Jeg skulle så gjerne skrevet her oftere. Men saken er den, at akkurat nå brukes nesten all energi og overskudd til trening.
Det krever mye! Har levd med Fibromyalgi såpass mange år nå, så veit godt at det er gode og dårlige dager. Det jeg ikke vet er når de dagene kommer. Har en viss peilig. For jeg vet godt at høsten er mye ustabilt vær og kan gi store temperatursvingninger som nå denne helga. Kjempedeilig med sommervarme på høsten, men samtidig reagerer kroppen nesten motsatt. Den er nå innstilt på høst og kjøligere vær, og ikke sommer. Det merkes på økte smerter som igjen gir dårligere søvn, som igjen gir økte smerter… Så det gjelder å “stå i det”. Og i dag er en sånn litt dårlig dag.
Men jeg nekter å gi meg! Jeg er inne i en så god trenings-flyt nå. Og det er så godt å kjenne mestring og framgang! Jeg pusher grenser og tester maks hva jeg har og gå på, og enn så lenge har ikke de store “smellene” kommet. En og annen dag med økte smerter kan jeg ta. Og har jo ikke akkurat noe valg heller. Fibromyalgi er kronisk og det har jeg til dels lært å leve med. Må si til dels, for helt tror jeg ikke jeg klarer. Vil for mye hehe..
Jeg tok et impulsvalg på tampen av juli etter å ha vært inaktiv i hele sommer etter jeg hadde en operasjonen 17 juni der jeg tok fett fra magen for å flytte til brystene som “polstring/isolasjon” rundt protesene for å se om det hjalp på det ekstremt kalde og smertene og ubehaget jeg hadde etter jeg fikk fjernet de profylaktisk og satt inn silikon grunnet BRCA1. & uker i ro og i kompresjonstøy er kjedelig og gjør sitt med kroppen. Vi har tross alt en kropp som er ment for bevegelse, ikke stillesitting. Det merkes og mektig godt på Fibromyalgien. Den fikk 6 uker å “blomstre” opp på.
Så da når jeg kom over et tilbud fra EVO- Fitness ei natt jeg hadde lagt meg og lå og skrolla på FB,- meldte jeg likså godt meg inn der. Det fulgte en gratis PT time som brått endte i 10! Steike trangt økonomisk sett da uføretrygd ikke er mye å “leve” av, men vel verdt det! Å investere i helse er for meg både riktig og viktig. Og det er tøft å starte opp igjen etter såpass mange uker inaktiv. Både fordi man har mistet mye muskelmasse. Men mest fordi kroppen har fått stivne og masse “fine” muskelknuter og andre “godsaker” har fått satt seg.
Jeg er så utrolig takknemlig og glad jeg fikk opphold på rehabiliteringssenter på Jeløy Kurbad for en del år siden. Det jeg lærte der om kroppen og Fibromyalgi og hva og hvorfor, samt om trening og ikke minst tøying er gull verdt og grunnen til at jeg er der jeg er i dag og har vilje og mot til å både stå i det og pushe meg. Og det jeg der lærte om tøying og trening og at det tar ca 6 uker med forværring før bedring ved oppstart av trening og tøying etter å ha vært inaktiv er gull. Ja, det er dritt og tungt og vanskelig når det står på. Og det koster! For meg koster det sosialt, og på bekostning av andre hobbyer jeg finner stor glede i, samt husarbeid enkelte dager. Det handler om prioriteringer. Hva er viktig for meg akkurat nå!?? Hvorfor er det viktig? Jeg får jo isteden en del av det sosiale via treneing på EVO nå. Det gjorde jeg ikke tidligere når jeg kun trente hjemme og for meg selv. Også en viktig grunn for at jeg valgte å melde meg inn på EVO nå. Jeg trengte nye utfordringer, samt veiledning på hvordan best komme igang uten å gå på en treningssmell(som jeg har gjort noen få ganger før hehe). Ikke at jeg har noen garanti på det, men med PT som veileder, pusher og også bremser meg når det behøves er godt, lærerikt og litt utfordrende. Utfordrende fordi jeg er vandt til å trene for meg selv, men også fordi det er andre og nye måter å bruke kroppen på. Aller mest er det gøy!
En sterk kropp= mindre smerter, og på sikt får jeg energi av å bruke energi. Det gir bedre søvn, som igjen gir energioverskudd, som igjen gir bedre psykisk helse og jeg takler hverdagen bedre og de dårlige dagene blir færre og de og takles bedre. Under trening produseres lykkehormonet Endorfiner. Og hva er vel bedre enn det!??
Vei mange sier at: “trening passer ikke for meg…. Det blir bare værre for min kropp…” Det gjør meg så trist å høre. For om man “bare” tør stå i de ukene det tar å komme over kneika med forværring, så ville mange flere sett at det går. Og at det er VILJE og mot man må ha for å komme noen vei!
Jeg mener det burde vært obligatorisk å sende mennesker til rehabiliterings-sentere der de kan lære dette med både egen sykdom og trening, bevegelse og tøying. Samt at langt flere leger burde være opptatt av å veilede i dette og bruke Frisklivssentralene i kommunene mer aktivt i steden for å sette mennesker på sterke avhengighetsskapende smertestillende!
Joda, av og til må man ty til sterke smertestillende. Noen ganger har ikke jeg heller noe annet valg. Men det sakl ikke være sånn at hverken jeg eller andre skal behøve å gå fast på dette i årevis framfor å bruke aktivitet som medisin. For i de aller fleste tilfeller vil aktivitet som medisin fungere langt bedre for de fleste. Nei. Ikke alle kan. Men de aller fleste!
Og heldigvis ser det ut som at nå begynner flere og flere å få opp øynene for dette! Og kanskje, og forhåpentligvis vil det bli lettere i tiden framover for mange. Kanskje kan vi komme dit der vi kan få trening på blå resept,og ikke “bare” piller.
