denne gangeSøndag, regn og atter regn…Innetid med fyr i ovnen og kaffekopp og man kan vel kalle det høstkos. Det er bare det at det været her hjelper lite på en allerede dårlig kropp og form. Ja, jeg hangler fortsatt. Innaktiv nå en uke snart, og det liker hverken hode eller kropp særlig godt. Men overskuddet har rett og slett ikke vært der til å kunne bruke det på trening.
Ikke så rart når jeg hangler kanskje da jeg fikk se svaret på blodprøvene jeg tok forrige uke. Forhøyet CRP og førhøye leververdier. Ikke skyhøyt, men nok til at det setter ut en kropp som allerede ikke er frisk. Fibromyalgi, er tross alt en kronisk sykdom selv om jeg ikke tenker på det som å være syk lenger,- på en måte. I tillegg var utrolig nok B12 skyhøyt. Så når jeg har brukt trening og Paracet mot smerter, og nå ikke kan gjøre/ta noe av det er nokså utfordrende. Joda, det finnes annen smertelindring. Men for meg har dette fungert best,- hittill. Og Trening vil nok også være mitt nr 1 fortsatt. Må bare komme litt litt mer ovenpå.
Ny time hos lege neste mandag, så blir spennende å se og høre hva som blir resultetet. Forhåpentligvis er jeg igang med trening igjen innen den tid. Selv om jeg sverger til og maser om vilje så er det ikke alltid det holder og er nok til at det går. Hadde det vært så enkelt hadde jeg vært i jobb!!
Jeg er tross alt bedre nå enn for to dager siden bare. Så det ser ut til å gå riktig vei. Der det er håp, er det muligheter!
Og når vi er inne på håp og muligheter kan jeg fortelle at når jeg var hos legen nå tirsdag, og vi snakket om hva jeg skal gjøre videre angående den operasjonen jeg hadde i juni der jeg tok fett fra magen for å fylle i rundt brystprotesene, og at allerede er stort sett alt fettet “smeltet” bort. Det er vanlig at det skjer etter første fett-transplantasjon da det ikke er noe brystvev for fettet å feste seg i. Så det er vanlig at man trenger 2-4 fyllinger for å få et godt og endelig resultet. Hadde håpet og ønsket jeg var blandt unntakene som bare trengte 1… Og grunnen er at når jeg spurte kirurgen min om dette når jeg var ferdig operert i juni, var at han sa nei! Med trykk på nei om å utføre flere fett-transplantasjoner på meg. Det var vondt og sårt og tok nokså mye av motet og håpet der og da. Og som fastlegen min sa dengangengen når jeg tok det opp. Hva om/hvis det forsvinner/smelter!? Ta ikke sorgene på forskudd. Neivel… Men som mine antagelser, så fikk jeg rett(denne gangen). Og fastlegen min som er konsekvent og samarbeidsvillig, og forstår og er nysgjerrig ogsøker opp det hun ikke vet eller kan, og en helt fantastisk støttespiller sendte henvisning til kirurgisk plastikkoperasjon til både Hamar sykehus som jeg var på i juni, og Rikshospitalet som jeg opprinnelig har vært med alt tidligere. På fredag fikk jeg allerede svar fra Hamar sykehus, og timeavtale til konsultasjon 4 desember. Det gikk imponerende raskt!!
Så hvorfor sitter jeg her da med negative tanker om at det blir en time der de bare forklarer og forteller meg nei på nytt… OFF!! Hater negative automatiske tanker!! Og hater at jeg sitter å gruer meg og stresser over noe jeg ikke har forutsetning for å tro eller avgjøre utfallet av!
Men sånn er det. Og spesielt når jeg har dårlige dager og/eller perioder. Der jeg ikke har overskudd til trening og fylle på med endorfiner(lykkehormoner)!
Vet jeg må legge den “ballen død”. Det jeg ikke har kontroll over og kan gjøre noe med, må jeg legge fra meg. Putte i en “skuff” og lås til den dagen kommer da jeg er der. Ikke akkurat lett bestandig. Men jeg skal prøve, og jobbe med det!
Og i beste/verste fall får jeg et ja. I beste fall,- fordi jeg vet det blir bedre på sikt og jeg “får det som jeg vil”. I verste fall,- fordi jeg igjen må igjennom operason(er) med alt det fører med seg av smerter og på nytt “bo i” kompresjonstøy i flere uker. Og innaktiv i flere uker, og kanskje i flere runder.
Myyye tanker. Og vi nærmer oss jul og om to-og-en-halv måned,- er det neste år!! UÆÆÆ!!
Jeg er litt håpefull og glad jeg iallefall har fått time så fort som i desember. Og skulle jeg få avslag der,- ja, så gir jeg meg ikke! Jeg er vrang nok og har vilje nok til å kjempe for det jeg tror er riktig og blir bra for meg, selv om det slår meg litt ned og ut en liten stund. Kjenne litt på nederlget og reise meg igjen. Gjort det før, og veit jeg må gjøre det igjen. En del av livet. Sånn er det bare. Å bedre å akseptere det og jobbe med det, enn å stadig kjempe imot og møte veggen ennå hardere. Har prøvd det og.
Det ordner seg for snille jenter sies det. Så får ha tro på det fortsatt. Og Enten så går det bra,- eller så går det!! 😀
#Aldrigiopp
