Skulle ønske jeg kunne si jeg ikke stresser og at jeg klarer si: ja jeg skal skrive ned og planlegge gjøremål. Jeg er sjef over egne tanker og kan selv velge hvem jeg skal vøre i dag. Er jeg glad? Lykkelig? Bestemt? Energisk eller sporty i dag? Men akkurat nå sier bare hodet mitt “hvordan skal det fungere for meg!?? Som ikke aner hvordan form og kropp jeg har fra dag til dag. Når mål og delmål må skrotes gang på gang pga ustabil helse og en lite samarbeidsvillig kropp!?” Med frykt for å sitte igjen å kjenne på nederlag og skuffelse holder meg igjen fra å planlegge dagene.
Jeg strever om dagen. Får ikke tak på de positive tingene. Alt det usikre og MÅ-ting tar overhånd. Og selv om MÅ-tingene i seg selv ikke er egentlig drepen og/eller kjedelig, så har jeg såpass lite energi pga lite søvn hver natt pga bråk fra russen siste 14 dagene.Akkurat nå ønsker jeg all russ langt pokker i vold og håper karma biter de!! I går kveld tok jeg det jeg kunne av hjelpemidler for å få sove, samt propper i øra. Og har sovet over 10 timer. Deilig tenker du kanskje… Men neida, blir helt ødelagt! Ligget for lenge så kroppen blir stiv, vond og ødelagt. Matt, utslitt. Emosjonell ganger 10.
Jeg vet det snur. Jeg vet jeg greier å snu det! Har gjort det så mange ganger før. Må “bare” stille inn på riktig “kanal” og finne motivasjonen til å gjøre det. Den kommer som regel helt uventet og fra uventet hold. Det er igrunn godt. Godt når det skjer og godt å vite at det skjer, og at jeg har det i meg. Bare det løfter humøret litt.
Jeg har hatt gode hjelpere på veien for å lære meg og gi meg verktøyet for en noenlunde sunn psykisk helse. Jeg har hatt gjennom flere år gode terapauter på psykisk helse i kommunen. Spesielt hun siste jeg hadde der var utrolig dyktig og traff meg og forsto hva jeg trengte. Ikke bare en å samtale med, men aktivt jobbe med og løse opp og endre/stoppe automatiske negative tanker og hvordan jeg oppfattet og så på meg selv. Selvfølelse. I tillegg traff jeg ei herlig dame som jobbet med alternative metoder. Akkurat timet riktig var jeg på et kurs hos henne. Det sammen med henne på psykisk helse ble vendepunktet for meg. Jeg forsto plutselig! Jeg fikk tilbake selvfølelse og så både meg selv og andre på en mer åpen og ny(for meg) måte. Jeg ble modigere, og turte ta sjanser igjen. Og det er jo kjempeviktig og morsomt og godt! Tenk at to mennesker som kom inn i livet mitt gjorde alt dette med og for meg!? Tenk at jeg fant ei god venninne i hun jeg var på kurs hos!? Som jeg kan stole på, utvikle meg med. Som tør “sparke meg bak” når jeg trenger det og som utfordrer meg og gir av seg selv. Det er så viktig for oss og har så utrolig mye mer verdi enn vi kanskje tenker over i hverdagen. Jeg kjenner jeg er så takknemlig for det jeg har lært og for de jeg har i livet mitt nå. Jeg kjenner og jeg er takknemlig for at bare ved å skrive dette innlegget her, så har humøret og tankene mine snudd mye!
Det var dagens, og ukas sutring og negative perspektiv…. Som skal snus til det bedre og klatre opp igjen! Jeg skal og jeg VILL!!
Å gå ut av komfortsone er skummelt til tider! Det kan fremkalle alskens rare følelser og reaksjoner, og ikke minst tanker. Tankene kommer jo fort og automatisk, og lar man de styre, er det fort gjort å gå glipp av en haug med fine og gode muligheter og opplevelser! Fordi da er det lett å trekke seg. Å si: “nei, det her blir for voldsomt og for mye for meg”… Og i noen situasjoner er det nok også helt riktig. Men å lære å skille på intuisjonen/magefølelsen og tankens kraft kan være lurt. Ellers går man fort glipp av mye! Dette er noe jeg har jobbet mye med! Og selv synes jeg at jeg har kommet ganske langt. Og gjort en stor og god jobb for å komme hit jeg er i dag. Å tørre å utfordre meg igjen og tørre å ta sjanser. Og det er så gøy og inspirerende! Jeg lærer så mye når jeg tør. Enten det er om og med andre mennesker, eller om meg selv. Jeg har lært at mye kan virke skummelt i forkant, men når jeg først står midt i det, eller etter,- så viser det seg at det ofte er både morsomt, lærerikt og interessant.
Det kan trygt sies at jeg gikk langt utenfor komfortsonen min i går! Jeg hadde nemlig en avtale med Se og Hør i går. Som ble avtalt før påske. Så jeg har hatt god tid til både å grue meg, gruble, nesten angre og litt spent og glede meg. Jeg visste jeg ville det her, og at det var nå det var riktig å gjøre det nå. Det handler jo om BRCA1 og det er noe som jeg virkelig brenner for! Jeg vil dele av meg og min historie for at andre også kanskje skal slippe sykdom først, men få mulighet til å vite. Vite om de alternativer som finnes og de valgene man kan ha. At man kan ta en test hos Seksjon for arvelig kreft på sykehus for å sjekke om det er arvelig kreft om det er en to eller flere i familien med brystkreft, eggstokk-kreft og/eller prostatakreft. Og at jo, det er tungt å vite, men med så høye(jeg fikk beskjed om ca 87%) tall for å utvikle kreft i løpet av livet, var det for meg iallefall langt bedre å vite enn å vente til jeg eventuelt ble syk. Det hadde vært en mye større belastning for både min egen kropp og helse og også de nærmeste rundt meg! Og jeg synes det er riktig og viktig å dele det jeg kan og vet om dette. Opplyse om at det går fint selv om det er tøft!
Ikke minst vil jeg at andre skal få vite muligheten til at det finnes og går an å ta en test som sjekker. Og at andre skal vite at de blir fulgt tett opp før eventuelt forebyggende operasjoner. Folk må få vite! Få informasjon og fakta. Folk må få sjansen til å ta ansvar for egen helse! Så derfor stiller jeg opp hos Se og Hør. Om ett menneske tar den testen og potensielt redder eget liv fordi de har fått vite. Da har jeg oppnådd det jeg ønsker! Foreløpig vet jeg ikke noe mer enn at det kommer en artikkel iløpet av mai, men kan love jeg sier fra når det kommer ut hehe.. #Superspent!! For jeg er jo litt litt stolt av meg selv da! Det må være lov når jeg har gått såpass utenfor komfortsonen min 🙂
Trenger ikke dra på fjellet når man har så fine turmuligheter her i Maura! Riktignok ikke snaufjell, men topptur til Nipkollen 544 moh er en kjempefin tur selv nå med råtten snø. Jeg har tidligere bare gått opp der når det ikke har vært snø. Langt tyngre å gå på rotten snø enn bar bakke, men vi kom oss opp eldstedatter og jeg i strålende solskinn og 15 grader.
Må innrømme jeg ble mør i beina og dagens energi ble så godt som oppbrukt. Sånn er det bare, men om det var verdt det? Ja gjett om! Kjempefin tur og godt selskap klager jeg ikke på <3 Satser på flere turer opp dit bare resten av snøen smelter. Vi møtte ikke så mange på turen i dag da. Det er nok både pga det fine været, og at det er påske og folk er bortreist.
Jeg er veldig spent på hvordan kroppen min har taklet denne turen i mårra. Regner med det går fint, men at jeg kjenner det litt i beina. Det er overkommelig med tanke på den turen og den Fibro-kroppen jeg har. Heldigvis er jeg forholdsvis grit trent og i grei form, så det blir ikke det store sjokket. Men terrenget er veldig annerledes enn jeg pleier å gå i. Og det var jo halve vitse da. Og deilig å gå i skogen og høre fuglene og stillheten. Det er terapi det!
Og terapi og avledning trengs når jeg grubler litt på hvordan det går med det inngrepet jeg skal ha i forbindelse med den veien jeg er på i BRCA1-land. Går litt energi på å tenke og irritere meg over at de nok en gang flyttet den timen jeg hadde fått den 10 juni, og at jeg ikke har fått en ny dato å forholde meg til. Samt og at det blir ennå mere venting! Føler jeg har brukt enormt mye tid på venting fra jeg startet på den reisen her i 2011. Og mange vil nok si jeg gir BRCA1 litt mye plass i livet mitt, men det er nokså vanskelig å la være. Tror mange er enig i meg der. Iallefall de som kanskje står i samme situasjon. Hovedgrunnen til at jeg velger å bruke tid på dette er jo nettopp fordi jeg og mange andre opplever at både “folk flest” og helsevesenet bagatelliserer dette med BRCA. Og det er mange der ute som lever i uvisshet om at de kan ha gen-mutasjonen. Jeg ønsker å spille en rolle. Jeg ønsker å være med å gjøre veien for de som kommer etter meg litt enklere enn min vei har vært. Jeg ønsker at det blir opplyst og at flere kan vite at om de har opphopning(to eller flere i nær familie) av kreft i familien så kan det være stor fordel å ta en test. Ja, det kan være tungt å vite, og skummelt. Men jeg ville heller VITE og være forberedt, bli tett fulgt opp og få de tilbudene om forebyggende operasjoner enn å risikere å bli syk først. Med 87%(det varier noe i %) sjanse for å utvikle kreft er et høyt tall. Og belastningen på meg selv og ikke minst på familie og venner rundt VET jeg det er tyngre å bli syk av kreft, enn “bare” å vite. Jeg VET fordi jeg har hatt flere i nær familie med denne sykdommen, og noen har jeg dessverre mistet til den. Derfor er det viktig å “rense” hodet og kroppen med en joggetur, gåtur eller topptur som i dag! Samlet et lass med lykkehormoner! Så får resten av dagen og kvelden nytes i sofa`n foran TV`n med god samvittighet!
God Påske! Jeg lærte ett nytt begrep her rett før påske. Staykation. Fancy ord for hjemmepåske! Jeg for min del, foretrekker nok det gamle ordet hehe.. Og jeg nyter stillheten, været og det å sitte ute og nyte og kose meg i sola med ei god bok. Alt kan ikke handle om BRCA1 og/eller Fibromyalgi o.l! Selv om det tar stor plass i livet mitt, er det mye mer enn det! Jeg er mye mer enn det!
Det er og viktig å klare å gjøre nesten ingenting noen ganger. Sette av tid til å gruble. Og Tid til å nyte og kjenne og høre etter hva kroppen sier. Hvor er jeg i livet? Hva vil jeg? Hva må jeg gjøre for å oppnå det jeg vil!? Langsiktige eller kortsiktige mål? Eller begge deler? Jeg velger begge deler for meg selv. Heller mange kortsiktige og overkommelige mål, enn flere langsiktige som jeg kanskje ikke klarer å oppnå av forskjellige grunner. Noen av grunnene kan være helserelaterte, mens andre er fordi jeg endrer meg og ønsker ikke lenger å gå den veien, eller å nå det målet. Fordi ting skjer underveis. Derfor jeg synes det er viktig med kortsiktige og oppnåelige mål er at det gir mestringsfølelse og glede. Å være bevisst dette gjør det og lettere om jeg ikke oppnår det jeg en gang satte som mål. Da går ikke alt over i skuffelse eller tanker om å ikke lykkes, “jeg mislyktes igjen”. Det er en ødeleggende og negativ tanke som fort kan ta stor plass og overhånd om jeg ikke bevisst jobber med det og er bevisst på tankene mine. Dette er ting jeg “jobber” med når jeg sitter/ligger ute i sola når jeg ikke har nesa dypt ned i en bok.
Hvem trenger vel “syden” eller fjellet på en dag som dette!? På/i solveggen her i Maura i dag var det på det meste 29,7 grader. Som sagt på solveggen! Nesten så det var så varmt at jeg ønska meg et basseng ute nå haha… Det hadde nok vært litt i kaldeste laget tross alt da! Men ikke lenge igjen til det faktisk er sommer og badesesong! Det går så utrolig raskt! Når påsken er over, nå når den er så sein,- er det nesten rett på 17 mai. Så vips,- er det sommer! 🙂 Enn så lenge. Nyt våren og påsken!
Der er godt når ting går riktig vei! I forkant av det inngrepet jeg skal ha der jeg skal ta fett fra mage og/eller lår, måtte jeg ha fersk mammografi. Jaha ja…? Hmmm… Hvordan og hvorfor må jeg ha mammografi? Jeg har tatt mammografi flere ganger før. Det var da før jeg gjorde de forebyggende operasjonene og fjernet brystene og ersatattet de med silikon. Det var ubehagelig, men fult overkommelig. Men med silikon og uten kjertler og fettvev og en del ubehag og vondt på daglig basis virket mammografi langt mer vondt nå enn da! Så hva gjør jeg da!? Er ultralyd et alternativ? Heldigvis ja!! Fikk en time til det pr brev. I september! Ehh… Jeg var satt opp til inngrep i juni!? Skal det her være en vits!? Ringte Ahus og la frem saken til en utrolig hyggelig dame i andre enden, der hun konkluderer med at det her må jo være feil! Står tydelig i henvisningen at jeg må ha dette klart før jeg skal under kniven i juni. Dette var på nå på fredag, den 12 april, og hun fikset en time til meg i dag! Alt så bra ut og jeg kan puste letta ut! Og jeg er klar for veien videre. Når enn det blir.
Selv om jeg har fjernet vevet, betyr ikke det at jeg er 100% uten risiko for å utvikle brystkreft. Sjansen er betydelig mindre. Men vet om flere som har opplevd denne sykdommen flere år etter de fjernet brystene forebyggende pga BRCA1 eller BRCA2. Så det kan forekomme. Derfor er det viktig å fortsatt undersøke og kjenne etter. Eller be om en henvisning til ultralyd en gang imellom for å være sikker, om man mener det er nødvendig selv. Det er iallefall en trygghet jeg vil benytte meg av. Men såklart, vi er alle forskjellige. I og med temaet her nå ble mammografi, så klart jeg ikke dy meg med å legge ved en link til der Lisa Tønne står på Latter og beskriver sin opplevelse av mammografi. Jeg ler meg skakk hver gang jeg ser den(og det begynner å bli noen ganger haha)!! https://www.youtube.com/watch?v=7JWAsrVSYAY&t=13s
Lørdag, knallvær!! Helt herlig om dagen! Snøen smelter i rekordfart og det spirer og gror og mye av tiden tilbringes ute.
Gikk litt i kjeller`n etter jeg fikk utsatt den operasjonen. Så har blitt mye telefoner til forskjellig for å prøve å få svar og få fastsatt ny dato så jeg har et holdepunkt. Det er utrolig viktig å vite. Ha noe konkret å forholde seg til. Iallefall er det det for meg. Har fått uvurderlig hjelp ev ei venninne til å ring og trekke i tråder som jeg ikke har hatt kapasitet til selv. Og det er så gull verdt! Vi har fått snakket med kirurgisk overlege og jeg har fått senka skuldrene noe. Blitt lovet en konkret dato innen utgangen av mai mener jeg å huske hun sa. Fått avtalt å stå “stand bye” i tilfelle en avbestilling i uke 19 eller 23. Da manglet bare ultralydbilder, og det fikk jeg fikset og fikk time førstkommende mandag i påskeuka! Fantastisk! Krysser fingra for at biten faller på plass og at jeg slippe å vente helt til høsten. Alt dette har gått på bekostning av trening, da jeg ikke har hatt overskudd til begge deler. Og det merkes. Merkes på kroppen ved at ting blir stivt og vondt, og ikke minst på søvnen! Våkner mellom 05 og 06 på mårra`n… Og det er litt vel tidlig når man ikke må opp for noe. Jeg er som sagt ufør og skal da altså ikke rekke noen jobb. Som oftest står jeg opp mellom 08 og 09 da. Ellers ligger jeg meg stiv og øm, og dagen blir fort borte om jeg ikke kommer meg opp. Viktig med rutiner. Det var utrolig godt for kropp og sinn å sykle på ergometersykkelen ca 20 min og noen enkle øvelser og masse tøying i dag formiddag! Fikk løst opp i både kropp og hode! Det er og viktig å slappe av og nyte! Og er nokså god på det hehe.
. Dro derfor på polet og kjøpte ei flaske hvitvin i dag etter trening. I manko på andre ideer fant jeg ei flaske med etikett med bilde av noe ala det jeg har tattooert på leggen. Kanskje ikke alle som kjøper vin på det grunnlaget, men hvorfor ikke haha..
God start på påsken vil jeg si! Sittet ute og kjent sola varme i ansiktet og kroppen med ei god bok og litt vin i glasset. Deilig! Koble av og la tankene gå inn i handlingen i boka fremfor å gruble og bruke energi på alt jeg ikke får gjort noe med nå. Spent på vinen, den må smakes på. Håper jo den er god, men om ikke så har jeg et morsomt minne og lært noe. Nyt sola, med måte selvfølgelig. Og riktig god påske!
Etter ,mange telefoner og samtaler til sykehuset for å prøve å få til så jeg fikk ultralyden så jeg ble klar til operasjonen i juni. Tok saken en uventet vending i går, onsdag. De ringte fra sykehuset og jeg tenkte at nå, nå ordner det seg. Skal si jeg ble paff og satt ut da damen i andre enden forteller at den operasjons datoen i juni, den er utsatt. HÆ!? Ja, hun måtte bare beklage å si at den datoen så er ikke kirurgen tilstede, og de kunne dessverre ikke gi meg en ny dato nå. Hun rådet meg til å ta kontakt med Rikshospitalet siden det er der jeg har gjort alt det andre og “hører til”… Jeg datt rett ned! Hva skal man si!? Jeg ble helt matt og motløs! Føler meg så uendelig lite verdt og liten mot helsevesenet. Min reise i BRCA1 verden har vært og er en evig kamp!
Jeg sitter som ferdig forebyggende operert. Fjernet eggstokker først og så brystene for å minske risikoen for arvelig kreft. Jeg vil så gjerne føle meg vel og bra. Men holdningen i helsevesenet er: Jeg skal være glad og takknemlig for at jeg har fått muligheten til å få disse operasjonene tross alt. Og missforstå meg ikke. For det er jeg og. Men jeg vil og gjerne se og føle meg vel! Jeg har som sagt Fibromyalgi også. Har det noen sammenheng da? Jo, det her det! For hormoner her stor betydning i kroppen og påvirker det meste. Selv om jeg går på hormonerstatning, så er det ikke helt det samme. Men etter mye prøving av ulike midler har jeg landa. Men det har jeg derimot ikke gjort hva brystene angår. Jeg opplever de litt bulkete og ujevne og harde. Det aller verste er at de er sykt kalde! Og spesielt på høst, vinter og tidlig vår er dette plagsomt og vondt! Og her i Norge blir det det meste av året! Derfor ønsker jeg å ta fett fra magen eventuelt lår å flytte til brystene for å “isolere”. Men det er tydelig lettere sagt enn gjort for min del. Jeg var på konsultasjon hos kirurgen i mars i fjor å fikk godkjent operasjonen! Over ett år siden! Og utsatt 3 ganger! Og det er så vondt og frustrerende! Spesielt når jeg leser og hører om andre som har brukt 2 mnd fra de var på konsultasjons time til de er ferdig. Hvorfor er det så utrolig stor forskjell!? Hvorfor skal jeg innfinne meg med at “sånn er det bare”…. “Lev med det”….? Joda, kunne levd med det jeg om det bare var for “bulker” og ikke “perfekt” resultat. Men når jeg opplever smerter og at smertene trigges pga kulde. Da vil jeg ikke det! Jeg hadde nemlig ikke disse smertene før jeg opererte. Så de er ikke “bare” fibro-smerter! Jeg kjenner kroppen min godt!
I går brukte jeg dagen til å kjenne på motløshet, tristhet og tenkte at nå orker jeg ikke mer! Jeg har ikke krefter og vilje til kjempe mer! Så våkner jeg i dag og vet at jo, det har jeg. For det er ikke meg å gi opp!! Der det er VILJE er det håp! Så nå sitter jeg her og skriver, og skal avslutte så jeg kan ta noe telefoner. Dette må ryddes opp i og tas tak i! Og jeg får litt hjelp, støtte, oppmuntring og gode ord på veien av gode verdifulle medsøstre fra BRCA1 og BRCA2 gruppa vår <3 Dessuten har jeg en hemmelighet som er langt utenfor min komfortsone. Litt skummelt, litt spennende og litt motiverende like over påske. Det får dere høre om senere 😉
I januar 2016 opererte jeg bort brystvevet i en forebyggende operasjon fordi jeg er BRCA1 bærer. Som betyr høyrisiko for bryst og eggstokk-kreft. Da hadde jeg stått 22 uker å venta på operasjon fra jeg var på konsultasjons time til jeg ble operert. Det er sinnsykt lenge å vente når man er i en høyrisokogruppe og katastrofetanker får fort og lett overtak. I forkant måtte jeg ha fersk MR og det ble bestilt og gjort oppmerksom på at dette måtte skje før operasjonsdato i januar. Så får jeg MR time på Ahus i Mars!? WTF!? Etter mye om og men og utallige telefoner greide de å få pressa meg inn på en time i desember rett før jul. Henvisningen på MR ble sendt i mars 2015 når jeg var på konsultasjon hos kirurgen. Altså mer enn 6 mnd før! Heldigvis ordna det seg jo da.
Nå drøyt tre år etter skal jeg inn å ta fett fra mage/lår å fylle på litt rundt brystprotesene. For å jevne ut litt bulker/søkk jeg ikke er fornøyd med, og forhåpentligvis for å “isolere” litt. Silikon er grisekaldt! Og det kalde trigger fibro-smertene. Så krysser fingra for at det vil hjelpe. Jeg har fått innleggelsedato 10 juni 2019. Og det er jo ikke lenge til! I den forbindelse fikk jeg beskjed om å ha ferske mammografibilder. Mammografi på silikonbryster som er ømme og vonde fra før!!? AU!! Ringte å spurte kirurgen pent om det ikke holdt med ultralyd. Og ja, det holdt. Men be fastlegen om å henvise deg sa de. Så jeg gjorde jo det da. Hun henviste til Aleris. De ringer meg dagen etter for å avtale tid. Jøss det gikk fort tenkte jeg. Så vi avtaler, og skal til å legge på da vedkommende i andre enden sier: “Jeg må opplyse deg om at ultralyd hos oss ikke dekkes av det offentlige, så det må tas privat. Altså det kommer på ca 1400 kr” WHAT!!!?? Ok.. Jeg er ufør og de pengene har jeg rett og slett ikke! Så da får jeg beskjed om å kontakte fastlegen igjen og be om henvisning til et sykehus. Den blir sendt til både Ahus og Hamar får jeg beskjed om, for å se hvem som er raskest. Ahus var raskest til å svare. Det skal de ha! Jeg fikk time hos de 18 september!? HÆ!? Jeg vet det ble skrevet at jeg måtte ha dette før operasjonen i juni. Det er helt latterlig! På Hamar har de ikke mottatt henvisningen… Så hva gjør jeg nå da!? Har brukt formiddagen på å ringe rundt til forskjellige avdelinger på Hamar sykehus for å få til dette uten å utsette operasjons dato ennå en gang. Den er utsatt to ganger før. Orker ikke mer krøll nå. Man kan fort føle seg nokså liten og motløs i møte med et stort byråkrati. Fikk til slutt tak i et hyggelig menneske som skulle spørre kirurgen ha vi gjør og om eventuelt kirurgen kan bestille ultralyd for meg. Krysser fingra for at det ordner seg. For det MÅ jo det! Eller? Joda… “Det årner seg for snille jenter” sies det. For et kaos! Tenk positivt!!
Når jeg våkner og kjenner at joda,- jeg kjenner kroppen i dag og. Den er stiv og vond. Da har jeg noen valg. Jeg kan bli liggende å kjenne etter og synke ned i melankoli og vita at jo lenger jeg ligger her, jo mer vondt får jeg. Jeg kan stå opp og fortsette dagen på sofaen og synes synd på meg selv og at smertene vokser og jeg tilslutt må ta sterke smertestillende.
I dag velger jeg heller å kjempe! Jeg velger å være positiv og å gjøre det jeg vet virker best! Jeg velger hvem jeg skal være i dag. I dag skal jeg nemlig være den som fighter og ikke legger meg ned! Med vondt skal vondt fordrives,- er det noe som heter. Og det er så inderlig sant! For å legge ut på joggetur med verk er ikke bare bare før jeg blir varm i kroppen. Men når den er blitt varm, ja da er det jammen meg godt også. Det er godt å bruke kroppen og kjenne mestring! Det er godt med frisk luft, tross masse pollen, og sola varme. Det er godt å utfordre seg selv og sakte men sikkert kjenne at mye av stivheten og smertene løser seg opp og blir mildere. Det er og godt å komme inn etter endt joggetur og gjøre noen styrkeøvelser og masse tøying. Så kan jeg tenke at det bilde som ligger øverst er beseiret og ikke en sannhet lenger. Det er godt det!!! Jeg velger lykkehormoner!
Når hodet vil så mye men kroppen henger ikke med. Det er enormt frustrerende og rett og slett dritt! Har så lyst å ut å jogge, nyte våren. Ta en bytur. Så våkner jeg før fugger`n fiser. Har sovet med armene over hodet liggende på ryggen. Høre arm sitter nesten fast, og det er drittforbannavondt å få den ned igjen. Må opp å røre på meg for å få igang sirkulasjonen og da kjenner jeg at venstre hofte er nesten minst like vond. Drittkropp! Det er bare å kapitulere og ta smertestillende før jeg legger meg og prøver få hvilt litt til de begynner å virke. Dormer av heldigvis, men må ikke bli liggende for lenge. Da blir det vondt verre igjen. Kommer meg opp og etter frokost klarer jeg på nåde å få støvsugd huset. Viktig å få gjort det pga allergi og pollen og ei katte som røyter enormt om dagen. Vaske får jeg gjøre siden. Det går rett og slett ikke nå. Tom for energi og kan jo ikke si at støvsuging hjalp på det vonde. Men,- jeg greide det, og det er en seier selv om resten av dagen blir rolig. Da er det godt å rømme inn i en god bok og kanskje jeg kan male litt. Maler bilder, ikke vegger. Godt og viktig å få fokus bort fra det negative. Og når jeg maler eller leser så kan jeg nesten glemme litt det som verker og gjør vondt.
