Det nærmer seg operasjon for å flytte silikon proteser fra under muskel til over muskel. Litt over 1 uke igjen bare, og det går fort. Heldigvis, og litt uheldigvis.
Legges inn 22 og operasjon 23 mars, og hjem 24.
Heldigvis fordi jeg da ikke har all verden av tid å grue meg og gruble på. Heldigvis og fordi det er en del som må gjøres i huset i forkant så det er gjort før operasjonen, da jeg ikke får gjort det etterpå og blir satt rimelig ute av spill en god stund. Og med å ha noe å gjøre, får fokus litt vekk fra grubling og tanker.
Bare det å ha ting i riktig høyde etter operasjon fordi jeg ikke skal strekke armene høyt eller løfte mer enn maks 1 kg(noe som er veldig lite i grunn).
Uheldigvis fordi det er faktisk en del ting jeg må rekke å ordne før operasjon, og 1 uke er ikke veldig mye når jeg har en ustabil fibrokropp som reagerer på ustabilt vær nå på våren.
Har lært etter hvert at å leve med både Fibromyalgi og BRCA1 kan være utfordrende og noe som utvikler seg og ligger og lurer undre overflaten hele tiden. Og i begge tilfeller kan det lønne seg å være i forkant, og da må jeg følge med på det som kommer av ny informasjon og ikke minst kjenne og lytte til egen kropp!
Jeg ble verken forespeilet eller hadde trodd selv at BRCA1 skulle være så “stort” og altoppslukende i perioder og over så lang tid.
Sånn jeg oppfattet det den gang hos gen-veileder som informerte meg at jeg hadde en mutasjon i BRCA1 genet, var at så fort jeg hadde gjort de forebyggende operasjonene, som kom til å gå så greit og lett,- var det ikke mer å tenke på.
Jeg synes ikke operasjonene av fjerning av eggstokker og bryster var verken fort gjort eller enkelt jeg!
Den såkalte lille operasjonen det skulle være å fjerne eggstokker, viste seg å skulle forfølge meg via hormoner og ubalanse i disse i mange år framover. Skal forresten til gynekolog nå på mandag for å snakke om mulig endring i hormonbehandling igjen, da jeg har en del plager. Så spent på å se hva jeg kommer ut av og med etter den timen og, nå snart 9 år etter fjerning.
Operasjonen av brystene valgte jeg å drøye så lenge jeg kunne da jeg var veldig redd den store operasjonen det faktisk var. Den ble gjort i januar 2016. Da ble alt av vev, kjertler og fett i brystene fjernet og mye nerver gikk og tapt som berører følelsen i brystene. Har noe følelse, men betydelig mindre enn før.
Hvordan vil den store operasjonen påvirke min kropp med såpass mye plager med Fibromyalgi? Med protese under muskel der muskel og sener blir tøyd og presset av protesen under?
Jeg vet nå hva det har gjort, som jeg fryktet allerede den gang. Og det har gitt meg mye ubehag, press og smerter i og rundt brystene. Som igjen har forplantet seg til skuldre, hals, nakke og opp i kjeve og tinning, og nedover armer og rygg. Føler konstant press og at jeg må tøye på området, som gir en liten lindring, men ikke nok!
Har stort håp og tro på at det vil hjelpe meg mye å få flyttet silikonprotesene fra under til over muskel. Og heldigvis slapp jeg vente ett helt år på denne operasjonen. Så føler meg både heldig og takknemlig til tross for litt nerver og at jeg gruer meg.
Det som er annerledes nå, er at vi er midt i korona-tid og alt det medfører av restriksjoner og anbefalinger. Og at det da blir mindre mulighet å ha besøk både nå rett før og etter operasjon med fare for smitte. Det er skikkelig kipt kjenner jeg! Og kjenner litt på ensomheten i den biten der!
Så er jeg og rimelig stresset for å måtte reise hjem med ett dren eller flere! Å bo alene har sine fordeler og ulemper, og akkurat det med å være aleine her med dren, sliter jeg litt med. Det går helst bra. Må jo det. Men vet jeg ikke er veldig god på sånne ting!
Så måtte jeg og finne fram det fine og sexy kompresjons-BH og brystbånd igjen og da. Som jeg hadde lagt bort og på et lurt sted…. Fant til slutt, og GOSH som jeg gleder meg til å “bo” i det der 24/7 igjen… NOT!
Men det er tross alt ikke sommer ennå og kjempevarmt! det hjelper litt litt. Og jeg ser mållinjen der framme. Ett stykke igjen og antageligvis ett par/tre påfyllinger med fett (fett-transplantasjon) før jeg er helt i mål. Det går. Jeg er motivert, selv om jeg gruer meg og. Men 1 år er mindre enn resten av livet, tross alt. Og det er det som er viktig nå. Å få det bedre på sikt og i lengden.
#Aldrigiopp
