Denne dagen har jeg tenkt og jobbet meg mot lenge! En dag, og tid jeg grugler meg til. Altså litt blandede følelser, men mest spent og glede da det nærmer seg målstreken og forhåpentlig slutten på et kapittel og begynnelsen på noe nytt.
For de som kjenner meg vet jeg har strevd med depresjoner og angst i mange år tidligere som kommer av mange og sammensatte årsaker. En av de og kanskje enkleste, er som et symptom på Fibromyalgi. Langvarig smerter og andre symptomer over lang tid, der møte med helsevesen, NAV, og det å bli trodd og anerkjent er medvirkende årsak, men og andre forhold og relasjoner jeg har i livet. Som sagt,- sammensatt av mange små og store ting som over tid ble for mye.
Jeg fikk etter hvert god hjelp av Psykisk Helse som er et lavterskel tilbud i kommunene våre. Selv om der og var ventetiden mer enn lang nok. Jeg var ikke akutt suicidal og ikke syk nok for DPS. Selv om jeg vet at hadde jeg ikke fått time da jeg fikk, hadde nok utfallet kunne blitt noe annet enn at jeg sitter her og skriver dette nå.
Men jeg fikk hjelp, kognitiv terapi og selv om bytte av behandler var hyppig nok, var det helheten av tilbudet over tid og ikke minst hun siste jeg hadde som knakk koden.
Hun satte krav om fysisk aktivitet, noe som ikke var noe problem da jeg allerede var godt rutinert på det området. Hun ville og jeg skulle begynne med to medikamenter i tillegg, Qutiapin om kvelden for tankekjør og hjelpe mot å sove bedre, og Fontex mot depresjon. Den hjelper faktisk litt på smerter også.
Disse to, Fontex og Quetiapin har jeg nå brukt i ca 5 år nå. Det Har sikkert vært nødvendig også, men siste året har jeg tenkt mye på at 5 år er en god stund og lurt på om jeg faktisk trenger de lenger, og om jeg skal, bør vil, tør kutte de ut. Har nevnt ved flere anledninger til fastlegen min, men vi ble enige om å vente litt med tanke på tiden vi gikk inn i og korona-restriksjoner, nedstenging osv. Og i høst bestemte fastlegen min seg for å slutte, og jeg fikk dermed en ny. Ikke det første jeg kaster meg ut i med ny fastlege der vi ikke kjenner hverandre og en forestående brystoperasjon i pandemi-tider.
I romjula bestemte jeg meg allikevel om å slutte med Quetiapin. Joda, tenkt tanken lenge, men imulsen slo inn og 27/12-2020 tok jeg siste tablett på kvelden. Det som ikke var gjennomtenkt var å ha en plan om nedtrapping. Jeg kuttet tvert. Jeg er litt sånn at jeg hopper med begge beina først når jeg først har bestemt meg for noe.
Det var desidert ikke det smarteste jeg kunne gjøre, men når bivirkninger og symptomer/abstinenser på bråslutt kicket inn, hadde det gått såpass mange dager at jeg tenkte jeg får bare klare stå i det. Blir det altfor ille får jeg bare starte opp igjen. Den nye fastlegen ble ikke kjempeimponert over valget mitt, men både hun og jeg var glad det gikk riktig vei og ikke motsatt ved brå-slutt. Symptomene ga seg etter ca 5 uker.
For at jeg ikke skulle gjøre samme tabbe igjen med den tabletten jeg hadde igjen, Fontex,- ble vi enige om å sette opp en time i begynnelsen av mai for nedtrappingsplan. Den går over ca 5 uke, men jeg kan strekke den lenger hvis behov.
Og første dag av den nedtrappingen er i dag! Ny start, nye muligheter!
Jeg er mest spent og gleder meg. Men og litt spent andre veien. Ikke så mye at jeg gruer meg, men legen min advarte meg mot at særlig en del følelser som Fontex har dempet kan komme opp og føles uvant å kjenne på i starten. Dette er jo følelser jeg har kjent før. Jeg er “født med” følelser på utsiden! Men 5 år å dempe de, er lenge og jeg vet at det på mange måter må læres å kjenne på nytt.
Det er absolutt ikke sånn at jeg har vært helt “flat” i følelser. Men toppene på alle er på en måte “høvlet” litt av, jevnet litt ut. Jeg vet også at jeg er blitt eldre og endret meg, vokst på mange andre områder, så å sammenligne meg med nå og da blir verken riktig eller bra på noen måte. Jeg er ikke den samme pr i dag som det jeg var for fem, ti år siden! Og det er viktig å anerkjenne. Selv om jeg skal huske og ta lærdom av det som har vært, skal blikket vende framover! Lage nye erfaringer og gå nye veier. Så får det som kommer bare komme! Vet jeg har mennesker rundt meg, og en god støttende fastlege. Jeg har massevis av godt “verktøy” jeg har fått gjennom behandling og at jeg har aktivt søkt etter det som kan veilede, kurse meg i selvutvikling og mestring. Det finnes masse der ute! En må bare finne dert som kjennes riktig og viktig for seg selv. Om det kalles spirituelt, selvutvikling, mental trening, eller hva-som-helst,- så er det viktige at det treffer der det skal, og kjennes riktig for meg, og ikke minst at det her virkning, effekt og går riktig vei!
Jeg gleder meg til resten!
#Aldrigiopp
