Vi lærer så lenge vi lever… Heldigvis! Ikke all lærdom er like morsom og givende, og noen ganger skulle man ønske man hadde vært foruten. Men igjen,- hvordan skal man da lære!?
Jeg har gått på noen blemmer når det kommer til vennskap oppigjennom åra. Jeg er i bunn og grunn nokså naiv. Noe bedre med åra har jeg blitt, men har visst et godt stykke igjen å gå. Føles litt som å rydde i klesskapet,.- noen plagg må bare kastes eller gis videre selv om det er vemodig og noen ganger sårt. Sånn er det med venner også. Noen forlater man uten å tenke noe videre over det. Man går bare videre uten noen bestemt grunn. Andre tar jeg avskjed med pga hendelser eller opplevelser som ikke har vært gode, og det blir for belastende og vondt å ta med vedkommende videre.
Det er vondt å miste/gå fra en venn/kjæreste. Men samtidig kan det og føles befriende og som en lettelse. Igjen disse blandede følelsene.
I et vennskap/forhold gir og tar man, men når/hvis det blir sånn at en av partene kun tar, og ikke gir noe tilbake over lang tid, kan det oppleves som om man blir brukt. Klart, det kan være perioder der den ene parten gir mer enn den andre pga ett eller annet som opptar i eget liv. Og det skal tåles! Det er viktig at det tåles.Sånn er det i alle relasjoner og forhold. Man er ikke alltid enige og ikke alltid man liker det den andre sier eller gjør. Og sånn skal det jo til dels være. Vi er forskjellige alle sammen. Og selv om man ikke liker en handling eller noe som blir sagt, betyr jo ikke det automatisk at man ikke bryr seg eller er glad i vedkommende lenger!
Jeg har lært at å stole på mennesker fort kan ende med at jeg blir såra. Ikke litt, men mye… Det er erfart på den kjedelige og vonde måten opp til flere ganger. Det gjør at jeg har vanskelig for å tørre å stole på andre, og også meg selv og min egen dømmekraft. Jeg blir usikker, og det er “tryggere” å la vær å møte andre og søke nye relasjoner. Noe som fort kan bli ensomt… Samtidig synes jeg det er gøy og spennende å treffe nye mennesker.
Men å slippe de inn og se hele meg! Det er skummelt det!! Og kanskje er det nettopp derfor jeg fortsatt er singel og ikke altfor ivrig med dateing og sånn. Å tørre slippe noen innpå og være åpen og sårbar. Jeg savner det absolutt! Å ha en å dele gleder og sorger og opplevelser med. Men det er skummelt! Det har gjort så vanvittig mye skade før. Og joda,- jeg veit jeg må gi slipp på det som var og se framover på det som kan komme om jeg lar det slippe til! Gi noe/noen en sjanse!
Så gir jeg det en sjanse da… Og igjen viser det seg at jeg har vært for naiv og valgt feil! Det er utrolig lett å ville gi opp! Og igjen har jeg fått lære en lekse. Enklere å ikke slippe noen innpå. Da slipper jeg mer ubehagelige opplevelser og det å bli såra nok en gang. For hvor mye og hvor mange ganger skal man tåle!? Tydeligvis en hel masse!
Det dumme er at selvfølelsen får seg en knekk hver gang! Jeg har lett for å tenke at jeg ikke fortjener noe, eller at jeg ikke er bra nok. Nesten ennå verre at jeg tenker at jeg ikke er bra nok fordi jeg har Fibromyalgi og BRCA1. For belastende og slitsomt og komplisert for andre å involvere seg i… Så kommer så klart økonomien og da. Har ikke akkurat god råd når jeg sitter i en situasjon som ufør. Forferdelig ødeleggende tanker og følelser det veit jeg godt!! Og jeg jobber med det, nesten hver dag! Men det er tungt og vanskelig i perioder!
Heldigvis har jeg en stor porsjon VILJE og vranghet! Jeg VIL jo ikke gå glipp av livet! Jeg vil jo ikke gå glipp av alle de morsomme og fine og herlige stundene det gir å ha venner og familie og bekjente rundt meg! Jeg vil ikke gi slipp på alle de gode opplevelsene det gir å møte nye og spennende mennesker. Tross alt! Det er en del av livet å “gå litt på trynet”. Ubehageligheter og dritt er like mye en del av livet som gleder og kjærlighet! Heldigvis får jeg nesten si!
Mye rare følelser og tanker i hode og kroppen om dagen. Litt sortering og bearbeiding er nok på sin plass. Må nok bli flinkere å meditere igjen. Det er iallefall en ting som hjelper meg mye <3
