Drittdag!!
Rett og slett en rævva dårlig dag!
Våknet sliten og lite uthvilt til bråk og during ute. Kom meg etter hvert opp av sengen og fikk i meg frokost og kaffe. Planene for dagen var opptil flere, og innebar både husarbeid og litt øvelser og tøying. Fått utrettet minimalt så langt…
Er så utrolig lei og sliten av å føle jeg hele tiden må kjempe, streve alene og i motbakke!
At livet er som en berg-og-dalbane vet jeg godt. Men den følelsen av å sette utfor på toppen og fryde meg over at det kiler i magen og at det er bare gøy og går av seg selv,- den har jeg kjent lite på mitt voksne liv føler jeg. For selv om det har vært noen av de, så har de vært heller slake og korte før det går opp igjen og ny utfordring står for tur.
Har fått hjelp til å håndtere det her i flere omganger. Av terapeuter og behandlere av forskjellig slag. Det er lenge siden nå, men jeg har masse “verktøy” jeg kan, bør og skal bruke.
Men på en sånn her dag. En skikkelig drittdag, så tenker jeg: hva pokker er vitsen!? Hva er vitsen med å prøve finne motivasjon, eller ting og mål som kan motivere meg når jeg allikevel ikke når de, får de til!? Når jeg jeg får råd om å la være. “nei det kan du ikke nå…. Du burde ikke det….” Som om jeg hiver meg hodeløst ut på noe uten at det er gjennomtenkt, eller undersøkt!? At jeg begrenser meg selv holder i massevis!
For sannheten er at om jeg utfordrer meg selv til å gjøre noe litt utenfor boksen, så skal vite det er gjennomtenkt og undersøkt i alle retninger og på alle måter. Selv om jeg ytrer ønsker og snakker om ting jeg både har lyst og skal gjennomføre, betyr ikke det at jeg går hodeløst inn i noe. At jeg som ufør, “bare” hjemmeværende ikke evner tenke logisk rasjonelt og følge med på det som skjer rundt meg.
Jeg har en kronisk revmatisk sykdom, Fibromyalgi, som er kompleks med enormt mange symptomer. Jeg har vært deprimert og slitt psykisk i mange år, men er nå friskmeldt på det området. Det betyr ikke dermed sagt at jeg ikke får nedturer og dritt dager, som i dag. Eller perioder, som det har vært nå en stund. Men jeg er da fortsatt bevisst og evner tenke logisk og realistisk! Mange ganger for mye realistisk!
For jeg vil utrolig mye! Jeg vil mestre! Jeg vil utfordre meg selv på ting jeg ikke er god på, og som gir meg noe, lære noe. Samtidig vil jeg slippe den følelsen av å være låst, sitte fast! Å ikke ha frihet til å gjøre noe av det jeg har lyst. Slippe ha dårlig samvittighet fordi jeg gjør noe for meg selv. For den følelsen har sittet der så lenge jeg kan huske. At ansvar og hensyn til andre kommer alltid først.
Å ikke kunne snakke åpent og ærlig om alt. Uten å føle jeg blir dømt for hva jeg føler og sier.
Men med mange års erfaring på det området, å stenge følelser, ikke vise de, eller snakke om de. Det er forresten stor forskjell på å snakke om følelser og bare fortelle om de. Å fortelle om følelser, opplevelser kan være lett. Da trenger jeg ikke legge følelsene til. Men å snakke ordentlig om det, det er noe annet! Det har jeg ikke gjort ofte og mye de seinere årene til mange.
Jeg vet jeg må og trenger å øve på det. Men for å øve, må jeg eksponere meg selv mot og for det. Det sitter langt inne.
Og er det i det hele tatt noen vits når jeg først prøver, så blir jeg ikke møtt. Enten passer det ikke, eller så nekter den andre å snakke,- høre om hva jeg prøver si. Eller så overreagerer jeg så klart! Så…. Hva er vitsen!?
Hvordan skal jeg gå videre når jeg møter så mye stengte dører?
Legg det bak meg vil du kanskje si. Og joda, jeg legger mye bak meg, jeg har lært å gi slipp på veldig mye, og tilgi. Men noe er faktisk ikke mulig å legge bak seg før det er snakket om skikkelig en gang! Jeg kommer ikke videre med mye fordi det involverer andre, som igjen ikke vil ta den samtalen.
Så hva gjør jeg nå da?
Vente tålmodig til livet løper fra meg og jeg henger etter? Føler jo allerede som jeg henger etter… Eller ikke er helt med….
Jeg vil ikke ha det sånn lenger! Har lyst å reise fra alt!
#Aldrigiopp ??
