Det er mye fokus på psykisk helse nå i disse dager. 
Det sies at ca 50% av befolkningen vil få en eller annen form for psykisk lidelse i løpet av livet. Kvinner noe mer enn menn. Det er ganske mye! Ialle.fall med tanke på at det er for mange vanskeligå få og finne hjelp. 
Mange har sikkert måttet bytte fastlege oppigjennom fordi det ikke har vært “match” mellom deg og legen, noe som er ganske avgjørende iallefall om man har bruk for legen mer enn 1 gang i året pga enten fysiske eller psykiske utfordringer. Og den “jakten” på riktig lege for nettopp deg kan være vanskelig nok, selv om det er mange leger der ute. 

Når det da kommer til psykisk,- å finne en behandler som er en brøkdel sammenlignet med antall leger, og som skal “matche” deg og dine behov blir nokså likt som skraplodd eller å spille lotto! Dessuten er det nesten 100 ganger vanskeligere å innrømme, fortelle og tørre bytte behandler når man er i en sårbar psykisk situasjon. Når selvfølelse og motivasjon ofte er langt langt nede. 

Det største problemet,- syns jeg, pr i dag. Er at det fortsatt skilles mellom fysisk og psykisk sykdom og lidelser! Å se og aneerkjenne at hele kroppen henger sammen er visst vanskelig. Og finne en behandler som er med på å tenke sånn er minst like vanskelig, om ikke værre. 

For alt henger sammen! 
 

Jeg har vært heldig nå hele tre ganger! 
 Først med min siste behandler hos Psykisk Helse. Hun forsto og krevde dette. Jeg fikk ikke fortsette hos henne om jeg ikke var villig til å være i fysisk aktivitet, eller om jeg ikke gjorde “leksene” mine som ble gitt. Og de bestod som oftest av en blanding av både fysisk og psykisk utfordring og/eller aktivitet. En deilig opplevelse som fikk meg fram og opp!
 Og pga henne og de framskrittene jeg gjorde der, fikk jeg mot til å bytte fastlege også. Og taff blink hos en av de beste legene jeg noengang har møtt. Jeg har møtt en del oppigjennom min reise og mine år med Fibromyalgi og BRCA1 der begge har krevd og krever en del oppfølging innen forskjellige områder innen helsevesenet og lege-mylderet. 
Hun er og tydelig og med på hele meg. At fysiske smerter over tid kan feste seg psykisk. Ingenting rart med det, synes hun og jeg. Og det er godt å være enige der for da kan vi jobbe sammen og mot felles mål. 

 Nå sist har jeg truffet en behandler grunnet en skulder jeg lenge har slitt med. Den har vært fra murring til ille til helvete på noen mnd nå. Til slutt skjønte jeg at jeg ikke greide løse det her uten hjelp. 
Den jeg naturlig ringte først var fysioterapautene nærmest og i kommunen jeg bor. Der var det minimum 4 mnd ventetid. Og med snart 3 mnd veldig dårlig søvn som igjen gir lite energi,- som igjen fører til lite overskudd til trening og fysisk aktivitet, var jeg i en såpass dårlig sirkel at jeg ville ha hjelp, og trengte hjelp og det NÅ! 
Jeg kom på(utrolig nok i døsen) at jeg hadde fått et tips av frisøren min om en fantastisk flink og litt rar/spesiell fyr som behandlet kroppen som en helhet og kunne det meste. 
Jeg ringte mandag forrige uke og fikk time tirsdag,- dagen etter allerede! Fantastisk!
Jeg var like spent på både beskrivelsen av fyren og om han kunne hjelpe meg. Hehe… både beskrivelsen og hjelpen er nokså treffende. Jeg syns ikke han er rar. Men spesiell ja. For det er jammen ikke mange som er så påne både for at alt henger sammen og samtidig tar ibruk nesten alle behandlingsformer. Fysioterapi, Naprapat, Osteopat, Akupunktør og psykisk! Dæven, jeg er imponert over hvor bra dert her virker! 
Ja, det koster skjorta! Men det er det verdt om jeg får igjen livet og helsa på noen få behandlinger og uten å måtte vente nærmere ett halvt år! For det hadde blitt tøft både fysisk og psykisk kjenner jeg. 

Det jeg er mest redd for og bruker kanskje mest tanker på iløpet av en dag eller uke er nok redselen for å miste kontrollen psykisk igjen. Å Gå ned og inn i en ny depresjon. Å kjenne på ukontrollert panikkangst. Ja, jeg veit det er både dumt og unødvendig bruk av energi å tenke på. Det hjelper meg ikke, iallfall ikke mye. Men litt. Det setter meg litt i beredskap på at når sånt oppstår, som f.eks den skuldra og armen, så venter jeg ikke fullt så lenge før jeg ber om hjelp. Jeg vet at om det skal få sette seg og fortsette i flere mnd så er faren så mye større for at det går ut over psyken, og veien ned kan være bratt og rask. 

Jeg er kanskje heldig som er født nysgjerrig og oppsøkende. Det gjør meg istand til å søke informasjon og å ville lære. Jo mer jeg kan og veit om meg og det jeg sliter med, enten det er fysisk eller psykisk, jo bedre rusta er jeg, og jeg får mer “verktøy” til å bruke og gjenkjenne situasjoner. 

Det har tatt meg enormt mange år på å samle og få denne informasjonen og disse verktøyene. Altfor mange år! Fordi halvparten av alle disse årene har gått med til ventelister dessverre. 
Det er litt sårt å tenke på at kanskje kunne tiden jeg har brukt på å komme hit jeg er i dag vært halvert, om helsevesenet og dets kronglete og tungrodde system hadde fungert bedre, eller i det hele tatt. Den tiden jeg kunne hatt med barna, venner og familie. Og den tiden jeg kunne hatt med/til meg selv. Noe som igjen kunne ha gitt fordeler til både barn og andre rundt!
 Jaja…. Så var det det å ikke bruke energi på alt som her vært da. “Spist er spist”… Gjort er gjort…. osv. Men når jeg føler jeg har “mista” så mange år er det vanskelig å unngå disse tankene. Kluet er hvor stor plass jeg gir de. Og jeg vet godt hva “tankens kreft” er og betyr! For det er jeg som styrer mine tanker. Det er jeg som skal bestemme hvor mye plass jeg gir negative, realistiske og positive tanker. 
Ikke lett, men jeg øver hver dag!

Og jeg tror de fleste øver hver dag. Derfor er det og viktig at folk får den hjelpen de trenger til å lære å øve og å øve mer og kanskje riktig. 
Det burde være like lett å få hjelp med psyken som med en brekt arm!! 
 

#Aldrigiopp

(Nummeret til hjelpetelefonen til Mental Helse er 116 123. Kirkens SOS er 22 40 00 40)