I dag er en sånn dag. En skikkelig drittdag!
Væromslag og Fibromyalgi er ikke verdens beste kombinasjon, og hjelper ikke akkurat å ha sovet dårlig heller.
Hodet kjennes som koker, og alt går i stå og bare surr. Kroppen verker og stiv og tung over alt.
Men verst er det i brystryggen. I området rundt brystene, og protesene som kjennes som skal presse og stramme musklene de ligger under ennå mer. Og brystmuskler og sener har feter og sammenhenger til andre muskler og sener så dette stråler ut i skuldrene, opp i halsen, kjevene tinningen, og så klart bak i nakken og igjen nedover skulderbladene. Holder på å klikke! Akkurat nå har jeg mest lyst til å rive ut hele dritten! Men alternativt å gå flat klarer jeg ikke akseptere det heller.
Jeg har time hos kirurg på Rikshospitalet nå i midten av oktober for å høre om jeg alternativt kan flytte protesene til over muskel. Det er ikke så altfor lenge til heldigvis. Men vet av erfaring at selv om jeg i bestefall skulle få tommel opp for det, så kan ventetiden dit være veldig lang. Og køene har ikke akkurat krympet nå med korona-pandemi. Den er heller tredoblet.
Jeg er ikke akkurat klar for en eventuell ny operasjon heller. Begynner å bli nokså lei hele BRCA1 situasjonen. ar vært det lenge i grunn. Men jeg kan ikke slippe den helt. Siden jeg har gjort de forebyggende operasjonene er jeg ute av oppfølgingen rundt det. Så da må jeg følge med selv. Hvordan jeg best gjør det alene og sammen med fastlege er ennå ikke helt avklart og tatt tak i. Det har vært andre og mer akutte viktigere ting å ta tak i underveis enn så lenge. Og med et noe begrenset energinivå pga Fibromyalgien, er det noe mer begrenset hvor mange “baller i lufta” jeg greier å ha samtidig.
Men dette er og tanker som får stor plass på dårlige dager som i dag. Fryktelig lett å overtenke og gå rett i krise/katastrofe-modus.
– For vi er midt i en oppblomstring av korona-smitte.
-Hva hvis jeg blir syk før eller til timen på Riksen. Ville for meg pr i dag vært krise. Selv om jeg veit jo at det ikke er det! Alt ordner seg jo tilslutt sånn det er ment.
-Orker jeg mer operasjoner og inaktiv i flere uker og måneder etterpå?
-Orker jeg fortsette gå med de plagene jeg har pr nå!?
-Orker jeg gjøre dette alene en gang til?
Og masse mer tanker. Som jeg prøver etter beste evne å kontrollere og stoppe.
Det er bare det at jeg blir så ufattelig sliten av både tankekjøret og av å prøve kontrollere det! Og jo mer sliten jeg blir, jo mer smerter får jeg. Og jo mer smerter, -ennå mer sliten…. Så jadda! Den evige vonde sirkelen som må brytes. Jo raskere jo bedre!
Jeg har en venninne som hadde en tøff dag i går, som sendte meg en snap med tekst ala: “I dag er latesomdagen”. Det er dritt, men jeg tvinger meg til å smile til I fake it to I make it!!
Jeg beundrer henne stooort for nettopp den måten å takle det hele på. Og ja, hun har mer alvorlig grunn enn meg til å syns livet er dritt innimellom, så jeg har og all grunn til å beundre henne og lære av henne på dette <3 En av de modigste og fineste jeg vet <3
Så jeg øver og jeg lærer!
Et annet lyspunkt i dag var at det tikka inn en melding på messenger. Fra ei bekjent som jobber på biblioteket vårt som jeg er flittig bruker av, med: “Ny historisk roman, noe for deg? 🙂
Snakk om service!! Helt nydelig å få en melding sånn fra bibliotekaren. Takknemlig for den ja.
Og så stakk snille mamma innom og hentet den for meg, så nå venter jeg bare på at hodet skal våkne såpass at jeg kan begynne å lese.
Å lese hjelper meg mot tankekjøret og gir meg ro i tillegg til mange fine historier og kunnskap.
Nå skal jeg ikke skrive mer, for jeg må tøye litt på den verkende kroppen min etter all sitting og ligging i dag. Viktig å ikke la kroppen låse seg helt, og det hjelper ganske mye på smertene å få tøyd og beveget litt på meg.
Satser og på ei god natt søvn og en langt bedre dag i morgen.
Så kjennes det og bedre bare ved å ha skrevet litt her og lettet på trykket.
#Aldrigiopp
