Jeg møter så mange som sier jeg er så heldig som kan trene selv om jeg har Fibromyalgi. For det går ikke, fungerer ikke for dem. da blir de bare værre og det orker de ikke. Og det forstår jeg. Tro meg! Og det har ikke alltid vært enkelt!
Derfor tenkte jeg nå å fortelle hvordan det startet for meg, hvordan og hvorfor jeg er kommet hit jeg er i dag.
Jeg har alltid vært aktiv og brukt kroppen min, fra jeg var barn av. Både til “jobbing” da jeg er vokst opp på et småbruk og vi hadde kyr. De skulle fores og stelles og avlinger høstes. Vi barna deltok fra vi var bittesmå. Vi fikk klatre, leke og utfolde oss. Når jeg ble noe eldre var jeg med i speideren og prøvde meg i litt forskjellige idretter. Favoritt-faget på skolen var gym! På ungdomsskolen fikk vi valgfag, og jeg valgte selvfølgelig noe som hadde med fysisk aktivitet. Derfor var det litt rart at jeg strevde så med stive skuldre og rygg. Jeg måtte ha hjelp av fysioterapaut som 13-åring, og de kunne ikke forst hvorfor og hvordan en aktiv og myk ung jente alikevel kunne ha så mye vondt og stive skuldre/rygg!
Etter ungdomsskolen valgte jeg et år på folkehøyskole. Også der var gym ett valgfag. Jippi! Men det var og der det gikk opp for meg at det var noe med kroppen min som ikke var som det skulle. Plutselig uten forvarsel “låste” hele ryggen min seg! Knuter ut av det blå som satt i hele ryggtavla. Legene kunne ikke fatte hva eller hvorfor. Jeg var jo så aktiv og ung, 16 år. Fikk muskelavslappende piller og beskjed om å ta det med ro. Det var ikke lett for en urolig kropp hehe. Men det gikk over og jeg var fort i full gang igjen.
Noen år senere opplevde jeg det samme igjen. Denne gangen mens jeg gikk til fysioterapaut. Også denne gangen var det ingen som forsto hva eller hvorfor. Så det skura og gikk i mange år og jeg fikk gjentagende muskelsmerter og senebetennelser. Fortsatt aktiv med trening og skole og etterhvert jobb i barnehage.
Etter noen år i barnehage ble jeg gravid med førstemann. Da ble naturlig mindre trening. Smerter i kroppen tiltok og mer sliten etter som årene gikk. Gravid med nummer to hadde jeg i tilegg et blodtrykk som i perioder var nede i 80 over 40.Da var jeg rimelig tom og tappa for krefter! Skulle ikke vært på beina sa legen. Men med en to-åring i hus har man ikke mye valg akkurat!
Med to unger i hus, og etterhvert opptil seks da jeg etterhvert var dagmamma for flere og bygde hus, hadde jeg mer enn nok med det, så trening var ikke i mine tanker engang i denne perioden. Og midt i byggeperioden gikk far til barna og jeg fra hverandre og jeg satt med alt alene.
Sånn var det i mange år. Hadde mer enn nok med full jobb i barnehage, hus og husarbeid, og barna. Smerter i kroppen var mer eller mindre konstante og ikke lenger “kun” i skuldre/rygg. Mye legebesøk og utredninger, men ingen framgang i hva eller hvorfor. Den daværende legen min begynte etterhvert å ymte litt om Fibromyalgi, men sa: “det vil du ikke ha vettdu! Det er sånn sykdom som vi leger kaller skilte-desperate-hypokondriske-psykisksyke-skilte kvinners-syndrom” HÆ!! Virkelig!!?? Nei, selvfølgelig vil jeg jo ikke ha det,- men…!
I 2010 toppa det seg maks! Jeg fikk akutt betennelse i hofte/bekken. Klarte knapt å gå. Å reise meg, og sette meg ned var aller verst. Da pipla tårene hver gang, og jeg har ikke kjent sånn smerte annet enn når jeg fødte! Forskjellen var at de intense smertene gikk over dengang, når ungen var ute. De her smertene gikk jeg med i ca 6 mnd!! Jeg ble henvist til en smerteklinikk i Oslo. Der satte legen lokalbedøvelse i hele hoftepartiet mitt, samt noe i nakken. Vondeste jeg har vært med på akkurat i stikket, men GOSH for en deilig følelse etterpå! Ikke helt smertefri, men 70% bedre de første timene. Ble samtidig satt på kortisonkur. 7 dager på,- 7 dager av. Svulma opp som en ballong! Var på smerteklinikken ca 1 gang i uka i 4-5 uker å fikk satt bedøvelse. Fikk og Tens-apperat og opplæring i dette samtidig. Fikk også streng beskjed om o begynne å gå, og bevege meg. Dette var midvinters og den vinteren var det bare glattis ute. Så fikk meg en stepper. Den begynte jeg å gå på, på letteste motstand,- 1 min 2-3 ganger dagen første uka. Lett var det ikke, og bittelitt vondt kan man jo si, eller rett og slett deihardt! Sakte men sikkert økte jeg minutter og antall repetisjoner. etterhvert kom også våren og det gikk å bevege seg ute også.
Iløpet av denne tiden hadde legen min søkt meg inn på Jeløy Kurbad på rehabilitering og utredning. Så i desembeer 2011 hadde jeg min første uke der. Og fikk endeilg vite hva og hvorfor ting var som det var. Hadde uten tvil Fibromyalgi! Det oppholdet der på 4 uker er noe av det beste som har skjedd meg! Jeg lærte så utrolig mye om både sykdommen og meg selv! Evig takknemlig for at jeg fikk komme dit.
Jeg har alltid tenkt at kunnskap er makt. Makt i den forstand at jeg kan forstå hva som skjer og hvorfor det skjer og da enklere vite hva jeg selv kan gjøre og ikke. Og ikke minst hva jeg burde og skal gjøre! Jeg lærte at tøying er alfa og omega! Tøy hver halve time sa de. Det gikk jo såklart ikke, men det var for å understreke viktigheten av tøying. Jeg/vi lærte at det er dritvondt å løse opp spent, stiv og knytt muskulatur og korte sener. Det viktigste jeg/vi lærte(mener jeg da) var at de smertene som kommer i oppstart av tøying og trening etterhvert går over! Det er vanskelig å tro på, jeg vet. Men det stemmer! Etter ca 6 uker med drit-inni-helvete-vondt,- begynte ting å slippe taket. Trenings verk og annan verk kunne jeg skille og de trigget ikke lenger hverandre i samme grad.
Jeg har fortsatt å holdt det gående etter det oppholdet på Jeløya. Mange trenings-smeller har jeg gått på etter det. Der jeg har trent for mye eller for hardt, eller begge deler. Så har jeg hatt dårlige perioder både med Fibromyalgi, og annen sykdom som har satt meg ut i perioder. Jeg har alltid starta opp med bevegelse og trening igjen! Og hver gang med forverring før bedring!
Den lengste og vanskeligste perioden jeg hadde var da jeg fjernet brystene i januar 2016 grunnet BRCA1 (høyrisiko for arvelig kreft, fikk vite jeg hadde ca 87% sjans på å utvikle kreft.. Jeg har tatt forebyggende operasjoner for å redusere sjansen).
Da var jeg inaktiv lenge. Fikk ikke bruke armer eller overkropp i over 10 uker. Så alt stivna og låste seg. Særlig brystryggen.
Jeg skjønte jeg måtte ha hjelp til å løse opp og trene opp igjen dette da jeg ikke visste helt hvordan gjøre dette forsiktig og riktig uten å ødelegge eller skade meg og resultatet etter operasjonen. Så jeg fikk fantastisk god og fin hjelp av ei dyktig dame på Nannestad Fysioterapi. Først noen uker med kun forsiktig tøying og noe massasje. Så sakte men sikkert startet opptreningen. Lenge ved hjelp av fysioterapauten, og etterhvert på egenhånd. Jeg verdsetter høyt det å vite hva man skal og bør gjøre og det å lære og å mestre. Jeg er nok god på å oppsøke kunnskap om jeg ikke selv veit eller finner det selv. Jeg er nok også en smule vrang og har en vilje jeg bruker for det det er verdt. Uten nysgjerrighet og vilje hadde jeg ikke vært her jeg er i dag!
Veien har vært, og er fortsatt ikke bare enkel! Dårlige dager kommer. Frisk fra Fibromyalgi er jeg langtfra ikke. Men en sterk kropp tåler mer. Det er et faktum! Muskler beskytter og er buffere. Og det merkes utrolig godt nå etter at jeg har trent noen uker på EVO-Fitness i Nannestad.
Når jeg valgte å starte der i august tok jeg også valget å starte med PT (personlig terrorist hehe). Jeg valgte det fordi det er evigheter siden jeg har trent på et treningssenter og fordi jeg nettopp hadde hatt en operasjon og ville være sikker på at jeg ikke gikk på en trenings-smell nå. Det er svindyrt! Og det er kjempevanskelig med tanke på at jeg lever på uføre-pensjon og alene med alle utgifter. Men det er et valg jeg tok som jeg følte var riktig for meg. Å invistere i helse er for meg superviktig!
Ja det koster! Det koster i kroner og det koster i energi! Men som ufør, har jeg ikke en jobb å gå til i tillegg, så min “jobb” nå er trening. Jeg klarer ikke så veldig mye mer de dagene jeg trener. Jeg kan ikke planlegge andre ting de dagene. Så jeg velger. Husarbeid eller trening? Shopping eller trening? Sosialt, eller trening? Det sosiale får jeg noe gjennom treningen også heldigvis.
Det handler for meg om prioritering! Akkurat nå, prioriterer og velger jeg trening. Fordi jeg veit det lønner seg i lengden. Og allerede nå merker jeg forskjell og framgang! Det er så godt og gøy!! Jeg tåler mer. Kroppen tåler mer. Jeg sover bedre(stort sett), og har da også mer overskudd. Jeg tester og tøyer strikken litt forsiktig, men mye om dagen. Det er spennende, lærerikt og moro. Jeg kjenner mestring og jeg kjenner at det fungerer. De dårlige dagene kommer, men de er færre og koertere, og noe mindre intense. Generelt mindre smerter.
Så til alle dere som sier jeg er så heldig som kan og klarer. Jeg VIL klare! Jeg vil ikke sitte å “gro fast” i smerter og automatiske negative tanker lenger. Jeg vil være den beste av meg og mine skavanker og lyter. Men det krever innsats og vilje. Det krever å tørre og ville og ha mot til å stå i smerter og motgang de ukene det tar over kneika. Ha tro på at det går over. For hva er ca 6 tunge uker mot resten av året,- eller livet!?? Er ikke ca 6 uker drit-vondt verdt å tørre stå i om man får det bedre!? Og er ikke trening/aktivitet langt bedre og mer givende enn sterke avhengighets-skapende smertestille langt bedre både for kropp og psyke!?
For ved aktivitet og trening produserer kroppen masse endoriner, også kalt lykkehormoner. Det er gull det!!
Jeg håper og ønsker at leger og andre behandlere vil få både mer kunnskap om dette, og bli langt bedre på å informere og dele dette med pasientene sine isteden for å dytte på med avhengighets-skapende piller med hauger av bivirkninger. Vi burde kommet lenger i 2019!!
Men ja. Jeg er nok “heldig” som har viljen, vrangheten og kunnskapen til å tørre, ville og pushe meg.
#Aldrigiopp #Sterkerekropptålermer