To uker er gått siden operasjonen(15 dager), og jeg må si det har gått overraskende bra, og raskt framover.
De første dagene var verst med tanke på smerter og konstant trøtt og sliten. Jeg hadde to dren, men de ble fjernet torsdag før jeg dro hjem, og bare det hjalp mye!
Selv om det tok tid før jeg kom meg opp av sengen etter operasjonen tirsdag 23, dels fordi jeg ikke maktet og ble svimmel, dels fordi det ikke var personale til å hjelpe meg. Og det var en litt lei opplevelse. Å få beskjed av de som skal ta vare på meg og få meg til å føle meg trygg etter en operasjon som jo er en stor greie(iallfall for meg) og jeg følte meg sårbar og ikke sett og hørt. Dermed tok det og lengre tid før jeg fikk smertestillende og mye av det jeg hadde fra før, rakk å gå ut av kroppen. Det er mye vanskeligere og tar lengre tid å kontrollere smerter når den har nådd en topp, enn om det klarer å tas før toppen. Nattevakten klarte det til slutt heldigvis, så de neste dagene ble lettere.
Når jeg først kom meg opp og ut av sengen, var jeg nokså fort i gang med å vandre i gangene på sykehuset. Og når jeg kom hjem har jeg gått først korte rolige turer, og økt litt hver gang. Lyttet til kroppen og vært forsiktig, samtidig har jeg pushet forsiktig. Litt lenger, litt mer bakker og nå etter hvert litt høyere tempo.
Nå de siste dagene har jeg begynt å kjenne på rastløshet, og det er jo et godt tegn på en måte. Godt tegn da det betyr jeg er kommet langt i healing-prosessen. Allerede etter en uke begynte jeg trappe ned litt på smertestillende, og bare det hjelper jo mye på hva jeg orker. Og det har overrasket meg faktisk. Med Fibromyalgi i kroppen er jeg godt kjent med smerter, og “vant” til at det er mye og langvarig smerter etter operasjon. Men det er annerledes den her gangen. På alle måter.
Jeg husker jeg spurte på konsultasjonen før den første operasjonen der de fjernet alt brystvev, kjertler og fett, om en sånn type operasjon med protese under muskel ville påvirke og ha negativ betydning for min Fibromyalgi. De kutter tross alt i brystmuskelen og presser den opp, og så ligger protesene under og presser og strekker på muskler, sener og nerver.
De mente den gang at neida, det ville det nok ikke. Så feil tok de og min magefølelse stemte og fikk rett. For ja. Mye press, smerter og ubehag med de protesene under muskelen. Det er jo ikke anatomisk naturlig å ha noe under den muskelen heller, så jeg syns ikke det er rart at det ga meg problemer, og mange andre vet jeg. Vi har jo tross alt den fine gruppen vår BRCA1 og BRCA2 på Facebook der vi spør, og deler det meste. Vi er kun jenter/damer mi samme situasjon der inne. Vet ikke helt hva jeg hadde gjort uten den gruppen!
Så nå når jeg har fått nye proteser, runde(de forrige var dråpeformede) og lagt de over muskelen, og etter 15 i dag kjenner stor forskjell, har jeg virkelig håp og tro på at dette blir langt bedre! Det føles jo allerede bedre!
Og som sagt føler jeg allerede på rastløshet, og det dumme med det er at jeg nå gjerne vil så mye mer, lettere å glemme meg bort og gjøre ting jeg ikke skal og bør. Kjenner jeg har virkelig lyst å strekke og tøye hele kroppen. Trene!! Men vet jeg må vente i 4 uker til med det.
Derfor ringte jeg sykehuset i går. Hva kan jeg gjøre? Kan jeg gjøre vanlig lett husarbeid? Når jeg er ute å går,- hvor mye er greit å pushe? Er det greit å gå såpass tempo å øke pulsen godt, kjenne jeg peser litt og blir varm/svett?
Og ja! Jeg kunne gjøre dette. Og da blir veien og rastløsheten litt enklere. Da kan jeg bare marsje/powerwalke det av meg litt!
Så jeg gikk og skiftet, fant joggesko og kom meg ut. Det ble 5 km i godt tempo i variert terreng. Godt! Iallfall der og da.
Kan si det sånn at jeg brukte det jeg hadde av energi på den turen. Gikk helt tom etterpå og ble en styrkeprøve nesten å ta seg en dusj. Og mot kvelden økte smertene på, dessverre.
Så jeg gikk litt for hardt ut, litt for tidlig. Men jeg lærte noe! Holde igjen litt neste gang.
Det er fortsatt kjedelig og kipt å være så mye alene i denne tiden. Vet det er spesielt pga korona. Men tror de fleste vil savne omsorg og nærhet til sine i en sårbar tid etter en operasjon. Det som har fått og får meg igjennom det er mer eller mindre at jeg går de turene, har foreldrene mine ved siden av meg, så litt litt menneskelig kontakt, og ei god venninne som også var modig nok til å stikke innom forrige uke <3
Venner som sender oppmuntrende ord, og kontakt via meldinger og chatt betyr mye <3
Jeg må å få med at jeg har ei venninne som har gått igjennom mer enn de fleste av oss og mer enn et menneske bør tåle. Vi chatter nesten daglig.
Vi møttes på folkehøyskole for mer enn 30 år siden. Hun har et pågangsmot og motivasjon jeg beundrer enormt og så og si alltid positiv, og blid! Tøffeste og modigste jeg kjenner og hun betyr mye for meg. Klarer hun,- så klarer jeg!
Skulle aller helst reist å gitt henne en stor god klem og fortalt henne dette face to face. Men det er jo umulig nå dessverre. Drittkorona!
Må bare holde ut, gjøre det beste utav det jeg har og kan og håpe den perioden med restriksjoner, smittefare, påbud, forbud og frihetsberøvelse går mot en slutt. At samfunnet kan åpe igjen og gå mot noe som ligner normalt. Selv om jeg tror det blir en ny “normal”, ser jeg fram til å møte mennesker fritt og klemme!
#Aldrigiopp #staystrong
