Jeg møtte deg og ble kjent med deg for 33 år siden da vi begynte på Folkehøyskole sammen. 
 Vi kom tett på og ble godt kjent med hverandre når vi bodde på internat sammen og som så unge. Vi ble som en stor familie på mange måter, og venner for livet mange av oss <3 

Du har alltid vært blid, sprudlende og positiv. Nesten irriterende positiv til tider. Men som har fått meg til å se mer positivt på ting selv, og ville kjempe meg ut av det negative jeg kanskje var i.  En egenskap jeg beundrer, misunner og har prøvd å lære av og ta til meg. 

Det er mange år siden du ble syk første gang. Du fikk brystkreft omtrent samtidig med min søster. Forskjellen var at hun ble frisk, og du fikk den varianten en ikke blir frisk fra, med spredning. Mange kurer og behandlinger fikk du oppigjennom årene. 
Likevel ga du aldri opp. Smilet ditt satt nesten alltid på. Vet at du hadde vonde dager og perioder, selv om du var enormt flink å prøve skjule det. 

Du levde virkelig! Du elsket naturen, trening og jakt og jobben din og ikke minst barna dine. At du begynte på mer utdanning viser vilje og pågangsmot som var smittende og ga meg vilje og styrke til å kjempe ut av egen depresjon og motgang. Hvis du kan, skal jeg klare også! Og du hjalp meg opp og ut <3

Vi hadde planer om å møtes mange ganger, men med to stk med ustabil helse ble det vanskelig. Og så kom korona og satte en fullstendig stopper dessverre. Samtidig fikk vi tettere kontakt over snap og messenger. Gikk sjelden en dag uten at vi hadde kontakt <3 
For meg betydde kontakten med deg enormt mye. At du var som et forbilde, motivator for meg. En av de sterkeste og modigste jeg har kjent. 

Du fortalte meg du hadde problemer med synet før jul, at de var redd det hadde spredd seg til hjernen. Noe du avkreftet en stund senere. Jeg satt likevel med hjertet i halsen og leste nok litt mellom linjene at dette var langt mer alvorlig enn du ville fortelle meg. Noe som igrunn ble bekreftet rett før påske i år når du ble innlagt pga væske i lungene. Hva du måtte igjennom. Skulle ønske jeg kunne tatt det for deg så du kunne slippe ta alt alene.
 Du var litt inn og ut av sykehuset en stund, men fikk til slutt være hjemme. Jeg visste hvor syk du var da. Og det var vanskelig å akseptere og ha de “normale” samtalene gående. Ble mest bilder over snap de siste ukene, og de var enormt verdifulle <3 Små glimt og klipp av hverdagen. Et hjerte sendt som en påminnelse om at vi var glad i hverandre <3 

På onsdag kveld 14 juli 2021 fikk jeg beskjed om at du hadde reist. Kroppen din og du hadde gjort sitt og klarte ikke mer. Kampen var over <3 
For meg, selv om jeg visste at det var dit veien førte nå, kom det brått og brutalt. 
Som om noen forsøkte røske deg ut av hjertet mitt. Brutalt og vondt! Men der er du pakket inn for alltid, og den plassen kan ingen ta deg fra <3 

Jeg vet du endelig fikk slippe mer smerter og kamp, og det er en trøst i sorgen jeg kjenner på nå. 

Sorg er utmattende på så mange måter. Mange følelser og minner og tanker som skal bearbeides på en gang. Det tar tid å bearbeide, men det får bare ta den tiden det tar. Jeg skal gjøre som du sa, og legge inn påfyll av gode minner og nye minner underveis. 
 Og mer enn noen gang er jeg glad og takknemlig for alt du lærte meg om å holde fokus på det positive, de små gledene i hverdagen. Kjempe de riktige og viktige kampene og ikke gi opp. Leve i nåtid! 
 

Takk for nå. Vi ses <3 

#Aldrigiopp