Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet noe her inne. Må innrømme at jeg har både vært opptatt av og med andre ting og ikke minst har jeg manglet motivasjon og inspirasjon.
Jeg kan start med å fortelle at jeg hadde den timen på Rikshospitalet i januar for å høre om jeg kunne få en ny runde med fett-transplantasjon.
Jeg var ikke spesielt optimistisk. Var veldig forberedt på avslag, men hadde ett bittelite håp og tanke om at det kunne jo hende jeg ble positivt overrasket.
Reiste inn alene og det var greit, men enormt kjedelig da de var nesten en time forsinket. Når jeg endelig kom inn ble jeg kjempe lettet når jeg så hvem kirurgen var. Han har fulgt meg både før og etter dobbel mastektomi i 2016. Kjempeflink og fin kirurg. Menneskelig og snakker på et språk man forstår.
Jeg fikk nei til mer påfyll her også. Men forskjellen her på Riksen kontra Hamar, der kirurgen bare avviste med at jeg hadde en av de beste og fineste resultatene og at staten ikke vil betale for flere inngrep,- fikk jeg nå på Riksen en god undersøkelse, og en god og velbegrunnet forklaring på hva og hvorfor jeg både har det ubehaget jeg har, og hvorfor han sa nei. Og når jeg nå fikk en velbegrunnet forklaring var det mye lettere å ta et nei og akseptere det og legge den “ballen død”. Godt å rydde plass til andre ting i hodet.
Hva som ellers tar mye plass i hodet om dagen er alt dette rundt korona-viruset, convoid 19.
Jeg syns det er skummelt jeg. Ikke bare selve viruset, men også holdningen til folk og den(etter min mening) manglende konsekvente handlingen og informasjonen fra Norske helsemyndigheter.
Skremmende og provoserende å se mennesker opponere i trass mot anbefalingene som blir gitt uten tanker for andre enn seg selv. At det avfeies som en “vanlig influensa” og den er det jo knapt 900 som dør av i året….. Så da gjør det liksom ikke noe da,- om det dør 900 til!!?? Blir matt jeg!!
Det er mange som er i risikosonen for smitte. Så er det ennå flere som er på grensen. Jeg er og på grensen. Jeg har Fibromyalgi som er en revmatisk sykdom og i tillegg har jeg lett astma.
Jeg har og andre blandt mine nærmeste som er utsatt i større eller mindre grad, og ja, dette skremmer meg!
-Det skremmer meg at myndigheter hverken har eller tar kontroll.
-Det skremmer meg at vi har altfor få sengeplasser på sykehus om dette eskalerer.
-Det skremmer meg at dette er et virus ingen vet særlig mye om fordi det er nytt, annet enn en haug med selvskrevne “eksperter” blandt det Norske folk som bagatelliserer dette og ikke overholder karantene og andre anbefalinger.
Hva dette gjør med meg,- er å tappe meg enormt for energi. Blir helt utmattet! Tanker, 1000 spørsmål og følelseskaos som gjør meg emosjonell. Men hvem skal og kan jeg spørre? Vet ikke… Så tankene går og går….
Og det er nesten litt skummelt å skrive det her også. For da blir det liksom litt mer sant at jeg er bekymra for meg og mine. Det blir litt mer ekte når man sier noe til andre,- eller skriver det.
Samtidig får jeg rydda litt i topplokket når jeg sier/skriver mine tanker og bekymringer. Og det er iallfall både nyttig, godt og bra.
Jeg tror langtfa jeg er alene om de her tankene og følelsene. Jeg tror mange og later som de ikke er bekymret selv om de egentlig er det. At å fornekte og ignorere får ting til å bli borte, ikke eksistere. Kan kanskje fungere for enkelte, til det kanskje eksploderer rett foran ansikter på de…..
Tanker som: Hva om en av oss får dette viruset. Jeg bor alene, så sånn sett greit med tanke på å ikke smitte andre. Men hva om en av mine blir smittet. Det første jeg tenker er å hjelpe og pleie. Men det skal/kan jeg ikke…. Eller? For til vanlig stiller man jo opp om en av oss trenger hjelp ved sykdom eller skade. Men hvordan forholder man seg nå da!?? Skal jeg sitte uvirksom og bekymret? Handlingslamma!?
Kjenner på at dette tar meg skikkelig nå. Jobber bevisst og beinhardt for at ikke disse tankene skal ta totalt overhånd. Men det er vanskelig! Og enormt slitsomt!!
For det er jo ikke sånn at jeg blir sliten og utmattet kun av de skremmende og negative tankene. Jeg blir jo sliten av totalen. Av å motarbeide og veie opp for disse. Å konsentrere meg om å tvinge fram positive tanker og opplevelser. Tankens makt! Ikke pokker om dette skal få ta meg!! Men…. Det tar plass…
Det er mildt sagt umulig å skjerme seg helt. En blir jo pepra med artikler om convoid 19 uansett hvor og hva du ser på og hører på. Alle media har ørten artikler hver eneste dag og flere ganger daglig. Så ideelt sett burde jeg skrudd av alt og gravd meg ned i en bok og bli der. Ikke vanskelig å grave meg ned i bok, men vanskelig en hel dag og iallfall en uke uten sosiale medier, nyheter, tv, radio o.l…. Faktisk utenkelig!
Jeg får kjærkomment avbrekk i trening. Men der og kjenner jeg at jeg har mindre energi å ta av. Men enn så lenge har jeg greid å opprettholde det.
Jeg får et lite avbrekk fra treningen nå når jeg på torsdag må operere en inngrodd negl på stortåa som har vært vond mer enn lenge nok nå. Ja, utrolig at jeg har greid å trene selv med den, men har heldigvis gått greit. Men nå er det endelig bare to dager igjen før den skal fikses.
Gruer meg litt da jeg må være våken under inngrepet, men fordi jeg er så pysete med sånt har jeg fått noe beroligende å ta før inngrepet. Så dette skal bli veldig bra. Tanken er bare at jeg er litt redd jeg får en telefon fra sykehuset om utsettelse pga convoid 19. Prøver å ignorere de tankene, men de slipper ikke helt.
GOSH jeg gleder meg til dette er over!! Både inngrepet og hele convoid 19!!
