Det er dag 9 etter brystoperasjonen og dagene snegler seg framover.
De første dagene var det mye smerter, men nå syns jeg det går litt bedre nå heldigvis, men med fortsatt sterke smertestillende .Jeg ble og satt forebyggende på antibiotika, ganske høy dose, men på mandag, 6 dager inn i kuren fikk jeg utslett omtrent på hele kroppen som og klødde noe enormt! Tok en telefon til sykehuset etter råd fra venninne, og de sa jeg heldigvis kunne slutte ta den da. Kunne ta en Prednisolon 5 mg for å roe det hele ned. Det hjalp heldigvis! Jeg trengte ikke akkurat en allergisk reaksjon i tillegg til operasjonssmerter! Det henger igjen litt ennå, men det meste er borte og klør ikke like desperat.
Men det skal sies, at denne operasjonen har vært annerledes enn de andre. Smerter kommer jeg ikke utenom, men å legge silikon-protesen over muskel kontra under er langt mindre utfordrende og belastende for kroppen. Det ligger ikke noe under muskelen, noe som jo egentlig anatomisk sett ikke er naturlig,- å presser og strekker på muskler, sener og nerver. Så sånn sett kjenner jeg at jeg kanskje kommer meg raskere. Det er fortsatt ett digert sår innvendig der, og kroppen skal tilpasse seg de nye implantatene og plasseringen. Det er laget ny “lomme” over muskel, og tror de brukte et nett også, for jeg har jo verken brystvev, kjertler eller fett da alt det ble fjernet profylaktisk i 2016. Så kun hud og protese. Jeg håper inderlig at dette var siste operasjon nå. Det har vært en lang vei fra jeg tok testen og fikk vite jeg hadde BRCA1 mutasjon til dit jeg er nå. Vært mye nedturer, vonde tanker og dager og hendelser. Det har i perioder vært steike tøft. Så jeg er definitivt klar for å legge det her litt bak meg, litt i ro, og se framover.
Det har vært Lange tunge dager. Jeg skulle helst unngå noe særlig kontakt med folk nå rett etter fordi jeg er mer utsatt for infeksjon og smitte. Men det har vært en tilleggs-belastning. Å føle meg ensom og sårbar, og nokså hjelpeløs gjør noe med både humøret og tanker. Jeg skal jo heller ikke verken løfte oller bruke armene noe særlig for at sårene skal gro fint, og unngå at sting løsner og i verste fall blødninger. De overflatiske sårene har begynt å gro fint og teipen over sitter godt ennå(den skal først byttes når den løsner av seg selv). Men jeg vet at det innvendige trenger langt lengre tid på å gro, så får derfor ikke gjøre noe særlig på 6 uker. Dvs, trening og husarbeid som husvask, o.l.. Litt støvsuging der det er lett og enkelt å komme til og uten å måtte flytte på masse greier må jeg nesten med våryr katte som både røyter av seg vinterpels nå, og ut og inn 20 ganger daglig med møkkete poter.
Litt korte rusleturer har det blitt, og de blir nok både flere og lengre etter hvert og det er både viktig for å unngå blodpropp nå i begynnelsen og stivne helt i kroppen, samt for hodets skyld og selvfølgelig frisk luft!
Jeg savner spesielt jentene mine enormt <3 Det er sårt og vondt å ikke ha de innom her nå. Som sagt føler jeg meg nokså sårbar og enormt emosjonell nå. Veit at det er en nokså vanlig etter operasjoner, men det gjør det jo ikke lettere å vite at det er “normalt”. Savnet og følelsene er der jo for det.
Og jeg vet faktisk ikke helt hva som er verst. Faren for å kunne i verste fall bli smittet av korona,- eller ensomheten og hva det gjør med meg, og hodet mitt akkurat nå.
Jeg har heldigvis mamma og pappa i huset ved siden av meg. Så utrolig takknemlig for å ha vokst opp på småbruk med flere generasjoner, og fikk bygge hus hjemme på stedet. Det er en trøst, en støtte og en trygghet.
Men det er ikke helt det samme som kontakten jeg savner med egne barn. Barn får en helt egen plass, rolle i livet. Iallfall i mitt. Jeg er mamma av hele mitt hjerte og litt til, og den plassen kan ingen andre verken fylle eller ta.
Ja, jeg har lært masse “verktøy” på å tenke og fokusere på det positive, men etter et år med negativ innputt mange ganger daglig om smittetall og restriksjoner, negativ omtale og negative diskusjoner, hat og hets og ja, frihetsberøvelse, begynner jeg å bli utslitt. Og det skremmer meg! Jeg har vært der, og gjort det før. Og nettopp derfor tenker kanskje mange, burde jeg vite hva og hvordan jeg ikke skal komme dit igjen. Men det er vanskelig alene. Ja, jeg må gjøre det selv, men støtte og oppmuntring fra andre er egentlig nokså vesentlig om en skal lykkes. Jeg trenger andre rund meg. Vi mennesker trenger å omgås sosialt, nærhet og omsorg er et primærbehov hos oss, og når det blir tatt fra oss, kan det bli tøft for de fleste.
Nei, jeg leser ikke alle nyheter, har faktisk satt alle nyhetskanaler på Facebook på pause, og ser ikke nyhetssendinger hver eneste dag. Jeg får med meg det som er viktig uansett. Og er eller har knapt vært utenfor døra annet enn det jeg må på butikken de siste månedene. Nå som nyoperert ennå mindre av det og.
Jeg måtte og sette treningen på Evo på pause, noe jeg savner enormt! Og nå må det uavhengig av nedstenging og pandemi, gå ennå 5 uker før jeg sakte men sikkert kan begynne å tenke på å trene meg opp igjen. Rekker å “gro på meg” myyye Fibromyalgi-smerter-stivhet-knuter på den tiden. Trening er for meg like viktig for det mentale som for det fysiske, og naturlig siden det er en kropp, og alt henger sammen.
Jeg vet jeg må begynne forsiktig og virkelig lytte til kroppen samtidig som jeg pusher akkurat nok. Vanskelig balanse, men jeg vet jeg får det til, til slutt. Jeg vet og at ting tar tid!
Ei god venninne kom overraskende innom meg på tirsdag(tror jeg det var, går litt i surr nå) med tulipaner og sjokolade <3 Det var så utrolig hyggelig og godt med ett avbrekk, litt fri fra egne tanker, grubling og kun mitt eget selskap. Og godt å se henne og få skravlet litt igjen da det jo er nokså lenge siden sist. Vi har ikke kjent hverandre så lenge, men blitt utrolig glad i den dama altså!
Jeg er og takknemlig og setter utrolig pris på alle som har ønsket meg både lykke til og god bedring.
Jeg skal fortsette å øve på å ikke gruble så mye, og holde negative tanker i sjakk selv om jeg sliter med akkurat det nå. En dag av gangen!
#Aldrigiopp
