Siste dag i mai, og i morgen tipper vi juni mnd og det er såvidt over to uker til jeg skal under “kniven” igjen.
Jeg skal ta fett fra mage/lår og fylle på i brystene som jeg har operert tidligere forebyggende pga BRCA1 som jeg ikke er helt komfortabel eller fornøyd med. Pr nå er det kun hud og protese der da alt vev er fjernet. De er helt for jævlig kalde og de gnisser litt. I tillegg trigger det kalde Fibromyalgien jeg har. Så håper dette hjelper og de føles bedre.
Jeg begynner å grue meg litt. Og lurer på hva pokker jeg har gjort!? Operasjon 17 juni… Og fikk nettopp vite at jeg må “bo” i kompresjonstøy i bortimot 6 uker!! Uæææ!! Det er lenge på sommeren det! Hadde regnet med minst 2 uker, men ikke så mye som 6!! Så beklager at jeg nå ønsker meg gråvær og regn og ikke spesielt høye temperaturer i denne tiden… 😉
Jeg la med bilde av den “sexy” saken i et tidligere innlegg, men legger det ved en gang til… Kan jo bare forestille dere den her saken i +30 grader…
Veit jeg blir gul og blå og sånn, men mer spent og gruer for hvor vondt det blir etterpå. Det er “bare” fett-transplantasjon… Men som sagt. Fibromyalgi har en del symptomer. ca 200 for å være eksakt. Hverken jeg eller andre har alle 200 symptomene, men felles for alle er overfølsomhet for smerte. Man kan gange smerten til en frisk med nesten 10. Så ja, jeg gruer meg til det! Og takler operasjons-smerte enormt dårlig! Skikkelig pyse! Ikke det at det er vondt, for vondt er jeg vandt til. Men det er noe med når det er skjært i hud og muskler og sydd!! Veit ikke hvorfor. Men har alltid syns det er helt forferdelig ekkelt! Ikke nål-redd. Men det er noe med sydd hud jeg ikke takler.
Og hvor “satt ut” blir jeg? Hvor lenge? Når kan jeg trene igjen? Det er tanker som fyller hodet. Mye grubling. Mulig et tegn på kontrollfrik, og at jeg er redd for å miste og slippe kontrollen. Har blitt bedre, men det er et godt stykke igjen før jeg øvd nok til å tørre å slippe. Ikke sikkert jeg kommer dit, men kan alltids fortsette å øve og prøve 🙂
Ikke for at jeg er noe tøffere i forkant. Jeg har angst og klaustrofobi for narkosen også. Prøver jo å tenke at dette har jeg gjort før og det har gått bra. Det er langt mindre det jeg skal nå enn den første jeg hadde. Igjen dette med kontroll. Å legge kontrollen i andres hender er kjempe-skummelt! Prøver å fylle dagene med alt mulig for å få tiden til å gå og tankene bort og over på noe annet. Ikke kjempelett!! Men går bedre enn sist tross alt. Enn så lenge iallfall 😉 Eller av og til….
Tok denne før jeg skulle ta den store brystopperasjonen i 2016. Tro, håp og kjørlighet. for å minne meg på at: Det er håp, og jeg skal tro på det og jeg har kjærligheten med meg i mine rundt meg og til de rundt meg, og jeg skal også tro på den.
Til sist et lite hint om artikkelen som kommer i Se og Hør på tirsdag 4 juni ang min BRCA1 reise.
https://miniblogg.no/veronika-molstad/5970/fra-uvitenhet-til-brca1.html
