Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet noe her inne. Ikke for at jeg egentlig ikke har hatt noe å si eller fortelle, men mer fordi jeg syns det har vært en vanskelig og litt “seig” periode med mye endringer vi har vært inne i. 
Har tatt tid for meg å akseptere en “ny hverdag” med korona-restriksjoner og tanker og følelser rund dette samtidig med det jeg har fra før. 

Trening er for meg enormt viktig, og jeg kom inn i en god rutine på EVO og fant ei fantastisk fin dame der som ble og er min treningspartner og ei veldig god venninne. Når det stengte og jeg samtidig sleit med en veldig vond skulder og arm stoppa det nokså greit for meg. Mye tankekaos og følte nedtur for nok en gang å bli satt ut og tilbake i trening og aktivitet pga det som viste seg å være en skade og kraftig betennelse i skulder. 

Så hva gjorde jeg da, for ikke gå helt på veggen og livredd for å falle helt ned psykisk igjen også!? MÅ holde meg aktiv på noe vis for ikke å la hode,- negative automatiske tanker ta helt overhånd. 
Jeg begynte på et prosjekt jeg av forskjellige grunner har utsatt lenge. Med god grunn og det. Men følte at på tross av dårlig og vond skulder og arm så begynte jeg å pusse opp kjøkkenet. 

Ja da. Det var ikke kjempelurt med tanke på den skuldra. Og jeg visste og at jeg ikke greide kombinere oppussing og trening. Så kombinasjonen med skulder, oppussing og Fibromyalgi var ikke ideell kan jeg trygt si. 

Men jeg greide det!! Jeg fikk det til sånn jeg ville! Brukte litt lenger tid enn beregnet, ja. Men det er jammen meg mestring i det og selv om jeg var helt kjørt enkelte dager og en god stund etter jeg ble ferdig.
Med Fibromyalgi har jeg ikke allverden restarbeidsevne akkurat. Det er en god grunn for at jeg er ufør. 

Så nå i dag, flere uker etter at EVO åpnet igjen og jeg sakte men sikkert er tilbake på trening, går det sakte og trått. Seigt og tungt både fysisk og psykisk. Jeg er fullstendig klar over at den skuldra og kroppen min kunne vært mye bedre om jeg brukte tid og energi på riktig trening og bevegelse framfor jobbing og oppussing. Men å vente på å gjøre noe sånt til kroppen ikke gjør noe vondt,- da blir det ALDRI. For livet med Fibromyalgi og kroniske smerter tar aldri pause. Ikke èn dag! Og da måtte jeg bare kaste meg inn i det mens jeg hadde guts og turte. 

Jeg er veldig fornøyd med resultatet. Jeg er ikke 100% ferdig da tak og resterende panel skal males, men det er mye lettere og bedre å male panel på vinter da den krymper litt og man slipper få de glipene man ofte får om en maler på sommer/høst. Jeg hadde heller ikke kunne fortsatt helsemessig. Kroppen sa stopp! Så da har jeg ikke annet valg. 

Fortsatt strever jeg med å komme skikkelig igang igjen. Ting tar tid og jeg har lært at man skal skynde seg sakte. Jeg har og lært at å legge på vekter og trene hardt ikke alltid lønner seg. Så nå holder jeg med hovedsaklig til de øvelsene jeg fikk av fysioterapauten jeg gikk hos i våres. Og følger hennes råd. Vanskelig ja. Det skal jeg love det er, for jeg blir lett ivrig. Men nå er jeg og så inni hampen drittlei av den skuldra og våken-netter at jeg bar MÅ følge rådene som ble gitt. Lett og sakte oppbygging og opptrening. 

Niholde på positive tanker! Tvinge negative tanker ned! Ta fram gamle notater fra terapi-timer og prøve holde fokus og motet oppe er minst like vanskelig som det å komme igang med den fysiske treningen. Lett å bli sliten og lei når smertehelvete river og jeg går på minimalt med søvn over så lang tid. Selv om det er veldig mye bedre fysisk nå, er jeg psykisk nokså kjei og sliten. 

Følelsen av ikke bra nok og ikke klare, mestre og  strekke til. Ikke ha ork eller guts til å være sosial og delta på ting. Til å ta initiativ til å møte venner og kjente. 
-Så sitter jeg og føler litt på ensomhet og kjedsomhet. Og hvem sin skyld er det!?? KUN min egen. Og hvorfor!?? Hvorfor i all verden skal det være så fordømt vanskelig!? 
Joda, det er ikke “bare” meg. Det ligger litt litt i tiden akkurat nå. Med forsiktighetsregler pga korona noe som setter en naturlig unaturlig stopper for sammenkomster og sosial aktivitet. Tar ikke lett på korona. og det skal vi ikke gjøre. jeg lar det heller ikke ta helt overhånd, men kombinert med mine egne utfordringer rundt det sosiale fra før, så blir det liksom dobbelt opp med korona i tillegg. DET skremmer meg. For jeg har isolert meg før pga depresjon og veldig manglende selvfølelse. Dit vil og skal jeg ikke igjen! Men redselen for å havne der igjen kommer fort når jeg strever litt som nå. Selv om jeg veit jeg har både masse mer verktøy til å takle det enn tidligere og venner rundt meg. 

Jeg gir ikke opp! “Den som gir seg er en dritt”,- sies det. Så det er ikke et alternativ heldigvis. Men det er må være lov å si at en er lei av at det er tungt og vanskelig. Det er lov å kjenne på de følelsene det gir uten at de skal ta overhånd. Det er lov å ha en dårlig dag,- je til og med uke uten at det betyr at jeg går helt i kjelleren igjen. 
Det ordner seg! Det kommer til å gå bra. Enten sånn eller sånn…. 

#Aldrigiopp