En liten oppdatering på hvordan det går med nedtrapping av Fontex.
Jeg er godt inne i uke tre nå, og merker endringer godt ja. “Lokket” som har ligget over toppene av følelser og reaksjoner er virkelig i ferd med å lette og forsvinne. Det gir en del utfordringer på godt og vondt. 
Utmattelse, store svingninger i humør og følelser, og andre symptomer på nedtrappingen som uvel/kvalme, noe mer smerter i kroppen, litt dårligere matlyst, men også rastløshet. 

Det blir mange svingninger i løpet av en dag, og mange av følelsene og tanker og reaksjoner kjennes “større”, om det kan sies sånn og gi mening. 
Det at jeg er høysensitiv og plukker opp energier og frekvenser utenfor meg selv også gjør at jeg blir litt tappet for energi og fort sliten. 
Som at jeg lett sanser hvilken energi ett annet menneske kommer inn med, eller hvordan energien i et hus, ett sted kjennes. Om det er lett eller tung energi f.eks. 
Så er det og fullmåne i dag, og jeg merker godt på kroppen det også, da jeg blir fort rastløs, og ofte sover dårlig og lite, pluss at jeg og drømmer mye og voldsomt rundt fullmånetider.  “Vampyrvarulvfullmånemagigalskap” hehe.. 

Alt henger sammen i kroppen! 
Det er nå litt i overkant av 10 uker siden operasjonen og kroppen har jobbet og jobber fortsatt med å restituere seg og bli vant til og tilpasse seg de nye protesene og plasseringen, og også opptreningen krever sitt. På toppen av dette valgte jeg å trappe ned Fontex, og det er klart  at alt dette krever mye av kroppen min. Kropp og hode,- som for meg er en og samme greie. 
Jeg byttet og hormonpreparat, HRT, jeg tar fordi jeg fjernet eggstokkene for snart ni år siden forebyggende pga mutasjon i BRCA1 genet(høyrisiko for enkelte former for kreft). Jeg har hatt en del bivirkninger av de hormontablettene jeg har brukt til nå. Så gikk derfor over til Estrogel som skal smøres på huden og gir ikke de bivirkningene som tablettene gir. Men det også gir endring i systemet i kroppen. Hormoner har veldig mye og stor innvirkning på alt i kroppen vår!
Energi jeg har litt lite av fra før. Med Fibromyalgi der ett av en haug symptomer er utmattelse/fatigue og i tillegg nå, har jeg veldig lite jern i kroppen(under 15 mol fortsatt, der ref er min 15 og maks 200 mol) noe som og gjør at jeg har lite å gå på energimessig. 
Som nevnt så letter “tåka på toppen/lokket” som har ligget og dempet/fjernet toppene. De har aldri blitt borte borte,- men ser for meg en høy fjelltopp med tette skyer/tåke rundt der toppen da ikke synes pga skylaget. Men nå fjernes dette “skylaget” og alt blir mer tydelig, samtidig er det utrolig slitsomt den å “nå den/de toppen(e). Den lille ekstra biten jeg ikke har nådd på mange år nå, krever innsats og mye energi. 
Så det er litt mye på en gang nå kjenner jeg, men jeg har valg noe av dette! Jeg har valgt operasjon, og jeg har valgt nedtrapping. Månefaser og Fibromyalgi har jeg ikke verken valgt eller mye kontroll på, så det får gå sin gang og jeg får prøve henge med, og bare bite tenna sammen og stå i det til det roer seg igjen. Holde fokus på delmål og mål! 
Delmål er for meg nå, en dag av gangen. Korte, små og realistisk gjennomførbare ting godt blandet med må og bør og vil,-ting. 
Og mål er mer langsiktig, men fortsatt realistisk og flytende. Ofte kan målet endre seg da veien blir til mens jeg går, mens noen mål er satt fast for å oppnås som de er satt. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dette er utfordrende og slitsomt som sagt og tar mye energi. 
“Skylaget” som letter og synliggjør mye som har vært gjemt og glemt. Igjen litt som å lære ett nytt språk. Forskjellen er at å lære et nytt språk som oftest er høyst frivillig, mens det som skjer av endring i og med meg selv, i kropp og hode ikke er “frivillig” i den forstand og grad. Det er ikke at jeg overtenker, over-analyserer. Men i motsetning med det å lære ett nytt språk, som jeg da kan legge fra meg og ta så mange og lange pauser jeg vil fra, så kan jeg ikke gjøre det på samme måte med følelsene og reaksjonene jeg får nå. De kommer helt på automatikk og jeg er faktisk pokka nødt til å analysere de for å kjenne de igjen og ikke minst bli kjent med de. Jeg må stoppe, kjenne og spørre om disse er reelle, er de riktige, er de viktige? Hva betyr de? Og ikke minst hva og hvorfor kommer de? Er de riktige for den situasjonen jeg befinner meg i akkurat nå? Så ja, det er enormt krevende og utmattende. Jeg må bruke så godt som alt jeg har lært i løpet av de årene jeg har brukt i terapi tidligere. Ta fram gamle notater og lærebøker og skjemaer. Full “skoledag” med omskolering på pensum, og en “skoledag” der det går langt utover en 7-timers dag… 
 

Kjenner nå det er på tide med en pause, et “friminutt”. Så jeg tenker at å legge meg litt ned på “spikermatte” og meditere, lade, er en god idè nå. 

#Aldrigiopp

En-og-enhalv uke inn i nedtrapping av Fontex, og det går noenlunde greit. Stabilt ustabilt,- jupp! 
Som å kjøre berg-og-dalbane emosjonelt og energimessig. 
Kommer ikke “bare” fra nedtrapping. Det er fortsatt vår, og våren i seg selv gir ustabilt vær, som igjen påvirker en kropp med Fibromyalgi, og dessuten er pollensesongen  i full gang, noe som igjen påvirker energinivået det også. Jeg er og drøyt 9 uker etter operasjonen der jeg flyttet brystprotesene fra under til over muskel, og i gang med å tøye ut og trene opp kroppen igjen. Så “alle bekker små,- gjør en stor å”… Alt på en gang…

Til tider absolutt utfordrende da dette med energinivå og emosjoner spesielt svinger mye. Selv om jeg ble fortalt og “advart” av min fastlege om at en del følelser jeg ikke har kjent på på samme måte nå i mange år fordi Fontex har lagt lokk på toppene særlig. 
Det å kjenne igjen de forskjellige følelsene på en måte. For joda, det er faktisk litt vanskelig å kjenne de igjen helt akkurat nå. Både fordi de på en måte blandes og flyter litt over i hverandre og fordi det skifter så fort. Ikke 24/7 heldigvis, for jeg klarer avlede litt og når jeg holder meg litt igang med ett eller annet, så er det litt lettere. Men når jeg nå ikke hele tiden klarer det fordi energien mangler, så, ja. Da kommer det lett. Også det “gamle” jeg har jobbet mye med før, kommer lettere opp nå. Det er litt skummelt. For jeg kan fort gå i den fella å bli litt redd for å falle tilbake i automatiske negative tanker og depresjon,- selv om jeg og vet at jeg er på et helt annet sted nå og bedre rustet med både erfaringer og “verktøy” til å ikke gjøre det! 

Jeg syns ikke det er bare skummelt! Jeg gleder meg faktisk over det også. For joda, uvant å kjenne disse følelsene og særlig toppene, og å kjenne igjen og skille de. Men det gir og en form for utfordring og mestring som også absolutt er god! Litt forvirrende ja hehe 

En som sa til meg i går, at det er lettere å trene opp fysisk enn psykisk. Og det har han jammen meg veldig rett i! 
For å trene fysisk er det både lettere å først kjenne resultater, enten det er kondisjonstrening eller styrke. Så ser man jo sakte men sikkert endringene fysisk på og i kroppen. Men på det psykiske “ser” man det ikke på samme måte. Det tar ofte mye lenger tid å merke endring. Både for en selv og for andre. Og mange ganger kan resultatet av det en har lært vises først lenge etterpå. Kanskje måneder, ja også år faktisk.
 Jeg ser ofte for meg hjernen min i skuffer og skap. Der noen er det rot i, andre er låst og andre igjen står vid åpne. Noen står det navn på, og sortert ferdig med merkelapper om hva som er i og er enkle å finne. Så er det noen som er glemt å merke eller merket feil, da er det vanskeligere å hente ut riktig informasjon når det trengs. Men klart, alt kan bli enklere med øvelse, repetisjon og trening. 
Som de sa på et kurs i kognitiv terapi jeg var på en gang via psykisk helse(lavterskeltilbud i kommunen), så er det å jobbe seg ut av en depresjon, eller annen psykisk lidelse som å lære seg et helt nytt språk som skal brukes i dagliglivet. Det tar tid, innsats og stor dose vilje! det kreves en dyktig lærer i starten for å legge grunnlaget. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg ba om dette og nå kan bruke det i min hverdag. Ikke alt er på plass ennå. Men som sagt: Ting tar tid! Og alt dette hjelper meg å takle, og stå i de utfordringene jeg føler på pr i dag. Med tanker, følelser, nedtrapping, opptrening osv…. 

Så selv om det nå flere ganger daglig kan føles alt fra skikkelig dritt og håpløst, for i neste til glede som plutselig er vanskelig å skille fra om det er sorg,- over til irritasjon og sinne. Og å prøve å ikke legge for mye tanker i og til dette og håpe og krysse fingre for at dette ikke varer altfor lenge også. For med alt dette som svinger er det ikke veldig rart jeg blir utmattet og får lite energi! 

Jeg skal fortsette å prøve holde fokuset på det som er positivt. Slippe tak i det som ikke trenger eller er vits å holde tak i! Fokus på det jeg kan kontrollere og gjøre noe med og la det andre ligge rett og slett! 
Fortsette å trene, fysisk og psykisk. De to henger forresten sammen. 

#Aldrigiopp

Denne dagen har jeg tenkt og jobbet meg mot lenge! En dag, og tid jeg grugler meg til. Altså litt blandede følelser, men mest spent og glede da det nærmer seg målstreken og forhåpentlig slutten på et kapittel og begynnelsen på noe nytt. 

For de som kjenner meg vet jeg har strevd med depresjoner og angst i mange år tidligere som kommer av mange og sammensatte årsaker. En av de og kanskje enkleste, er som et symptom på Fibromyalgi. Langvarig smerter og andre symptomer over lang tid, der møte med helsevesen, NAV, og det å bli trodd og anerkjent er medvirkende årsak, men og andre forhold og relasjoner jeg har i livet. Som sagt,- sammensatt av mange små og store ting som over tid ble for mye. 

Jeg fikk etter hvert god hjelp av Psykisk Helse som er et lavterskel tilbud i kommunene våre. Selv om der og var ventetiden mer enn lang nok. Jeg var ikke akutt suicidal og ikke syk nok for DPS. Selv om jeg vet at hadde jeg ikke fått time da jeg fikk, hadde nok utfallet kunne blitt noe annet enn at jeg sitter her og skriver dette nå. 
 Men jeg fikk hjelp, kognitiv terapi og selv om bytte av behandler var hyppig nok, var det helheten av tilbudet over tid og ikke minst hun siste jeg hadde som knakk koden. 
Hun satte krav om fysisk aktivitet, noe som ikke var noe problem da jeg allerede var godt rutinert på det området. Hun ville og jeg skulle begynne med to medikamenter i tillegg, Qutiapin om kvelden for tankekjør og hjelpe mot å sove bedre, og Fontex mot depresjon. Den hjelper faktisk litt på smerter også. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Disse to, Fontex og Quetiapin har jeg nå brukt i ca 5 år nå. Det Har sikkert vært nødvendig også, men siste året har jeg tenkt mye på at 5 år er en god stund og lurt på om jeg faktisk trenger de lenger, og om jeg skal, bør vil, tør kutte de ut. Har nevnt ved flere anledninger til fastlegen min, men vi ble enige om å vente litt med tanke på tiden vi gikk inn i og korona-restriksjoner, nedstenging osv. Og i høst bestemte fastlegen min  seg for å slutte, og jeg fikk dermed en ny. Ikke det første jeg kaster meg ut i med ny fastlege der vi ikke kjenner hverandre og en forestående brystoperasjon i pandemi-tider. 
 I romjula bestemte jeg meg allikevel om å slutte med Quetiapin. Joda, tenkt tanken lenge, men imulsen slo inn og 27/12-2020 tok jeg siste tablett på kvelden. Det som ikke var gjennomtenkt var å ha en plan om nedtrapping. Jeg kuttet tvert. Jeg er litt sånn at jeg hopper med begge beina først når jeg først har bestemt meg for noe. 

Det var desidert ikke det smarteste jeg kunne gjøre, men når bivirkninger og symptomer/abstinenser på bråslutt kicket inn, hadde det gått såpass mange dager at jeg tenkte jeg får bare klare stå i det. Blir det altfor ille får jeg bare starte opp igjen. Den nye fastlegen ble ikke kjempeimponert over valget mitt, men både hun og jeg var glad det gikk riktig vei og ikke motsatt ved brå-slutt. Symptomene ga seg etter ca 5 uker. 
 For at jeg ikke skulle gjøre samme tabbe igjen med den tabletten jeg hadde igjen, Fontex,- ble vi enige om å sette opp en time i begynnelsen av mai for nedtrappingsplan. Den går over ca 5 uke, men jeg kan strekke den lenger hvis behov. 

Og første dag av den nedtrappingen er i dag!  Ny start, nye muligheter! 
Jeg er mest spent og gleder meg. Men og litt spent andre veien. Ikke så mye at jeg gruer meg, men legen min advarte meg mot at særlig en del følelser som Fontex har dempet kan komme opp og føles uvant å kjenne på i starten. Dette er jo følelser jeg har kjent før. Jeg er “født med” følelser på utsiden! Men 5 år å dempe de, er lenge og jeg vet at det på mange måter må læres å kjenne på nytt. 
Det er absolutt ikke sånn at jeg har vært helt “flat” i følelser. Men toppene på alle er på en måte “høvlet” litt av, jevnet litt ut. Jeg vet også at jeg er blitt eldre og endret meg, vokst på mange andre områder, så å sammenligne meg med nå og da blir verken riktig eller bra på noen måte. Jeg er ikke den samme pr i dag som det jeg var for fem, ti år siden! Og det er viktig å anerkjenne. Selv om jeg skal huske og ta lærdom av det som har vært, skal blikket vende framover! Lage nye erfaringer og gå nye veier. Så får det som kommer bare komme! Vet jeg har mennesker rundt meg, og en god støttende fastlege. Jeg har massevis av godt “verktøy” jeg har fått gjennom behandling og at jeg har aktivt søkt etter det som kan veilede, kurse meg i selvutvikling og mestring. Det finnes masse der ute! En må bare finne dert som kjennes riktig og viktig for seg selv. Om det kalles spirituelt, selvutvikling, mental trening, eller hva-som-helst,- så er det viktige at det treffer der det skal, og kjennes riktig for meg, og ikke minst at det her virkning, effekt og går riktig vei! 

Jeg gleder meg til resten!

#Aldrigiopp