I overkant av 5 uker etter operasjonen, og det går fortsatt framover! 
Kuttet ut alt av sterke smertestillende, aktivitet som medisin,- og holder meg i bevegelse ved ut å gå, og powerwalk flere ganger i uka. Skikkelig deilig å kjenne pulsen og pust øke, bli svett og at bevegelsen i det å gå, løser opp stramhet i muskler og sener. Ikke minst stramheten jeg føler i brystryggen nå etter så lang tid med overkroppen i ro. Altså uten å trene og ikke minst tøye! 
At jeg går, og går i såpass tempo at jeg blir andpusten, gjør at jeg får litt tøying i brystryggen. Fordi, når man blir andpusten så hever og utvider jo lungene seg og det samme gjør brystkassen og øvre del i ryggen, og muskulatur og sener presses, tøyes automatisk og naturlig. Bevegelsen jeg får gjennom gå/powerwalk hjelper en god del på ikke stivne helt. Bruker faktisk hele kroppen når jeg går, særlig om det ikke er helt flatt. Jeg foretrekker absolutt at det er bakker og variasjon. 

Jeg er jo avhengig av tøying på den Fibro-kroppen min, så det er jammen meg ikke lett nå om dagen. Beina får jo både trening og tøying i muskler og sener. Men ikke overkroppen noe særlig. Og det merkes ganske godt nå! Gleder meg virkelig til å begynne tøye skikkelig igjen, få opp knuter og nesten-låsninger, selv om det ofte er vondere. Alt av muskler i overkroppen må jo også sakte men sikkert trenes opp igjen. Jeg veit at ting tar tid(TTT)! 

Fælt å si det, men det går nesten for bra! Ubehaget nå, er mest fra at det fortsatt gror og må feste seg innvendig. Og den stive og inaktive muskulaturen rundt og i overkroppen. At jeg kjenner protesen under huden, at den er løs. Langt bedre nå enn for en uke siden er det definitivt. 
Og at jeg ikke kan begynne å trene armer og overkropp ennå er til å få litt noja av. Kjenner sånn rastløshet inni kroppen! Som om det er innestengt energi som ligger å knitrer, bobler. Og sånn jeg leser min egen kropp, og siden den knitringen og boblingen stort sett forsvinner etter ei god treningsøkt med påfølgende god tøying, er det nettopp det det er,- innestengt energi! Vi har den kroppen vi har med så mye sener, skjelett, muskler, lymfer osv for å bruke den! Vi er lagd for bevegelse! 

Fordi jeg har levd mange år(det meste av livet sannsynligvis) med Fibromyalgi vet jeg smertelig godt hvor vondt det kan være å starte med noe som ikke er eller har vært i den daglige rutinen over tid. Kroppen har husk. Det tar ca 6 uker å komme over den verste kneika der vondt blir vondere og en må presse, tvinge seg selv til enten det er en gåtur, tøying eller annen form for aktivitet eller trening en ikke har gjort på lenge. 
Jeg vet også at veldig mye av smerten ligger i korte, stramme sener og muskler. Jeg lærte mye om dette ved opphold på Jeløy Kurbad. Uker rehabilitering, kurs for de med Fibromyalgi første året og 2 uker oppfølging året etter var jeg heldig å få den gangen. Hva det er, hvordan få det bedre, både ved egen hjelp som å bruke aktivitet som medisin, og også om en trenger hjelp av medisiner og smertestillende. Og joda, jeg har prøvd mye! Unødvendig mye kanskje. Men hva gjør man vel når man blir desperat etter ett “normalt” liv!? Alle ønsker seg god livskvalitet! 
Og leger vet absolutt ikke alt de heller. Og ikke er eller reagerer folk likt på medisiner og behandling heller.  Så det blir mye prøving og feiling. Men den ene tingen som har hjulpet best og over tid, er tøyingen og trening, aktiviteten jeg gjør og legger inn i hverdagen! Jeg tåler mer utfordringer og påkjenninger når jeg er i god fysisk form. Energien øker faktisk av at jeg bruker energi, og jeg sover bedre. Det psykiske ikke minst er så mye bedre når jeg er i aktivitet. Hjernen får trening, særlig ved kondisjonstrening og løping. 
Derfor skjønner jeg ikke hvorfor ikke leger flest har mer fokus på trening og aktivitet, men det er fortsatt såre enkelt for mange å få sterke smertestillende, som skaper avhengighet og masse bivirkninger! Trist igrunn! For kunnskapen er der ute! 
Masse nytt siden jeg var på Jeløy Kurbad, og også siden jeg var på Lillehammer Revmatismesykehus for 3 år siden har det nok skjedd mye på den fronten innen forskning på hva og hvorfor iallfall. Men aktivitet som medisin ikke har blitt mindre fokus på eller byttet ut med piller, så er det nok et godt stykke igjen. 

Det meste handler om vilje. For om jeg ikke hadde hatt vilje til å få hjelp, søke etter så mye som mulig informasjon om sykdommen, hva det er og hva kan gjøres, så hadde jeg jo bare kunnet satt meg ned i sofaen og blitt der. Sitte å stivne og “råtne på rot”. Gitt opp måtte jeg ha gjort da. For de smertene jeg får i kroppen,- hele kroppen, av å holde meg i ro, de er u-utholdelige! Jeg har prøvd, og anbefaler det ikke! Og å gi opp livet er faktisk ikke et alternativ! 

Så jeg fortsetter å gå og bevege meg litt til, før jeg kan begynne forsiktig tøye ut og opp og trene opp igjen alt av muskler som er tapt etter disse ukene i ro. Muskler er ferskvare! Tar og mye lengre tid å trene opp, enn å bryte ned, for å bryte ned går nokså raskt. Jeg har greid det før, og veit jeg greier det igjen nå! 

#Aldrigiopp