Nå er det litt over 3 mnd siden jeg opererte der jeg tok fett fra magen for å fylle inn i brystene rundt silikonprotesene etter at jeg fjernet alt vev i en operasjon for snart 4 år siden forebyggende grunnet BRCA1.
https://miniblogg.no/veronika-molstad/5970/fra-uvitenhet-til-brca1.html
Jeg valgte å prøve datte da jeg har vært mye plaget med ekstremt kalde bryst og det har trigget smerter og ubehag, jeg har og Fibromyalgi.. Samt jeg ikke var heeelt fornøyd med hvordan de så ut hva angikk bulker, søkk, ripling og at jeg kjente godt silikonprotesa som “gnissa” på en måte, derav ubehag b.l.a.
Jeg hadde hørt andre gjort dette før meg med vellykket resultat.Etter samtale med kirurg der han godkjente inngrepet ble det også sagt at de fleste trengte å høste fett og fylle på minst 2 til 3 ganger. Jeg gjorde min første 18 juni i år. Og med unntak av smerter etter operasjonen og stiv og ikke minst kjedelig å være inaktiv i mange uker samtidig som jeg skulle “bo” i en “sexy kompresjons-sak så gikk det greit.
Det eneste som ikke var greit etter inngrepet var når kirurgen min kom opp på rommet etterpå for å se hvordan det gikk og fortelle hva han hadde gjort. Han hadde klart å få 100 g fett inn i hvert bryst. Det er kjempebra! Men når jeg spurte om hva som skjer og vil skje om fettet “smelter” forsvinner, var han krass og sa at det ikke var aktuelt å etterfylle til tross av at det forsvinner/smelter nesten alt etter 1 fylling da det ikke er noe annet vev eller fett det kan feste seg i. Det var en nedslående beskjed å få. Samtidig skal jeg jo ikke ta sorgene på forskudd og med litt flaks tenkte jeg at det kanskje kom til å sitte igjen litt mer og at det kom til å bli bra.
Bra ble det når stivhet og operasjonssmerter ga seg. Det kalde var nesten helt borte, gnisse-følelsen og ubehag og smertene var borte. De både så og føltes mer naturlige. Og det var en utrolig lettelse!
Men nå. 3 mnd etter, sitter jeg her og ser og kjenner at det meste er som det var før operasjonen. Nesten alt er borte….. Det kalde og ubehaget er tilbake. Og jeg har fått nei at han kirurgen kommer ikke til å etterfylle eller gjøre noe mer. Frustrerende og vondt å skulle kjempe denne kampen på nytt med å kontakte leger, ny konsultasjon,- usikkerhet om innvilging og ikke minst all ventetiden på nytt! Ikke en prosess jeg har fryktelig lyst på, men. Av hensyn til livskvalitet så bretter jeg opp armene og tar kampen!
Trivsel og livskvalitet er enormt viktig! Iallefall for meg som sliter nok med smerter og helseutfordringer fra før grunnet Fibromyalgien jeg har hatt i så uendelig mange år, mest sannsynlig født med det.
Jeg får mye gjennom trening og aktivitet. Det styrker kroppen så den tåler mer. Og ikke minst styrker det hjernen så man er bedre rusta til den psykiske delen også. For jeg gleder meg ikke til å sette igang med denne prosessen igjen. Mye tanker og stress som kommer opp rundt dette med venting og operasjoner. Så håper jeg at treningen kan hjelpe å avlede tankene og dempe stresset.
Jeg håper og ønsker også at min kamp kan lette noen annens. At det kan bli lettere for andre som kommer etter og skal gjøre det samme. For selv om det er dritt og vanskelig og alt det der, så lærer jeg, det er jeeg ikke i tvil om engang , men forhåpentligvis lærer legene og kirurgene noe på veien også. For det er ikke greit å “bare ta til takke med” noe. Det er ikke like lett å være glad tross alt når jeg(og andre) har vært igjennom en hel masse greier som absolutt ikke er så enkelt som noen påstår og tror. Det veit jeg alt om!