Jeg har sovet nesten 9 timer i natt!! Det er helt utrolig! Derfor at det er så utrolig er at det er fullmåne i dag. Da pleier jeg aldri sove godt op flere dager rett før og etter. Men i natt har jeg altså allikevel sovet mye og godt. Jeg trengte det nok da hehe..
Merkelig hvordan månen påvirker meg sånn. Ikke bare at jeg pleier sove dårlig. jeg drømmer mye,- det her jeg forsåvit gjort nå også! Jeg blir rastløs og emosjonell. Alltid vært sånn, så lenge jeg kan huske.
Mye tanker er det også om dagene. Mye går tankene til mange av de jeg har mødt iløpet av livet som har kapret en spesiell plass i hjertet mitt. Noen møtte jeg som bitteliten, andre har jeg møtt senere. Og selv om jeg ikke har daglig kontakt eller har sett de på mange år enkelte,- så tar de allikevel stor plass i og hos meg. Og ofte kjenner jeg på savnet av de. Lyst å gi og få en stor varm klem! Godt å ha disse i hjertet <3 Men jeg skulle og ønske jeg var flinkere til å ta kontakt og faktisk ta meg tid til å møte de.
Så hvorfor gjør jeg ikke det da!?
Jeg tror vi har blitt litt late. At sosiale medier har tatt over mye av hverdagen. Jeg tror jeg og andre også, har en haug av unnskyldninger om ting som kommer i veien i hverdagen,- og jeg tror at jeg og mange andre med, har blitt feige og litt late. Blitt redde for avslag rett og slett!
Negative automatiske tanker popper inn og forteller meg: ” H_n er sikkert så opptatt nå før jul…. Det passa ikke det to forrige gangene(evigheter mellom hver gang) jeg tok kontakt og foreslo noe…. Vanskelig å planlegge når jeg ikke vet hvordan formen er den dagen pga Fibromyalgien…”
Hauger av unnskyldninger for ikke å tørre gjøre noe! Og hvor og hva gjør det med meg!?? Jo! Sitter alene hjemme og kjeder meg, savner vennene og selskap i andre. Går glipp av en hel masse fordi jeg ikke tørr!
Pokker!! Hvorfor gjør jeg (og andre også) dette mot meg selv!? Hva er det jeg er redd for!? Å risikere å ha det koselig og moro?? Å bli sliten?
Ja! Mest sannsynlig blir jeg sliten. Men er det ikke verdt det!? Får jeg ikke påfyll også!?
Og mest er jeg redd for å åpne meg på ekte og slippe andre inn da jeg har noen dype sår fra tidligere der jeg føler jeg ga alt og ble vist ryggen og fikk dritt tilbake! Ikke litt,- men mye! Det gjorde noe med meg,endra meg.
Det er mange år siden nå, men det såret meg stort og dypt og brutalt og som sagt,- det er vanskelig å tørre åpne meg og slippe noen inn igjen. Tørre stole på at jeg er bra nok og at andre faktisk ikke vil meg vondt!
Jeg har jobbet masse med dette de siste årene. Og jeg har hatt gode hjelpere. Både terapauter, trenere og andre.
Særlig siste terapauten min hos psykisk helse hjalp meg å knekke koden litt, og ga meg mange gode verktøy å jobbe med og bruke. Det er godt jeg har turt å be om hjelp til dette iallfall! Selv om jeg fortsatt har mye å jobbe med.
Som å tørre slippe mennesker inn og åpne for kjærlighet. Som i både å gi og ikke minst motta. Rart det skal være vanskeligere å motta enn å gi!?
Sitter litt langt inne å innrømme og iallefall skrive om de her tingene. Det er jo et sårt punkt. Og jeg blotter meg litt føler jeg. Men er nok riktig tid nå, ellers ville jeg jo ikke gjort det!
Dagens råd i førjulstria: Ta tid,- og gi tid! Gi kjærlighet og ta imot!