Det nærmer seg operasjon fort nå. Bare noen få dager igjen, og mye som skal og må gjøres før det. Vaske og rydde hus og klær, stor-handle inn mat, husholdningsartikler og det jeg trenger på apotek, da jeg ikke får mulighet til dette i flere uker etterpå. Både fordi jeg ikke kommer til å være i form til det, eller skal heller ikke utsette meg for smitte,- og så kommer jo påsken med stengte butikker rett etter.
Og jeg hater stor-handling!!
Så i går kom “sommergardinene” opp. Aldri byttet til somme- gardiner før påske før, men måtte bli nå, eller nesten juni, så da ble det nå. Er jo fint da. Med litt forandring og mer lys inn, og forsikring om lysere tider, vår som går mot sommer. Er herlig tid!
Jeg begynner grue meg!
I går ringte de og fra sykehuset med beskjed om at jeg må ha en så fersk som mulig korona-test før innleggelsen. Helst ikke mer enn 48 timer gammel, men siden test-stasjonen her er stengt på lørdag er jeg satt opp på siste time på fredag. Min aller første korona-test blir dette faktisk. Så er det bare å håpe jeg får svar tids nok, for det tar fort litt lenger tid nå som smitte-trykket er økt såpass. Og jeg kjenner jeg stresser med det ja. Ikke om svaret, for det er jeg sikker på er negativt, men at jeg får svaret tidsnok. Før mandag!
Ble forsikret om at hvis i verste fall jeg ikke får svaret tidsnok, kan jeg ta en hurtigtest på sykehuset når jeg kommer, men de vil så klart helst ha svar på den andre.
Noen tenker sikkert at det er risikabelt å utsette meg for operasjon akkurat nå. Rikshospitalet er satt i gult beredskap og smitten er høy i landet.
Men jeg har ventet på det her nokså lenge. Jeg har og såpass plager og smerter at jeg veier opp fordeler med ulemper. Føler meg trygg på at sykehuset tar de rette avgjørelsene om trygghet. Og i verste tenkelige fall så utsetter de operasjonen pga pandemien. Noe jeg er litt forberedt på, men virkelig ikke håper blir virkelighet!
Vil så inderlig gjerne bli kvitt disse smertene og plagene og bli ferdig med hele greia! Sette BRCA1 og pupper på ferdig!
Ferdig som i den grad det er mulig. Vet jo at BRCA1 mutasjon ikke forsvinner i løse lufta selv om jeg har operert bort både pupper og eggstokker forebyggende. Men det reduserer risikoen vesentlig! Selv om jeg fortsatt så klart skal være obs på endringer i kroppen og ikke henge alt på fibro-knaggen heller. Men følge litt med og være føre vàr.
Men jeg gruer meg! Gruer meg litt til mandag som jeg vet blir fryktelig lang og utmattende med møter med kirurg, leger og masse masse venting.
Gruer og til narkosen, klaustrofobi, og å våkne etterpå å kjenne meg hjelpeløs og med mye smerter, kvalme og usikkerhet.
Til å komme hjem, kanskje verst tenkelig med ett dren eller to. Alene! Jeg takler ikke sånt spesielt godt! Blir uvel, svimmel og kjenner litt angst. Sist jeg hadde dren var jeg tross alt på sykehuset og ble tatt vare på av gode flinke sykepleiere, nå skal jeg kanskje hjem alene med dette. Joda, jeg skal legges inn, og blir ikke sendt hjem samme dag etter operasjon. Jeg får bli til dagen etter. Heldigvis! Men OFF! Stresser meg voldsomt å tenke tanken på å deale med dren her hjemme alene! Det er sånt som dette det er skikkelig skikkelig dritt å være singel og bo alene!
Korona-pandemi som setter grenser og begrenser hvor mange og om jeg i det hele tatt kan få hjelp av mine nærmeste. Er så inni hampen drittlei korona! Alt det setter stopper for og ødelegger i samfunnet. Ikke bare restriksjoner og påbud, men konsekvensen av de!
Jeg blir nesten litt apatisk og handlingslammet med alt sammen. Selv om jeg vet jeg må holde fokus på det jeg må rekke å få gjort først. At det kommer til å både gå bra og bli bra! Til slutt! Spørsmålet er bare,- når er til slutt!?
Hold fokus på det positive!
Lett å si, ikke alltid lett å gjennomføre og opprettholde.
#Aldrigiopp
