2022 nærmer seg slutten, og for min del er det veldig greit da det har vært mye utfordringer og greier dette året.
Det startet med et nedstengt samfunn, som sakte åpnet. Men det satt mye redsel og fordommer i rundt omkring.
Jeg trente på et treningsstudio i bygda som greide holde åpent med god innføring av regler og gode rutiner. Jeg både liker og trenger holde meg aktiv da jeg har Fibromyalgi som gir utfordringer med alt fra stivhet, smerter, lite energi og dårlig søvn.
Jeg bruker trening, både kondisjonstrening og styrke som medisin. En sterkere kropp tåler mer, og fremmer bedre søvn, mer energi som er sårt trengt. Hverdags-sterk til å takle de vanlige gjøremål i hverdagen som de fleste andre friske ofte tar for gitt. Som ufør var det godt å komme ut blant folk, se noe annet om så “bare” for å trene. Dette var viktig for meg og høyt prioritert.
Så ble det brått vanskelig. Jeg valgte først å vente fra vaksine da det ble min tur i “køen” fordi jeg allerede hadde hørt fra kjente, og lest om en del bivirkninger. Dette var kjempe vanskelig! Jeg snakket med min lege om dette da jeg har hatt mye utfordringer med helse, både med Fibromyalgi, og særlig de 9-10 siste årene etter jeg fjernet eggstokkene forebyggende pga BRCA1. Overgangsalder over natten. Og ikke sånn gradvis som vi damer vanligvis går igjennom over mange år, som kan være ille nok,- men fra normal hormonbalanse til total kutt av tre viktige hormoner, og kastet ut i et kaos.
Det utfordrende med dette er at i helsevesenet i Norge har lite kunnskap om hormonbehandling og tilskudd. Det ligger og en gammel myte om at hormoner er farlig,- noe som er absolutt feil og tilbakevist flere ganger! Er man så “heldig å få behandling, er det som oftest lettest å gi ut en hormonbehandling i tablettform som “liksom” skal passe oss alle. One pill, fits all…. Sånn er det absolutt ikke i virkeligheten! Og jeg strevde virkelig de to første årene. Senere også, men veldig de to første. Inntil jeg kom i kontakt med rette behandler som ville jeg skulle teste ut Testosteron.
Det er Testosteron også i våre eggstokker. Merkelig,- sant?
Mye falt på plass bare en liten uke etter oppstart. Humøret lettnet, mer energi, jeg “våknet” rett og slett!
Det er små doser vi kvinner tar av Testosteron, en bitteliten ert er no. Skal jo ikke bli “mann” heller haha..
Etter hvert kom også muskelmassen på plass igjen sammen med libido og mange andre ting. Men ikke alt. Fortsatt strevde jeg i mange år med hormontilskudd i pilleform. Hormonplaster kunne jeg ikke bruke da jeg ikke tåler limet på plasteret. Vekten økte som en av bivirkningene på pillene, og til slutt fikk jeg nok! Våren 2020 byttet jeg ut hormonpillene med Østrogen i gelè-form. Etter kort tid merket jeg at jeg “landet” i meg selv, og vekten begynte endelig gå ned. Helt av seg selv. Ingen endring i treningsrutiner eller slankekur! Så utrolig deilig! Endelig!
Ikke helt… For så lenge jeg har livmor og tar Østrogen, må jeg ta ett gestagen(Progesteron) også, og jeg fikk en “pillekur” jeg skulle ta hver tredje eller fjerde måned. Dette fungerte ekstremt dårlig for meg. Kropp og hode var helt i krøll i ca tre uker hver gang jeg startet kuren, så løsningen ble en hormon-spiral. Nå da.. Eller?
Nei, ikke nå heller. Nå skulle jeg blø konstant i nær 4 mnd før det sakte avtok. Og først etter 6-7 mnd var det slutt. Endelig!
Med alt dette og tidligere strevd mad depresjoner, så ønsket jeg ikke utsette kroppen for mer “krøll” med vaksinen. Noe som ikke ble så godt godtatt av mange rundt meg, samt holdninger i samfunnet forøvrig. Det ble ekstremt vanskelig på mange måter. Men jeg må stå for valgene jeg tar. Og jeg må gjøre det som er best for meg, og min helse utfra det jeg vet og kan om den, på lik linje som andre tar sine valg utfra sine ståsted. Jeg har ett liv, en helse,- den må jeg ta vare på selv, det er ingen andre som gjør det for meg!
Så hva har alt dette med 2022 og gjøre? Og hva som startet denne “historien”?
Det har med mitt valg å gjøre. At jeg ville vente med vaksinen til jeg hadde mer informasjon om den i forhold til min historie i min kropp. Som igjen leder meg til treningssenteret,- der jeg brått ikke følte meg ønsket fordi noen andre var redde. Jeg var og redd. Men vi hadde nok helt forskjellige grunner. Så jeg valgte slutte der. Og fortsatte treningen hjemme.
Så var vi såvidt igang med februar og jeg hadde trent masse den uken, og var med ei venninne i skogen en hel lørdag, med kaffe kokt over bål og skikkelig koselig.
Kom hjem, og var sliten. Men det hadde jeg forutsett, jeg har tross alt Fibromyalgi, og vet jeg går litt tom etter sånt. Men brått steg temperaturen og jeg satt med skikkelige frostrier, feber over 39. Dette er ikke fibromyalgi. Ta en hurtigtest da kanskje. Den var negativ. Ta en ny dagen etter,- fortsatt negativ og formen var heller laber, så fikk ringt lege. Heldigvis. For når jeg kom inn der hadde jeg CRP på over 200 og nyrebekkenbetennelse og de sendte meg rett på akutten på Ahus. Der konstaterte de at CRP var steget til godt over 400 på den korte tiden det tok å kjøre inn, kraftig nyrebekkenbetennelse, dehydrert og begynnende nyresvikt på begge nyrer. Skremmende opplevelse! Både fordi det kom så fort og ut av “det blå”. Og fordi jeg har hørt at nyrebekkenbetennelse skal være så utrolig vondt! Jeg trodde jeg var støl fra trening og hang det på “fibro-knaggen”, jeg merket ikke de vanlige tegnene, jeg hadde ikke urinveisinfeksjon først.
Jeg ble på Ahus i 6 døgn, så litt alvorlig var det visst. Det slo meg den dagen de kom å sa at jeg kunne få reise hjem.
Så var det bare å se framover igjen etter en litt lei start på året. Visste jeg hadde en operasjon foran meg så fokuset ble å komme i så god form som mulig fram til den, så jeg kom meg lettere og raskere etterpå.
Tok litt tid, og jeg var forsiktig i begynnelsen, og jeg greide få kroppen skikkelig i gang. 19 mai byttet jeg bryst-protesene. Jeg fjernet brystene forebyggende i 2016 pga gen-feilen BRCA1, og heller ikke her har det gått helt “glatt”. Dette ble den 4 operasjonen og jeg satset på at dette skulle bli siste. Jeg kom meg fort etter operasjonen, selv om jeg ikke fikk trene på 6 uker, kunne jeg gå, og det gjorde jeg til gangs.
Fortsatt var ikke kroppen helt helt på topp. Jeg har hatt astma(lett) og allergi i alle år, men særlig allergiplagene er blitt verre. Var hos øre, nese,-hals lege som konstaterte dette, og sa jeg var veldig sår og plaget i nese og svelg. Og lurte på om jeg hadde katt, for symptomene mine, og prøvene pekte den veien. Og jeg har hatt Stratos pusekatt i over 9 år når jeg var hos legen. Han var hard og sa: jeg velger være syk så lenge jeg har katten. DET var vondt å høre. Og jeg ble sint,- så klart. Og frustrert!
Jeg visste jo dette på sett og vis. Men å få bevisene i trynet og svart på hvitt, er ikke gøy. Det har vært Stratos og meg. Han var min terapipus. Jeg brukte nesten ett år på å ta avgjørelsen. Den vondeste jeg noen gang har tatt!
Noen uker senere merket jeg litt forskjell og ikke så “seig i øynene”, mindre snørrete og noe mindre slapp. Men med stort hull i hjertet, sorg. jeg savner ham hver dag ennå, og nå er det gått snart 4 mnd. Jeg vet at de var det riktig for helsen min, men det gjør det ikke lettere.
Men før vi kommer helt fram til i dag, hadde jeg i forbindelse med han øre, nese,-hals legen jeg var hos som fortalte meg om allergien. Han sa også at jeg var helt tett i høre nesebor pga skeiv neseskillevegg og ett bein som vokste og tettet, så han henviste til Ahus. Der fikk jeg time 11 oktober til konsultasjon. Konklusjonen på den timen var å sette opp til operasjon. Beregnet ventetid,- ca 6 mnd. Det er jo vanlig. Men i det vi avslutter timen og går ut i gangen og legen igjen gjentar at om ca 6 mnd,- møter vi pasient-koordinator. Som setter opp timer til operasjonene. Hun har hørt hva vi snakker om og skyter inn: du kan få en time i morgen på LHL sykehuset. WHAT!? HÆ!? Ehhh….. joda. Ringer mamma og hører om hun kan kjøre og hente, joda, det går fint. Bedre å hoppe i det, enn å vente i 6 mnd…. Rekker ikke tenke, grue meg. Det er jo bra.
Så 12 okt opererte jeg nesa. En smule annerledes smerter å ha de i ansiktet. Vondt som pokker. Men det var, er ikke det som er det verste,
Når de verste smertene hadde gitt seg, var det kroppen generelt som ikke var helt med. Jeg kom meg ikke igjen. Ble gående å hangle. Sliten, kroppen krangler og jevnt, ujevnt økt temperatur og feber. Ikke overskudd til å klare ta opp igjen trening. Prøver å få gjort unna det som absolutt må bli klart til jul, både av gaver og rydding, vasking og pynting. Går litt, før kroppen “kræsjer”. Går tom, uvel og uggen. Jeg er altså så utrolig lei!
Jeg skulle hatt oppfølging, 6 mnd kontroll etter operasjonen i mai, men der er det så mye forsinkelser at jeg har ennå ikke hørt noe. Og det er litt dumt, da det ser, og ikke minst kjennes ut som om ikke alt har vært helt vellykket. Jeg tror det ene brystet har kapslet seg. Det er ubehagelig, tidvis vondt og trigger så klart Fibromyalgien og gir økte smerter. Ser ikke akkurat fram til ny runde der, og gruer meg for hva kirurgen sier. Vil han utbedre det? Eller sier han (sykehusledelsen) stopp?
Så nei! 2022 har igrunn ikke vært “mitt år” nei!
Har slitt med depresjoner tidligere, og sliter nå litt med å se det positive, holde meg oppe. Ingen god følelse det heller, og det tar enormt med krefter!
Jeg ser fram mot at dette året er over,- det gjør jeg. Håpe på at 2023 blir bittelitt bedre.
#Aldrigiopp
