra ikke. Men en sterk kropp tåler mer. Det er et faktum! Muskler beskytter og er buffere. Og det merkes utrolig godt nå etter at jeg har trent noen uker på EVO-Fitness i Nannestad. Når jeg valgte å starte der i august tok jeg også valget å starte med PT (personlig terrorist hehe). Jeg valgte det fordi det er evigheter siden jeg har trent på et treningssenter og fordi jeg nettopp hadde hatt en operasjon og ville være sikker på at jeg ikke gikk på en trenings-smell nå. Det er svindyrt! Og det er kjempevanskelig med tanke på at jeg lever på uføre-pensjon og alene med alle utgifter. Men det er et valg jeg tok som jeg følte var riktig for meg. Å invistere i helse er for meg superviktig! Ja det koster! Det koster i kroner og det koster i energi! Men som ufør, har jeg ikke en jobb å gå til i tillegg, så min “jobb” nå er trening. Jeg klarer ikke så veldig mye mer de dagene jeg trener. Jeg kan ikke planlegge andre ting de dagene. Så jeg velger. Husarbeid eller trening? Shopping eller trening? Sosialt, eller trening? Det sosiale får jeg noe gjennom treningen også heldigvis. Det handler for meg om prioritering! Akkurat nå, prioriterer og velger jeg trening. Fordi jeg veit det lønner seg i lengden. Og allerede nå merker jeg forskjell og framgang! Det er så godt og gøy!! Jeg tåler mer. Kroppen tåler mer. Jeg sover bedre(stort sett), og har da også mer overskudd. Jeg tester og tøyer strikken litt forsiktig, men mye om dagen. Det er spennende, lærerikt og moro. Jeg kjenner mestring og jeg kjenner at det fungerer. De dårlige dagene kommer, men de er færre og koertere, og noe mindre intense. Generelt mindre smerter.
Så til alle dere som sier jeg er så heldig som kan og klarer. Jeg VIL klare! Jeg vil ikke sitte å “gro fast” i smerter og automatiske negative tanker lenger. Jeg vil være den beste av meg og mine skavanker og lyter. Men det krever innsats og vilje. Det krever å tørre og ville og ha mot til å stå i smerter og motgang de ukene det tar over kneika. Ha tro på at det går over.For hva er ca 6 tunge uker mot resten av året,- eller livet!?? Er ikke ca 6 uker drit-vondt verdt å tørre stå i om man får det bedre!? Og er ikke trening/aktivitet langt bedre og mer givende enn sterke avhengighets-skapende smertestille langt bedre både for kropp og psyke!? For ved aktivitet og trening produserer kroppen masse endoriner, også kalt lykkehormoner. Det er gull det!! Jeg håper og ønsker at leger og andre behandlere vil få både mer kunnskap om dette, og bli langt bedre på å informere og dele dette med pasientene sine isteden for å dytte på med avhengighets-skapende piller med hauger av bivirkninger. Vi burde kommet lenger i 2019!! Men ja. Jeg er nok “heldig” som har viljen, vrangheten og kunnskapen til å tørre, ville og pushe meg. #Aldrigiopp #Sterkerekropptålermer
Sovet litt dårlig i det siste. Det er en av ca 200 symptomer på Fibromyalgi.Det går dårlig når jeg er så godt i gang å trener. Makter jo mye mindre om kropp og hode ikke er opplagt og fått nok hvile og søvn. Da går jeg fort inn i en vond sirkel. Lite søvn gir mer smerter, mer smerter gir mindre søvn.Og til slutt er utmattelse et faktum. Så det gjelder å bryte den sirkelen så raskt som mulig. Derfor er det er veldig greit at det finnes hjelpemidler når det trengs som mest. Jeg tar tilskudd av Melatonin hver kveld, og det hjelper godt, men ikke alltid nok. Har prøvd noe innsovningsmidler, men de sovner jeg fint av,men våkner etter 4-5 timer igjen og det blir for lite og dårlig søvn. Søvn er alfa og omega for om kropp og hode skal fungere! Så legen min anbefalte meg å prøve Vallergan, som er en gammel allergimedisin med bivirkning veldig trøtt for noen mnd siden. De fungerer langt bedre enn de der innsovningstablettene som man fort blir avhengig av og samtidig ikke gir nok søvn for meg.
Det skal sies at trening og aktivitet også gir meg bedre søvn. Heldigvis!! Det hjelper meg også godt at jeg har meditert såpass lenge og mye at jeg veit og kan hvordan jeg kan roe tankekjør og kropp. Men av og til går det jo ikke. Som når man teller sauer… Kommer til 15, så kommer plutselig 7 samtidig og ramler over og lager krøll haha… så er det “ødelagt”…. Det er jo ikke akkurat en unormal greie da.
Så etter å ha tatt en Vallergan i går kveld og fått en god natt søvn, våkner jeg uthvilt, men med værsjuk kropp i styrtregn. Værsjuk kropp for meg er masse murringer, stiv og “tannverk” i store deler av kroppen. Litt stølhet som henger igjen etter onsdagens trening med min kjære PT (personlig terrorist) som kjørte meg i ny treningsrutine. Hinderløype faktisk. Utfordrende, men moro! Alltid gøy å prøve noe nytt og utfordre seg selv. Syns jeg da iallfall hehe.. Kjente det var uvandte øvelser og brukte litt andre muskler enn jeg har gjort tidligere. Jeg kjenner alikevel godt forskjell på trenings-støl/verk, og Fibro-verk. De kan gjerne trigge hverandre litt, men trening gjør mer godt enn vondt. Ellers hadde jeg ikke holdt på og fortsatt! Det eneste er om jeg har hatt en ufrivillig pause fra trening over lengre tid. Da setter det seg mye stivhet og knuter i systemet. Da er det vondt! Men det er ennå vondere å start opp med å løse alt opp igjen! Det å “knyte opp” de knutene som har satt seg er steike mye vondere enn å la de være. MEN…. Det varer ikke! Det er i starten, og i prosessen med å løse opp det er smertefullt og vondt. Og sakte men sikkert blir det bedre! Både det at knutene og muskulaturen blir mykere og strerkere. Muskler er “buffere” for knuter og smerter. En sterkere kropp tåler mye mer! Kjennner det så utrolig godt når jeg f.eks skal gjøre husarbeide. Tidligere ble jeg utslitt og fikk vondt i “overalt” etter en skikkelig husvask. I verste fall lå jeg rett ut dagen etter også om jeg ikke hadde vett nok på å dele opp jobben og ta litt av gangen. Fort gjort å kjøre på og gjøre alt på en gang og bli ferdig når jeg først er i gang. AV-knapp, hva er det?? Det straffa seg som oftest. Men nå. Etter å ha trent på EVO siden starten av august i år, kjenner jeg allerede stor framgang og forskjell! Jeg har trent før det også. Men da har jeg trent hjemme, og på en helt annen måte. Og det merkes. På en veldig positiv måte! Så i går, når jeg tok treningsfri, og var støl etter onsdagens trening, sto rydd og vask på planen. Og det gikk så smertefritt det kan få godt. Nei, jeg kommer nok aldri til å si eller syns at å rydde og vaske er gøy!! Huff… den skåla er ikke jeg støpt i haha…. Men det som var/er gøy,- er at det gikk så greit å gjennomføre det. Var ikke utslitt og totalt tom når jeg var ferdig. Ikke verket kroppen som besatt heller. Det er en god følelse å kjenne på. Det er gøy! Det gir og mestringsfølelse og håp vil jeg si. En sånn….”hmmm.. hva skjedde nå!? Ikke er jeg vrengt utslitt, og ikke er det dritvondt!??” Bryte det mønsteret med der tankene automatisk sier: “om jeg gjør alt dette kommer det sikkert til… å skje” Negative automatiske tanker. De skal IKKE få bestemme og de skel IKKE få overmakt igjen!
Nå er tiden inne for å komme meg ut av sofan og komme meg på trening. Jobbe værsjuke ut av kroppen! #Aldrigiopp!!
Nå er det litt over 3 mnd siden jeg opererte der jeg tok fett fra magen for å fylle inn i brystene rundt silikonprotesene etter at jeg fjernet alt vev i en operasjon for snart 4 år siden forebyggende grunnet BRCA1. https://miniblogg.no/veronika-molstad/5970/fra-uvitenhet-til-brca1.html
Jeg valgte å prøve datte da jeg har vært mye plaget med ekstremt kalde bryst og det har trigget smerter og ubehag, jeg har og Fibromyalgi.. Samt jeg ikke var heeelt fornøyd med hvordan de så ut hva angikk bulker, søkk, ripling og at jeg kjente godt silikonprotesa som “gnissa” på en måte, derav ubehag b.l.a. Jeg hadde hørt andre gjort dette før meg med vellykket resultat.Etter samtale med kirurg der han godkjente inngrepet ble det også sagt at de fleste trengte å høste fett og fylle på minst 2 til 3 ganger. Jeg gjorde min første 18 juni i år. Og med unntak av smerter etter operasjonen og stiv og ikke minst kjedelig å være inaktiv i mange uker samtidig som jeg skulle “bo” i en “sexy kompresjons-sak så gikk det greit.
Det eneste som ikke var greit etter inngrepet var når kirurgen min kom opp på rommet etterpå for å se hvordan det gikk og fortelle hva han hadde gjort. Han hadde klart å få 100 g fett inn i hvert bryst. Det er kjempebra! Men når jeg spurte om hva som skjer og vil skje om fettet “smelter” forsvinner, var han krass og sa at det ikke var aktuelt å etterfylle til tross av at det forsvinner/smelter nesten alt etter 1 fylling da det ikke er noe annet vev eller fett det kan feste seg i. Det var en nedslående beskjed å få. Samtidig skal jeg jo ikke ta sorgene på forskudd og med litt flaks tenkte jeg at det kanskje kom til å sitte igjen litt mer og at det kom til å bli bra. Bra ble det når stivhet og operasjonssmerter ga seg. Det kalde var nesten helt borte, gnisse-følelsen og ubehag og smertene var borte. De både så og føltes mer naturlige. Og det var en utrolig lettelse!
Men nå. 3 mnd etter, sitter jeg her og ser og kjenner at det meste er som det var før operasjonen. Nesten alt er borte….. Det kalde og ubehaget er tilbake. Og jeg har fått nei at han kirurgen kommer ikke til å etterfylle eller gjøre noe mer. Frustrerende og vondt å skulle kjempe denne kampen på nytt med å kontakte leger, ny konsultasjon,- usikkerhet om innvilging og ikke minst all ventetiden på nytt! Ikke en prosess jeg har fryktelig lyst på, men. Av hensyn til livskvalitet så bretter jeg opp armene og tar kampen! Trivsel og livskvalitet er enormt viktig! Iallefall for meg som sliter nok med smerter og helseutfordringer fra før grunnet Fibromyalgien jeg har hatt i så uendelig mange år, mest sannsynlig født med det.
Jeg får mye gjennom trening og aktivitet. Det styrker kroppen så den tåler mer. Og ikke minst styrker det hjernen så man er bedre rusta til den psykiske delen også. For jeg gleder meg ikke til å sette igang med denne prosessen igjen. Mye tanker og stress som kommer opp rundt dette med venting og operasjoner. Så håper jeg at treningen kan hjelpe å avlede tankene og dempe stresset.
Jeg håper og ønsker også at min kamp kan lette noen annens. At det kan bli lettere for andre som kommer etter og skal gjøre det samme. For selv om det er dritt og vanskelig og alt det der, så lærer jeg, det er jeeg ikke i tvil om engang , men forhåpentligvis lærer legene og kirurgene noe på veien også. For det er ikke greit å “bare ta til takke med” noe. Det er ikke like lett å være glad tross alt når jeg(og andre) har vært igjennom en hel masse greier som absolutt ikke er så enkelt som noen påstår og tror. Det veit jeg alt om!
Var fryktelig spent på hvordan treningen kom til å gå i dag, men det gikk over all forventning! Tok ikke i maks, men trengte heller ikke holde tilbake veldig mye. En liten smule “oppbrukt” nå,- som i ganske tom for energi. Men har da heller ingen store planer for resten av dagen annet enn å meditere på spikermatte. Det er så utrolig godt! Får hvile, både i hode og kropp og ny energi pluss rydda i tanker og blodsirkulasjon i ryggen av spikermatta. Det er mange gode ting på en gang det 🙂 Jo, jeg må også ta en liten tøyeøkt senere i kveld for sikkerhets skyld ettersom dagen i går var så dårlig. Og for ikke å få en ny dårlig dag i mårra. Har selvfølgelig ingen garanti på hverken det ene eller det andre når jeg har Fibromyalgi. Men igjen,- en sterk kropp tåler mer! Godt og gøy å kjenne mestring!! Takk til fineste PT for motivasjon og heiing <3 #ALDRIGIOPP
Dagen i går var dritt! Dritt kropp som verka og nada energi. Melkesyre og utslitt av å gå opp trappa. Sånne dager er ikke morsomme, og det viktigste da er å lytte til kroppen og ta hensyn til hva den trenger,- nemlig hvile og ro! Men ikke nødvendigvis “sengeliggende”. Å ligge stille en hel dag stivner bare kroppen ennå mer. Men litt forsiktig strekk og tøy og rusle rundt i hus og hage. Høsten er ustabil med mye vær og temperaturskifter og det gjør sitt med kroppen også, så den kan fort bli nokså ustabil den og. Heldigvis gjør trening kroppen litt sterkere og da tåler den mer og de dårlige dagene blir færre. Men dritt er det på sånne dager uansett! Var godt når klokka ble såpass at jeg kunne legge meg uten fare for å våkne før sola i dag tidlig. Det gjorde jeg igrunn, men sovna heldigvis igjen. Kipt å gå å vente på at degen blir over, men det gjorde jeg i går. Kjenner det henger igjen litt i kroppen i dag også, men er langt bedre enn i går. Ny dag og uke og nye muligheter!
Viktig å ikke “bli” i det dårlige. Så har planer om å komme meg på EVO på trening nå straks! Prøve meg fram forsiktig hva som går. Med vondt skal vondt fordrives sies det. Og som oftest fungerer det! For jeg nekter å la smertene ta overhånd! Jeg er sjefen i min kropp! Og jeg vil!!#ALDRIGIOPP!!
Jeg skulle så gjerne skrevet her oftere. Men saken er den, at akkurat nå brukes nesten all energi og overskudd til trening. Det krever mye! Har levd med Fibromyalgi såpass mange år nå, så veit godt at det er gode og dårlige dager. Det jeg ikke vet er når de dagene kommer. Har en viss peilig. For jeg vet godt at høsten er mye ustabilt vær og kan gi store temperatursvingninger som nå denne helga. Kjempedeilig med sommervarme på høsten, men samtidig reagerer kroppen nesten motsatt. Den er nå innstilt på høst og kjøligere vær, og ikke sommer. Det merkes på økte smerter som igjen gir dårligere søvn, som igjen gir økte smerter… Så det gjelder å “stå i det”. Og i dag er en sånn litt dårlig dag. Men jeg nekter å gi meg! Jeg er inne i en så god trenings-flyt nå. Og det er så godt å kjenne mestring og framgang! Jeg pusher grenser og tester maks hva jeg har og gå på, og enn så lenge har ikke de store “smellene” kommet. En og annen dag med økte smerter kan jeg ta. Og har jo ikke akkurat noe valg heller. Fibromyalgi er kronisk og det har jeg til dels lært å leve med. Må si til dels, for helt tror jeg ikke jeg klarer. Vil for mye hehe..
Jeg tok et impulsvalg på tampen av juli etter å ha vært inaktiv i hele sommer etter jeg hadde en operasjonen 17 juni der jeg tok fett fra magen for å flytte til brystene som “polstring/isolasjon” rundt protesene for å se om det hjalp på det ekstremt kalde og smertene og ubehaget jeg hadde etter jeg fikk fjernet de profylaktisk og satt inn silikon grunnet BRCA1. & uker i ro og i kompresjonstøy er kjedelig og gjør sitt med kroppen. Vi har tross alt en kropp som er ment for bevegelse, ikke stillesitting. Det merkes og mektig godt på Fibromyalgien. Den fikk 6 uker å “blomstre” opp på. Så da når jeg kom over et tilbud fra EVO- Fitness ei natt jeg hadde lagt meg og lå og skrolla på FB,- meldte jeg likså godt meg inn der. Det fulgte en gratis PT time som brått endte i 10! Steike trangt økonomisk sett da uføretrygd ikke er mye å “leve” av, men vel verdt det! Å investere i helse er for meg både riktig og viktig. Og det er tøft å starte opp igjen etter såpass mange uker inaktiv. Både fordi man har mistet mye muskelmasse. Men mest fordi kroppen har fått stivne og masse “fine” muskelknuter og andre “godsaker” har fått satt seg. Jeg er så utrolig takknemlig og glad jeg fikk opphold på rehabiliteringssenter på Jeløy Kurbad for en del år siden. Det jeg lærte der om kroppen og Fibromyalgi og hva og hvorfor, samt om trening og ikke minst tøying er gull verdt og grunnen til at jeg er der jeg er i dag og har vilje og mot til å både stå i det og pushe meg. Og det jeg der lærte om tøying og trening og at det tar ca 6 uker med forværring før bedring ved oppstart av trening og tøying etter å ha vært inaktiv er gull. Ja, det er dritt og tungt og vanskelig når det står på. Og det koster! For meg koster det sosialt, og på bekostning av andre hobbyer jeg finner stor glede i, samt husarbeid enkelte dager. Det handler om prioriteringer. Hva er viktig for meg akkurat nå!?? Hvorfor er det viktig? Jeg får jo isteden en del av det sosiale via treneing på EVO nå. Det gjorde jeg ikke tidligere når jeg kun trente hjemme og for meg selv. Også en viktig grunn for at jeg valgte å melde meg inn på EVO nå. Jeg trengte nye utfordringer, samt veiledning på hvordan best komme igang uten å gå på en treningssmell(som jeg har gjort noen få ganger før hehe). Ikke at jeg har noen garanti på det, men med PT som veileder, pusher og også bremser meg når det behøves er godt, lærerikt og litt utfordrende. Utfordrende fordi jeg er vandt til å trene for meg selv, men også fordi det er andre og nye måter å bruke kroppen på. Aller mest er det gøy!
En sterk kropp= mindre smerter, og på sikt får jeg energi av å bruke energi. Det gir bedre søvn, som igjen gir energioverskudd, som igjen gir bedre psykisk helse og jeg takler hverdagen bedre og de dårlige dagene blir færre og de og takles bedre. Under trening produseres lykkehormonet Endorfiner. Og hva er vel bedre enn det!??
Vei mange sier at: “trening passer ikke for meg…. Det blir bare værre for min kropp…” Det gjør meg så trist å høre. For om man “bare” tør stå i de ukene det tar å komme over kneika med forværring, så ville mange flere sett at det går. Og at det er VILJE og mot man må ha for å komme noen vei! Jeg mener det burde vært obligatorisk å sende mennesker til rehabiliterings-sentere der de kan lære dette med både egen sykdom og trening, bevegelse og tøying. Samt at langt flere leger burde være opptatt av å veilede i dette og bruke Frisklivssentralene i kommunene mer aktivt i steden for å sette mennesker på sterke avhengighetsskapende smertestillende! Joda, av og til må man ty til sterke smertestillende. Noen ganger har ikke jeg heller noe annet valg. Men det sakl ikke være sånn at hverken jeg eller andre skal behøve å gå fast på dette i årevis framfor å bruke aktivitet som medisin. For i de aller fleste tilfeller vil aktivitet som medisin fungere langt bedre for de fleste. Nei. Ikke alle kan. Men de aller fleste! Og heldigvis ser det ut som at nå begynner flere og flere å få opp øynene for dette! Og kanskje, og forhåpentligvis vil det bli lettere i tiden framover for mange. Kanskje kan vi komme dit der vi kan få trening på blå resept,og ikke “bare” piller.
Nå er det jammen på tide med et nytt innlegg og en oppdatering! Gått altfor lenge uten å skrive og det beklager jeg. Saken er den at jeg kom over et tilbud på EVO Fitness en kveld/natt i slutten av juli. Uten å tenke meldte jeg meg inn og fikk en gratis PT veiledningstime i startwen av august. Den timen førte til en avtale med 10 timer PT. Drittdyrt ja! Har jeg råd til det,- usikker. Men investering i helse er uansett ikke dumt tenkte jeg. Jo det er litt mer enn litt trangt økonomisk nå pga dette. Men angrer ikke ett sekund!! Jeg var kjempespent på hvordan det var i starten. Med tanke på den operasjonen jeg hadde i juni der jeg flyttet fett fra mage til bryst for å polstre og “isolere” litt rundt protesene jeg har. Etter i overkant 6 uker i ro forsvinner mye muskelmasse, og å starte opp å trene etter operasjon bør og må tas forsiktig og gradvis. Vi,- PT og jeg ble alikevel positivt overrasket over hvor mye reststyrke jeg hadde, og hvor fort jeg jobba meg opp Hun er både pådriver og brems. Det er gøy!!! Det gir mestring og mersmak!
Men det koster. Det koster meg masse energi å starte opp på den her måten. Jeg har klart å opprettholde å trene 3-4 ganger i uka + en masse tøying. Jeg var og veldig spent på hvordan Fibromyalgien og smertene i kroppen kom til å bli nå i oppstart. Jeg er veldig godt kjent med at det ofte forværres når jeg starter opp igjen noen uker. Opptil ratt 6 uker faktisk. Da gjelder det å ha nok vilje og mot til å stå i det mens det holder på. Og dette har jeg gjort så mange ganger nå et det går litt lettere for hver gang heldigvis. Men det har gått overraskende bra. Ikke helt smertefritt, men absolutt tålbart!
Det sosiale utenom trening får lide litt,- iallfall enn så lenge Jeg har rett og slett ikke nok energi. Jeg får da likevel noe sosialt via treningen. Og det er både givende, spennende og gøy. Treffer nye mennesker og gamle bekjente samt en flink og morsom dame jeg har som PT. Jeg har lært man må bruke energi for å få energi. Det stemmer i stor grad, men litt vanskelig i starten og jeg må bruke mye krefter på å prøve være tålmodig. Det er jammen ikke alltid lett! Øvelse gjør mester!! Og det hjelper en masse å ha folk som heier på meg <3 Mestring er gøy! Å kjenne at kroppen fungerer og tåler det den utsettes for og kjenne fremgang og også se fremgang er moro! Og det er moro å utfordre seg selv og teste grenser. Og det er viktig! Like mye som kroppen trenes og får fremgang, får hjernen det samme. Kjenner at hodet er med og fungerer bedreog lykkehormoner som produseres under trening er GULL!!
Satser på at jeg greier å opprettholde balansen med nok hvile og nok trening. For akkurat nå går alt på skinner og det er så utrolig moro! Gleder meg til å komme meg på trening hver gang! Har lyst å gå HVER dag, men det tror jeg ikke er lurt. Iallfall ikke ennå. Ikke klar for å gå på en treningssmell, så holder tilbake og lar fornuften råde.
Veit godt at høst og væromslag og den ustabile men utrolig fine årstiden vi går inn i kan være nettopp ustabil på kroppen også. Så håper og krysser fingre og tær for at jeg har rukket å legge et godt grunnlag nå disse ca 4 ukene jeg har brukt på trening. For jeg har så visst tenkt å opprettholde 3-4 ganger i uka med trening. Minst 😉 Men tøye gjør jeg hver dag. Minst 1/2 time. Det har nok redda meg fra mye “vondter”!
Det er mye spennende som skjer om dagen og mye nytt. Og mer som kommer. Nye utfordringer, mål å strekke seg etter og nye relasjoner. Kortsiktige, langsiktige og realistiske mål. Det skal jeg fortelle om etterhvert 🙂 Skal prøve ikke la det gå sååå lang tid til neste innlegg 🙂
