Etter ,mange telefoner og samtaler til sykehuset for å prøve å få til så jeg fikk ultralyden så jeg ble klar til operasjonen i juni. Tok saken en uventet vending i går, onsdag. De ringte fra sykehuset og jeg tenkte at nå, nå ordner det seg. Skal si jeg ble paff og satt ut da damen i andre enden forteller at den operasjons datoen i juni, den er utsatt. HÆ!? Ja, hun måtte bare beklage å si at den datoen så er ikke kirurgen tilstede, og de kunne dessverre ikke gi meg en ny dato nå. Hun rådet meg til å ta kontakt med Rikshospitalet siden det er der jeg har gjort alt det andre og “hører til”… Jeg datt rett ned! Hva skal man si!? Jeg ble helt matt og motløs! Føler meg så uendelig lite verdt og liten mot helsevesenet. Min reise i BRCA1 verden har vært og er en evig kamp!
Jeg sitter som ferdig forebyggende operert. Fjernet eggstokker først og så brystene for å minske risikoen for arvelig kreft. Jeg vil så gjerne føle meg vel og bra. Men holdningen i helsevesenet er: Jeg skal være glad og takknemlig for at jeg har fått muligheten til å få disse operasjonene tross alt. Og missforstå meg ikke. For det er jeg og. Men jeg vil og gjerne se og føle meg vel!
Jeg har som sagt Fibromyalgi også. Har det noen sammenheng da? Jo, det her det! For hormoner her stor betydning i kroppen og påvirker det meste. Selv om jeg går på hormonerstatning, så er det ikke helt det samme. Men etter mye prøving av ulike midler har jeg landa. Men det har jeg derimot ikke gjort hva brystene angår. Jeg opplever de litt bulkete og ujevne og harde. Det aller verste er at de er sykt kalde! Og spesielt på høst, vinter og tidlig vår er dette plagsomt og vondt! Og her i Norge blir det det meste av året! Derfor ønsker jeg å ta fett fra magen eventuelt lår å flytte til brystene for å “isolere”. Men det er tydelig lettere sagt enn gjort for min del. Jeg var på konsultasjon hos kirurgen i mars i fjor å fikk godkjent operasjonen! Over ett år siden! Og utsatt 3 ganger! Og det er så vondt og frustrerende! Spesielt når jeg leser og hører om andre som har brukt 2 mnd fra de var på konsultasjons time til de er ferdig. Hvorfor er det så utrolig stor forskjell!? Hvorfor skal jeg innfinne meg med at “sånn er det bare”…. “Lev med det”….? Joda, kunne levd med det jeg om det bare var for “bulker” og ikke “perfekt” resultat. Men når jeg opplever smerter og at smertene trigges pga kulde. Da vil jeg ikke det! Jeg hadde nemlig ikke disse smertene før jeg opererte. Så de er ikke “bare” fibro-smerter! Jeg kjenner kroppen min godt!
I går brukte jeg dagen til å kjenne på motløshet, tristhet og tenkte at nå orker jeg ikke mer! Jeg har ikke krefter og vilje til kjempe mer!
Så våkner jeg i dag og vet at jo, det har jeg. For det er ikke meg å gi opp!! Der det er VILJE er det håp!
Så nå sitter jeg her og skriver, og skal avslutte så jeg kan ta noe telefoner. Dette må ryddes opp i og tas tak i! Og jeg får litt hjelp, støtte, oppmuntring og gode ord på veien av gode verdifulle medsøstre fra BRCA1 og BRCA2 gruppa vår <3
Dessuten har jeg en hemmelighet som er langt utenfor min komfortsone. Litt skummelt, litt spennende og litt motiverende like over påske. Det får dere høre om senere 😉
