I går hadde jeg besøk av en god venn. En som ser meg for den jeg er og som pirker i ting jeg vanligvis ikke deler, eller kjenner på med andre og er enormt nysgjerrig!
Jeg har over lengre tid slitt med depresjon og en del angst. Angsten har jeg nokså kontroll på nå, og også depresjonen er så vag at jeg nå har stått på egne ben i et år. Jeg har fortsatt masse å jobbe med! Og det er nesten det viktigste som gjenstår. Å løse opp og knyte opp i følelsene mine. Noe jeg ble påmint veldig i går. GOSH det er slitsomt!!! Og enormt godt! At noen bryr seg så mye at de vil meg bare godt, selv om det er vondt og vanskelig å åpne opp disse forknytte følelsene, så er jeg enormt takknemlig.
Å ha stålkontroll og legge lokk på følelsene er en godt innlært forsvars-teknikk jeg har brukt mange år på å utvikle. Godt hjulpet av mennesker som ikke ville meg like godt. Som mente jeg følte for mye! Måtte ikke vise sinne, eller tristhet spesielt. Men med store utfordringer helsemessig og på jakt etter hva som feilte meg med store smerter hver dag og utmattelse og masse mer som gjorde meg stadig oftere og lengre sykmeldt. Samtidig med at nære familiemedlemmer tapte kampen mot kreft med få års mellomrom og jeg tenkte katastrofetanker og at det måtte jo være noe arvelig denne kreften og hva pokker er det med kroppen min som utløser disse smertene!?
Som de som har lest bloggen min og de som kjenner meg vet, så fikk jeg diagnosen Fibromyalgi i 2011 når jeg var på Jeløy Kurbad på rehabiliteringsopphold. Og jeg fikk rett i mistankene om at kreften var arvelig da jeg tok en gentest i 2010 som fortalte jeg hadde BRCA1. (les førte blogginnlegg for forklaring 😉 ) Alt dette utløste en haug av følelser som jeg fikk beskjed om å legge lokk på. Sorg, redsel og sinne, frustrasjon og trist. Jeg som var den sprudlende jenta endra meg sakte men sikkert. Man greier nemlig ikke holde humøret på topp med haug av smerter og tapt søvn osv. Så isteden for støtte og forståelse fikk jeg fra enkelte det stikk motsatte! Jeg hadde heldigvis noen få som forsto og som sto støtt ved siden av meg tross alt. Men det var vanskelig å fungere optimalt med både familie og venner på tross av støtten jeg fikk fordi jeg stengte inne de vanskelige følelsene. Jeg var og er enormt flink til å fortelle hva og hvorfor. Med et sterkt behov for å forklare for å bli trodd fikk jeg beskjed om i går. Og jeg veit det stemmer. Ja, det er vondt å høre, men også godt på en måte. Det minner meg på at jeg har en jobb å gjøre! Og at jeg har støtte til å gjøre den!
Det som er mest ødeleggende og vanskelig med å legge lokk på de følelsene er at de andre følelsene som glede, lykke og tillit blir ødelagt sammen med selvfølelsen så klart. Man trenger å kjenne på de “dårlige” følelsene for å være istand til å klare å kjenne de gode!
Men hvordan endrer jeg dette mønsteret!? Hvordan skal jeg åpne de her følelsene igjen!? Jeg som ikke er tålmodig overhodet og ønsker det meste skulle vært fiks ferdig klart helst i går! Lett å gi opp og tenke at det er som det er… Orker ikke jobbe mer…. Til hvilken pris da!? Nei. Jeg har kommet så langt, og det er for dumt å gi opp nå! Og dessuten med en sånn venn som stadig pirker i det her og minner meg på at jeg har en stor god jobb å gjøre, er det nesten umulig å tenke tanken å gi opp!
Det er ikke det at jeg ikke kan gråte. Jeg kan gråte på andres vegne foran andre. Men jeg pr nå klarer ikke gråte for meg selv sammen med andre. Så når besøket reiste i går, åpnet slusene seg. Både av lettelse og at jeg var så utrolig glad for at jeg har et menneske som gidder og tør pirke i de her tingene og krever noe av meg, og at det er skummelt og slitsomt og ekstremt utmattende og slitsomt!
Så hvilke alternativer har jeg nå da…? Fortsette som en forknytt ståltråd, eller ta kampen opp og tørre kjenne etter og åpne opp igjen!? Jeg veit hva jeg vil, men det er vanskelig, og det tar nok litt tid. Så må bare fortsette å øve på å være tålmodig, og øve på å kjenne og åpne følelsene! Jeg skal!!
Så takk du nysgjerrige og sta og “krevende” venn for at du pirker og stiler krav, utfordrer meg maks og vil meg vel <3
