Jeg er så utrolig glad og takknemlig for at jeg er ferdig utredet og innvilget ufør. Ikke missforstå og tro at jeg er glad for å være ufør. Jeg ønsker ikke å ha en kronisk sykdom! Det er et slit!
Når jeg for fire og et halvt år siden fikk innvilget uføre søknaden min, synes jeg hele prosessen hadde vært utrolig slitsom, krevende og lang! Tok meg i overkant av 7 år med hele prosessen. Når jeg “endelig” fikk sende søknaden fikk jeg svar om at den var mottett og at det kunne ta opptil åtte mnd før jeg fikk svar. Det var lenge å vente og jeg var så redd for å få avslag og at jeg måtte starte prosessen på nytt. Nærver i helspenn og tankekjør og automatiske negative tanker tok nattesøvn og all energi. Nokså ødeleggende ja.
Etter knappe tre mnd kom et tykt brev fra NAV…. Jeg turte nesten ikke åpne, Var så sikker på avslag da jeg visste at så mange andre med samme diagnose hadde fått det. Så overraskelsen var desto større når det sto at søknaden var godkjent og jeg var innvilget ufør. Alle instanser var enige! GOSH!! For en lettelse!!
At jeg hadde prøvd alle mulige forskjellige behandlinger, fysiske og psykiske, og vært på rehabiliteringsopphold, var åpen om alt og skaffet til veie epikriser og alt av informasjon om meg og min helse var en ting som gikk i min fordel når det gjaldt den raske behandlingstiden av søknaden min. Det sto det faktisk i svaret også.
Men med den tiden man har til rådighet pr i dag på AAP og utredning ville jeg aldri i verden rukket alt dette! Med all ventetid det er på behandlinger og lege/spesialister og tunggrodd system.
Det jeg absolutt ikke var forberedt på var sorgen som fulgte med dette. Jeg forsto det rett og slett ikke! Ingen hadde fortalt meg at det kunne oppleves sånn. Hva og hvorfor skjer dette!??
Heldigvis gikk jeg til samtaler på Psykisk Helse i kommunen. Et kjempefint lavterskeltilbud. Hun hjalp meg å forstå og bearbeide tanker, følelser og denne sorgen. Sorg over tapt arbeidsevne, taptet av det sosiale man får i jobbsammenheng. Tap av inntekt, og å vite at dette skal jeg leve med og av resten av livet. Ikke rart jeg ble deprimert!
Men takket være fine og flinke behandlere på Psykisk Helse som har lært meg masse og gitt meg mange verktøy til å snu tankegang og jobbe meg opp og ut av det, og unngå å falle for dypt ned igjen nå senere. Hadde ikke klart å være her jeg er i dag uten denne hjelpen.
Så sitter jeg her og tenker at min vei var tøff og lang. Men det er ingenting mot det syke mennesker møter i dag der AAP er avkortet og ventetid på sykehuskøer, og spesialister er ennå lengre og ennå mer kronglete for å bli avklart enn da jeg holdt på. Samfunnet er blitt ennå mer kritisk og stigmatiserende. Og mennesker blir stående uten å rekke å bli avklart og uten inntekt. Som om det å være kronisk syk ikke er en belastning i seg selv.
Forstår godt at noen ikke orker og klarer stå i det. Forstår at noen rett og slett gir opp. Jeg holdt på å gjøre det selv.
Det er skremmende og utrolig trist lesing av den NAV-skandalen som nå har rullet opp! Absolutt ikke overraskende syns jeg. Men jeg som så mange andre tror og dette bare er “toppen av isfjellet” og at det kommer mer. Blir så skremt og sint av det jeg leser om dagen! Både av det som skjer og har skjedd fra NAV sin side, og av måten Regjeringen håndterer det på og hva som skrives og kommenteres av folk på sosiale medier.
Ser ut som mange tror de er immune,- fått en gull-billett som garanterer mot alvorlig sykdom eller ulykke. Den tankegangen om at “alle andre” kan bli rammet enn en selv er nokså naiv!
Mener ikke at man skal gå å forvente, forberede seg på at man kan bli syk eller skadet på noe vis. For det i seg selv ville jo vært ødeleggende!
At det skal ramme så mange at noen få ødelegger og snylter og utnytter systemet er nesten like skremmende og tragisk som at Regjeringen mener at syke skal motiveres til å jobbe ved å stramme inn på økonomien til syke. Som om man ikke har lite nok fra før!!?
At man som syk ahr merutgifter til lege, behandlinger, medisiner og medisinsk materiell ser ikke ut til at mange forstår. Iallefall ikke Regjeringen som stadig øker egenandeler og fjerner såkalte blå-resepter og hever frikort-tak.
Så ja! Jeg er glad, lettet og takknemlig for at jeg er ferdig i denne prosessen tross alt! Selv om jeg stadig ønsker meg et aldri så lite mirakel og håp om å bli frisk eller iallefall frisk nok til å jobbe litt!
Så all den innsats jeg gjjør på EVO med trening er med baktanken og håpet om å klare jobbe litt. Kanskje en dag eller to i uka. Håper,- ønsker!!
#Aldrigiopp
