GOSH altsåå!! Nå er endelig artikkelen ute i Se og Hør. Var utrolig rart å se seg selv og lese om seg selv i et ukeblad. Litt sånn utenfor-meg-selv-opplevelse og møter-meg-selv-i-døra. Absolutt langt utenfor komfortsonen, og litt moro.
Ikke minst er det godt og moro å få så mange hyggelige og gode tilbakemeldinger fra folk. Det betyr mye når jeg har gått å grua meg litt og vært så spent.
Håper noen leser dette og får en aha-opplevelse og tenker at den testen skal jeg/vi jammen ta da det er mye bryst, eggstokk eller prostata-kreft i familien. For jo, det er dritt og skummelt og alt det der å vite at man har en gen-mutasjon som gir høyrisiko for visse kreftformer. Men det er jaggu meg mye bedre å vite, få tett oppfølging og tilbud om forebygging enn å bli syk først. Mye større påkjenning både for en selv og de nærmeste rundt å oppleve sykdommen. Jeg har ikke selv hatt sykdommen, men sett flere i nær familie med den. Det er vondt å stå på sidelinjen og føle seg hjelpeløs, og se den/de ha vondt og kjempe for livet. Selv om ikke det var jeg som var syk, kjente jeg like mye redsel for å miste den personen. Jeg har mistet flere nære oppigjennom til denne dritt-sykdommen, heldigvis har jeg fått beholde flere av de som har opplevd sykdommen også. Så håper inderlig at andre slipper!
Så nå som denne artikkelen er ute, og det er gjort, så går fokuset til trening, masse tøying og rydding og forberedelser før neste uke da turen går til Hamar sykehus og det forhåpentligvis blir operasjon på tirsdag, med innleggelse mandag. Sier forhåpentligvis. For timen er flyttet 3 ganger tidligere. Og det er lite moro skal jeg si. Jeg går og gruer meg og forbereder meg i uker og dager. Seponerer enkelte medisiner i forkant må jeg også, og da blir vondtene i kroppen verre. Så denne gangen håper jeg inderlig det blir gjort! Fett-transplantasjon fra mage/lår og fylle i rundt silikonprotesene som “isolasjon” og utjevne litt søkk og forhåpentlig vil det hjelpe på det iskalde som trigger smerter og jeg får en litt litt bedre hverdag 🙂 Jeg skal bli trilla inn og lagt i narkose før jeg er trygg på at det ikke blir utsatt nok en gang. Det stresser meg noe enormt om dagen! Jeg gruer meg til narkosen pga klaustrofobi, og ikke minst smertene etterpå. Og det å bli satt på “pause” igjen og ikke få trent og tøyd som jeg pleier og trenger i hverdagen for å unngå stive, støle og verkende muskler og sener pga Fibromyalgien. Off som jeg gruer for det! Men stresset sitter i å møte opp og risikere å bli sendt hjem ennå en gang. Eller få telefon dagen før… Klarer ikke fri hodet for dette nå selv om jeg prøver aldri så mye! Så veldig bra det er mindre enn en uke igjen! Og vil bli ferdig! Selv om jeg veit jeg kanskje må gjøre inngrepet en minst en gang til pga fettet som blir transplantert har en tendens til å “smelte”/forsvinne etter bare en gang. Forhåpentlig er jeg helt ferdig med alt i god tid før jul. Det er lov å håpe og ønske iallfall.
