I går var jeg på konsultasjon hos brystkirurg på Rikshospitalet ang hva som kan gjøres, prøves for å redusere plager, smerter og ubehag jeg har rundt brystet som går opp i nakke, kjeve, tinning, ut i skuldrene og nakken. Føles konstant stramt/press i og rundt brystmusklene noe jeg mener og tror kommer av protesene jeg har under brystmuskelen siden dette er mye verre nå enn før jeg fikk de.
Jeg har grua meg til den timen. Var nesten sikker på jeg kom til å bli avvist og få nei. Men fikk isteden tommel opp, og ja, vi prøver!
Selv om han ikke kunne garantere verken smertefri eller stor endring var han positiv til å prøve. Jeg skjønner jo at jeg ikke blir 100% smertefri da jeg har Fibromyalgi. Men jeg godtar heller ikke at “alle” smerter og ubehag henges på “fibro-knaggen”!
Jeg utrolig takknemlig for muligheten selv om jeg og gruer meg fryktelig til ny operasjon og restitusjonen etterpå med smerter og innaktivitet.
I verste fall kan det og bli lang ventetid da dette ikke er en prioritert operasjon, og i verste verste fall kan det bli tre isteden for en om ikke huden min tåler å få protese direkte(jeg har nokså tynn hud). Da vil jeg på nytt ende med ekspandere som gradvis må fylles for så å byttes til silikonproteser senere. Så er det og snakk om at de vil ta en fett transplantasjon for å “polstre” rundt protesene. Om dette gjøres samtidig som jeg lytter fra under til over muskel er jeg usikker på. Og det kommer jo så klart an på om det går etter plan A eller plan B.
Det er og uavklart, iallfall for meg om det blir lagt inn runde, eller anatomiske silikonproteser. Og om de blir mindre. Noe jeg ikke håper da jeg er fornøyd med størrelsen sånn de er nå. Må kanskje ta en tlf og spørre og dele litt tanker og ønsker.
Jeg er og litt lei hele “puppe-reisen” mildt sagt! For fra jeg fikk vite jeg hadde BRCA1 i 2010 har mye dreid seg om pupp.
Redselen for brystkreft, og redselen for fjerning av bryster og rekonstruksjoner og hva som kommer etter.
Og mye har jeg lært og erfart på godt og vondt på veien. Som tydeligvis ikke er over ennå etter 10 år. Jeg tror kanskje dette med BRCA1 og at det i ytterst få tilfeller kan oppstå brystkreft tross fjerning av vev og kjertler allikevel vil ligge i bakhodet da den ene prosenten er der fordi de ikke kan garantere 100% å ha fått med !00% alt.
Må læres å leve med dette. Dette med BRCA1 og alt det innebærer Ett stykke på veien er jeg kommet, men har fortsatt en god vei igjen. Heldigvis lærer vi så lenge vi lever!
Det surrer mye tanker og følelser rundt dette nå. Emosjonell.
I verste fall kan jeg risikere å måtte vente lenge på time. Da kan jeg få god tid til å grue meg, eller jeg kan bearbeide og fordøye og faktisk klare skru av grue-meg-biten. Det kan og plutselig komme veldig fort da de spurte om jeg kunne ta en time på kort varsel om de fikk en avbestilling, noe jeg sa jeg så klart kan siden jeg er ufør og ikke er avhengig av å tilpasse verken jobb eller små unger. Og det er i grunn ønskelig. Tror jeg…. Jo. Det er det! Jeg har jo tenkt på det her en god stund allerede og på mange måter forberedt meg. Det jeg nok blir minst både komfortabel og forberedt på er å måtte regne med å reise hjem etter operasjon med dren.
Jeg blir heldigvis lagt inn på grunn av min smerte-problematikk. Så får 1 natt der uansett. Men tanken på å reise hjem med dren er mer enn litt litt guffen! Jeg er så ufattelig pysete og føler så inderlig ubehag og smerter etter operasjon og dette med operasjons-sår. Det er helt krise hvor pysete jeg fortsatt er der. Selv etter det jeg allerede har gjort.
Men jeg skal “manne” meg opp. Bruke mine nære og kjære og komme meg igjennom både venting, operasjon og restitusjon.
Dessuten har jeg noe som kan avlede oppmerksomheten til dette en smule. Og det er spennende, godt og gøy.
#Aldrigiopp
