Vi lærer så lenge vi lever sa alltid min bestemor(farmor). Og det er en definitiv sannhet <3
I det siste har jeg lært mye om mye! Både på godt og vondt, og det er både moro, spennende og utfordrende og tidvis slitsomt, utmattende.
På en måte har veldig mye kommet samtidig i det siste. Men det er jo ofte sånn, at ting kommer i bolker.
Jeg har og skjønt at mye av det jeg strever, og har strevd med de seinere årene handler også om kvinnehelse. Eller mangel på kunnskap om kvinnehelse.
Jeg kuttet først Kvetiapin. Som jeg ble satt på samtidig med Fontex da jeg var lengst nede psykisk, deprimert. Ca 5 år brukte jeg de før jeg begynte tenke på hvorfor jeg fortsatt brukte de, og har jeg virkelig fortsatt behov for de? Hvorfor har ikke legene mine fulgt tettere på og foreslått nedtrapping for lengst?
Eller hvorfor ikke alle bivirkninger på medisiner blir nevnt og fulgt med på.
Derfor bestemte jeg meg for først å slutte med Kvetiapin. Etter at alle bivirkningene som fulgte av å slutte, som kvalme, svimmelhet, økte smerter ++++ hadde gitt seg begynte jeg å tenke på neste, som da var Fontex. Denne la jeg plan om nedtrapping sammen med fastlegen, noe jeg ikke gjorde med Kvetiapin.
Samtidig ble en god venninne av med stadig sykere og mer tappet av en lang kamp mot metastatisk brystkreft. I midten av juli tapte hun den kampen. Selv om jeg visste hvem vei det gikk, var det ikke mindre vondt. Vond og tung påminnelse om hvor skjørt livet er!
Fortsatt var jeg midt i nedtrapping av Fontex, og den “tåka” som har ligget tykk over følelsesspekteret mitt hadde begynt å lette. Det gjorde i grunn ting rundt hennes død både verre og på en måte bedre. Bedre fordi jeg endelig kunne kjenne på og ta inn over meg sorgen med mer ekte følelser uten like mye lokk. og få utløp for følelsene på en bedre og mer naturlig og ekte måte. Samtidig enormt utmattende da jeg i bunn og grunn ikke har kjent på, og hatt kontakt med fulle og hele meg og mine følelser på minst 10 år. Fordi før jeg begynte med de medisinene hadde jeg lagt et lokk på disse følelsene etter mye og skadelig innprenting fra andre om at jeg bestandig følte FOR mye…. Jeg måtte ikke reagere SÅ mye…. Ikke bli SÅ engasjert… SÅ sint… SÅ lei meg…OVERreagerer… osv…
Med alt dette godt innlært, for det er husk i både det psykiske og fysiske reaksjoner,- og å bryte dårlige mønster og åpne opp og lære nye og endre. Det er tungt, komplisert og utfordrende. Jeg må tørre kjenne på det her. Jeg må tørre eksponere meg for alt. Ikke minst å kjenne igjen alt sammen og skille de fra hverandre etter så mange år! Det sitter hardt inne! Jeg er på vei, og jeg lærer og jeg prøver. Veien er fortsatt veldig lang og tung. Jeg er heller ikke flink å involvere de jeg har rundt meg, og har ett stykke igjen å gå.
Alt henger sammen! Det ene påvirker det andre.
At jeg har strevd med å finne riktig balanse i kroppen og med hormoner etter jeg tok den forebyggende og “lille” operasjonen som de kalte det for nå 9 år siden, gjør jo mye av det andre jeg har strevd med. Det føles litt bittert å ha brukt 9 år, som absolutt er nokså mye, til å prøve finne noe som fungerer for meg og min kropp. Det påvirker alt jeg står i egentlig. Og skulle ønske det hadde vært mer jeg visste og kunne den gangen!
Men nå ser det ut som om alt kommer til meg på en gang!
Jeg kom først over en side på Facebook som heter Menopause by Anita. Og hennes engasjement, formidling og kunnskap om overgangsalder har virkelig hjulpet meg veldig og engasjert og ikke minst motivert meg. At jeg trodde jeg kunne mye om temaet fra før, viser seg å være minimalt. Men utrolig givende og gøy å lære så mye mer, og særlig når jeg ser det fungerer og gir mening.
Fortsatt frustrerende når det tar evigheter å få hjelp gjennom spesialhelsetjenesten som i dette tilfellet er gynekolog, men jeg har iallfall mer viten, forståelse av hva jeg vil ha, og trenger for å lande der jeg vil og behøver.
Ønsket er at veien ikke hadde vært så ensom, tung, kronglete og lang. Og håper virkelig andre slipper ved at blant annet jeg, og andre deler historier.
Kom også over ei super dame som kaller seg PT Therese på Facebook, 5 dager Challenge. Å lære at knipeøvelser ikke nødvendigvis hjelper, hvorfor det ikke gjør det og å lære hva og hvorfor noe annet hjelper. Første kurs, ja, jeg kaller det kurs,- var i går. DÆVVEN så bra!! Ikke bare ny frisk lærdom, men oppfrisking av gammel glemt! Det er gull å forstå og vite hva og hvorfor kroppen gjør og fungerer som den gjør! Gleder meg til i kveld når neste del av kurset kommer, og resten av uka for resten.
Det som forundrer meg mest i forhold til alt jeg holder på med, og har holdt på med av utfordringer med min helse er at alt stykkes opp og deles i hver sine biter! Fibromyalgi er en bit. En beskjed om mutasjon i BRCA1 genet en annen.
Hormoner en annen,- og selv om en skulle trodd at hormoner og underliv, det gynekologiske(kaller jeg det) henger sammen, så deles det også. Og så kommer ennå en egen del der blir skjøvet over til fysioterapi, selv om det også handler om underliv.
Også hva kroppen endres, påkjenning ved å gjennomgå en preventiv dobbel mastektomi.
Så er det det mentale. Som som oftest er som en følge av alt dette andre. Men igjen, dette behandles som en bit for seg. INGNTING blir behandlet som en helhet! Hvorfor!?
Når alt henger sammen og påvirker hverandre,- hvorfor blir ikke kroppen behandlet som helhet!?
Jeg skjønner hvorfor ting informeres, deles i avdelinger og spesialfelt. Men ikke hvorfor kroppen ikke behandles helhetlig når en skal få hjelp og behandles for plager rundt dette.
Og hvorfor er så enormt mye overlatt til tilfeldighetene om man “kommer over” riktig informasjon et sted? Jeg har for det meste funnet den informasjonen om egen helse selv. Ved å tråle nettet for så etterpå å spørre og diskutere med lege og behandlere, som ofte må lete seg igjennom og prøve finne svar. Med variert interesse og innsats fra behandler. Veldig stor forskjell. Fint lite er gitt uten at jeg her etterspurt ting som
gjør ting fryktelig tungvint og unødvendig belastende! Krever enormt med energi og innsats jeg kunne brukt til så mye annet enn frustrasjon over timer, dager og måneder med å leite etter noe som kan bidra til at min egen helse og livskvalitet bedres. Med bare bittelitt mer og bedre innsats fra helsevesenet kunne jeg brukt en brøkdel av tiden jeg har brukt. Utmattelse er nemlig ikke latskap!
Ja, jeg kunne latt være også. Jeg kunne akseptert at “sånn er det bare”!
Men…. For meg er ikke det akseptabelt! Hvorfor skal jeg akseptere en dårlig livskvalitet når det er mulig å få det bedre!? Jeg VET det er mulig! Jeg vet informasjonen er der ute. Den er dessverre bare ofte litt utilgjengelig å få ta i. Og sånn verken skal eller bør det være.
Mye av dette henger sammen med kvinnehelse! Og nå skal kvinnehelse på dagsordenen!
Lærdommen i dette? Jeg har og lært at dette er noe som engasjerer meg enormt! Som jeg ikke kommer til å gi meg med heller. Jeg kommer til å fortsette søke etter det som kan bidra til en bedre og enklere hverdag med helseutfordringer. For meg selv, og andre.
Jeg har lært at kampen om kvinnehelse, er så vidt i gang. Og det er mange der ute nå som engasjerer seg og jobber hardt for å snu dette. Jeg har lært for lengst at ingenting kommer enkelt! Og at jeg må fortsette å jobbe med tålmodighet midt i alt det andre, samtidig skal jeg, og andre, ikke være altfor tålmodige! Og når det kommer til økt fokus på kvinnehelse og ta det på alvor,- er tålmodigheten slutt! Nå skal vi ha handling, ikke løfter og tomme ord!
#Aldrigiopp