Grunnen til at jeg startet å skrive den bloggen her, var at jeg hadde lyst å gjøre en forskjell.
Jeg hadde lyst å nå ut til flere om bevisstgjøring, og informasjon ved å dele egne erfaringer.
Nå har det vært stille fra meg ganske lenge og det går lenge mellom hvert innlegg.
Grunnen til det er at jeg sliter en del igjen med det psykiske, syns det er vanskelig, ja nesten skummelt å stikke “nesa” fram om dagen. For jeg er ikke så sikker på om jeg klarer, eller mest av alt tør lenger.
Velger likevel å dele de tankene her med dere. Så får det stå til…
Dere som har lest før vet jeg har sluttet på noen medisiner mot depresjon og tankekjør det siste året. Noe jeg har virkelig hatt ønske om lenge etter å ha brukt Kvetiapin og Fontex i ca 5 år! Men det har vært utfordrende å gjøre mer eller mindre alene. Har hatt min fastlege og oppfølging fra henne, men det er ikke det samme som å ha en terapeut der sammen med meg når alt stormer som verst og jeg ikke aner hva og hvor det kommer fra, eller hva jeg skal gjøre med det. Disse medisinene har jo lagt en demper på følelser over mange år. Så å bli eksponert av alt sammen igjen nå har vært ekstremt utfordrende Særlig alene, og i disse “korona-tider” Og igjen så blir jeg usikker på egne tanker, følelser og verdi.
At jeg mistet en god venninne i sommer, har og går hardt inn på meg, og jeg tar meg i det ennå i å skulle sende henne en snapp eller melding,- så slår det jo ned at det ikke går…..
En ting som definitivt ikke har hjulpet heller er de to siste årene vi har hatt med oppdateringer menge ganger daglig om smittetall, knelende helsevesen og vaksine. En ensidig, ensporet vinklet informasjon sendes ut. Den ene siden er det som rår. Og det er negativ innputt hver dag. Det gjør noe med mennesker, og det gjør noe med meg.
For vi blir påvirket av alt rundt oss. På godt og på vondt. Og det som det fokuseres mest på, det vokser også mest.
Så når myndigheter og media nå i 2 år har hatt fokus på å sykdom, smitte, vaksinering og begrensninger i samfunnet, får så klart dette konsekvenser i oss som enkeltindivider også. Noen mer enn andre.
Der fokuset ligger på å vaksinere alle. En såkalt frivillig vaksine, men som nå føles mest som tvang fra både myndigheter og ikke minst samfunnet.
Et samfunn som deles i to. Vaksinert eller uvaksinert. For eller mot…? Svart-hvitt. Ingenting enten-eller! Det finnes ikke noe “midten”. Eller noe som kan kalles sundt kritisk og eller spørrende, undersøkende lenger.
Jeg klarte meg godt lenge, men utover høsten har det bare blitt tyngre og tyngre.
Jeg klarte holde julene i gang med trening på treningssenteret lenge. Trening er for meg veldig viktig, både for den fysiske delen som hjelper til med å holde Fibromyalgi symptomene og smertene i sjakk, men også like mye for den psykiske helsa mi. Og selv om jeg klarte komme meg på trening, få gjennomført ei god økt, så var det noe som ikke helt stemte. Fikk ikke helt den samme energien, verken fra omgivelsene eller fra meg selv. Men jeg fant såpass glede i å komme meg ut og få brukt kroppen skikkelig til at jeg ville fortsette.
Helt til en dag seint i høst da jeg fikk en kommentar som satte meg helt ut og såret meg skikkelig! Var som å få et kraftig spark rett i fleisen!
Etter det har jeg rett og slett ikke greid å reise dit, og abonnemanget jeg har på treningssenteret satte jeg på pause.
Jeg har prøvd å opprettholde treningen her hjemme, med å gå og løpe ute, og jeg har en del utstyr så jeg klarer fint å trene det meste. Men energien og motivasjonen mangler. Psykisk nede stjeler enormt mye energi. Og vanskelig å bare “snappe” ut av!
Det er ikke lett å tenke positivt når nettet oversvømmes av negative kommentarer og innlegg som liksom skal være morsomme, men med et bak-budskap Jeg sier liksom,- fordi jeg oppfatter de som mobbing og uthenging av uvaksinerte.
Jeg kjenner flere uvaksinerte, og felles for de fleste er at de ikke tør si høyt at der er uvaksinerte. Tør heller ikke si høyt at de/vi føler på stigmatisering, utestenging og segregering rett og slett. For det er skummelt når så mange mener at grunnleggende tjenester i samfunnet skal fratas de som av forskjellige årsaker ikke er vaksinert. Hvilken årsak det er, og om den er “gyldig” nok spiller ingen rolle. Alle dras under en kam… “Burde ikke få lov å gå ut”… “Burde nektes helsehjelp”…. “En fare for seg selv og andre”…. “Lite intelligente mennesker”… “Konspirasjonsteoretikere”…. “Egoister”… “Uempatiske”…. Jeg kunne fortsatt i det uendelige!
Det er lett å anta, og tro noe om andre. Å lage sannheter som aldeles ikke stemmer utfra egne antagelser og holdninger.
Som uføre har fått kjenne på i årevis. At de er “snyltere og late”…. De må bare “ta seg sammen litt”….. “Prøve litt mer og hardere”…
Og ikke rart at dette setter seg i folk, når dette er holdninger helt opp i toppen på det politiske plan.
Hvorfor er det så vanskelig å spørre om hvorfor et annet menneske gjør som det gjør? Hvorfor de tar de valgene de tar? Og respektere og akseptere de?
De færreste gjør ting og tar valg av rein ondskap!
Så hvordan kan en egentlig vite hvor mye ett annet menneske strever, kjemper, og “tar seg sammen”!? Når en ikke har gått den veien i de “skoa” selv!? Hvordan kan en vite hva et annet menneske tenker og føler når en ikke engang tar seg tid til å spørre,- langt mindre tar seg tid til å LYTTE!? For det er stor forskjell på å høre og faktisk lytte. Men jeg forstår godt at det er langt lettere å anta og dømme utfra det. For å lytte betyr å involvere seg. Og det kan være(for mange) veldig ubehagelig. Og det som er ubehagelig, det vil vi helst unngå. Vil vi ikke?
Men hvorfor ser vi ikke hva som skjer i samfunnet nå!?
En bitteliten andel mennesker er uvaksinerte. Under 100 000 av 5,3 millioner mennesker faktisk.
Og hvor kommer disse tankene om at det er greit å hetse, mobbe og stenge en liten gruppe ute fra samfunnet? Hvordan kan denne lille gruppen få tildelt all skyld om overbelastning på helsevesen sett opp mot tall og logikk ellers? For det henger ikke sammen!
Hvordan er vi kommet dit at vi ønsker andre så lite godt og nekte de grunnleggende helsehjelp?
Segregering. Segregering er å skille enkelte menneskegrupper vekk fra andre innen samme samfunn. Det motsatte blir kalt integrasjon eller integrering. Kilde: Norske leksikon
Sør-Afrika er ett eksempel. Jødene et annet…
Er dette demokrati? Vil vi virkelig bevege oss den her veien? Inn i noe totalitært?
Det ropes om egoisme og empati….. Men går ikke det begge veier!? Er det ikke egoistisk å kreve noe fra andre på grunnlag av en selv? Og iallfall uten å vite hele sannheten, som en får kun ved å stille spørsmål og LYTTE til svaret!
Hvor er og hva er EMPATI i å nekte en liten gruppe helsehjelp. Og er det empati i å mobbe, henge ut og stigmatisere andre!?
Jeg tror de fleste av oss tar veloverveide valg når det kommer til egen helse. Jeg vet de fleste jeg kjenner gjør det, og jeg vet jeg gjør det!
Jeg tenkte vel og lenge og skaffet så mye informasjon jeg kunne om fordeler og ulemper før jeg skulle operere brystene forebyggende for eksempel. Og på samme måte ønsker jeg informasjon om fordeler og ulemper om vaksine. Jeg ønsker og vite fordeler og ulemper med andre store avgjørelser, valg jeg må ta i hverdagen som får små eller store konsekvenser nå og i framtiden. Det gjør meg verken til et dårlig menneske, farlig eller langt fra dum! Det er smart å ta veloverveide valg utfra god og omfattende undersøkelse. Og da utfra både positive og negative sider og varierte kilder!
Det gjør meg heller ikke fortjent eller immun til å måtte tåle alt som slenges ut både på nett, i media og fra venner og kjente.
Det sårer og drar mennesker ned, meg også…. Men det er kanskje fortjent vil enkelte si. Hvorfor!? Fordi jeg ikke mener eksakt det samme som deg? At jeg har tatt et annet valg utfra mine forutsetninger, informasjon og research og om min egen helse!?
Er jeg egoistisk fordi jeg tenker på egen helse!? Den helsen jeg og kun jeg må stå i og med, og skal ha og leve med resten av livet? Som påvirker hver dag og time av døgnet.
Det gjør vondt å se alle kommentarer, alle “morsomme” og “velmenende” strofer, dikt og andre ting som for meg og mange oppfattes som ren uthenging og mobbing. Men “dere” mener det skal “oppmuntre”…. Merkelig oppmuntring synes jeg. Tvang føles aldri oppmuntrende!
Det er skummelt og trist å se utviklingen og holdningene i et ganske samstemt samfunn som vender seg mot en liten gruppe.
I alle andre settinger ville det blitt ropt ut om solidaritet og støtte, om at mobbing må bekjempes og stoppes. Men her….Her er det, og nesten SKAL det sies og hengas ut,- for det er “antivakkesre”…. “De vet ikke sitt eget beste”…. “De fortjener det” “Mindre intelligente mennesker”….. “Egoistiske som absolutt ikke bryr seg om andre”…
Heksejakt, lynsjemobb kan jeg det kanskje kalle det…
At en pandemi splitter samfunnet. Venner og familie som vendes mot hverandre. Av ren redsel sies det og gjøres det mye vondt mot hverandre, og som kan bli vanskelig å reparere.
Jeg syns det er vondt at samfunnet utvikler seg denne veien. Jeg syns det er vondt å måtte nesten boikotte sosialer medier i større grad for å beskytte meg selv fra over tenking og negativitet. Tidligere har Facebook vært et sted der jeg kan “møte” venner og bekjente som ikke bor rett i nærheten, eller fordi samfunnet er nedstengt. Det som møter meg nå er påpeking om hvor dum, farlig og uvitende, og ekstremt egoistisk jeg er. Og ikke minst at jeg må skamme meg. Selv om jeg ikke kjenner meg igjen i de her beskrivelsene overhodet!
Men jo mer jeg hører de, jo mer “sannhet og makt” får de. Det er vanskelig å skjerme seg mot det. Og til slutt sitter jeg igjen med,- hva er vitsen i å kjempe mer…?
Hadde vært så mye enklere å gi opp enn å fortsette å kjempe.
Et nedstengt samfunn. Ensomhet.
Jeg har fått en ny henvisning til Psykisk Helse. Et lavterskeltilbud alle kommuner har. Jeg vet ikke hvor lenge jeg må vente på å komme inn, jeg vet heller ikke om jeg får komme inn. Det jeg vet er at det er veldig mange som sliter og trenger denne hjelpen nå. Og psykisk helse er ikke akkurat rustet opp de siste årene dessverre.
Jeg har vært nede i den her gropa før. Og nettopp det skremmer meg! Jeg vet at å falle ned kan gå fort, jeg vet og at jeg ikke er i bunn, men jeg ser kanten på veien videre ned, og det skremmer meg.
Jeg vet og at å falle ned går uhorvelig mye raskere enn å krabbe opp igjen.
Men jeg har gjort det før, og jeg skal komme opp igjen. Først skal jeg unngå den kanten som fører videre ned. Fjerne meg forsiktig fra den. Det er mitt mål for jula i år.
Respekt og gjensidig respekt <3 Aksept! Å akseptere andre, og andres valg uavhengig hva du selv mener og har valgt. AKSEPT <3
#Aldrigiopp #Stoppmobbing
