Hei igjen dere. Nå har det vært lite skriving over en lang periode gitt. Lese og skrivesperre rett og slett.
Men nå er det blitt høst, og nå er det på tide med et lite innlegg syns jeg!
I januar 2016 hadde jeg en stor operasjon som skulle forandre livet på mange måter. Det var en forebyggende brystoperasjon da jeg er bærer av BRCA1.
Altså, de fjerner alt brystvev, kjertler og fett så det er kun ei lefse med hud igjen. De klipper opp litt av brystmuskelen for å lage en “lomme” og for å komme til. Så la de protese under muskelen. Men kroppen min ville ikke være med på at en silikonprotese ble presset under der, så alternativet var en ekspanderprotese med 100 ml saltvann. Så når jeg våknet var jeg flatere på brystet enn den mannlige kirurgen. Litt av ett sjokk, men jeg var så dårlig av så store smerter at det var det minste problemet akkurat da.
Så ble disse ekspanderprotesene sakte men sikkert fylt opp til ønsket størrelse og brystmuskelen presset utover. Så skulle det få ro til å “sette seg” før jeg i oktober samme år byttet ekspanderprotesene til silikon.
Må si silikonprotesene var nesten 100 ganger penere resultat enn ekspanderne.
Mye mindre operasjon, og mindre smerter enn den første heldigvis. Men stadig press i brystet og stråling videre opp i hals, kjeve og tinning, nakke og skuldre.
Dett skulle jeg lære og erfare at skulle bli den nye hverdagen. Jeg tenkte lenge at om jeg bare trente, tøyde riktig så ville det bli bedre, helst bra. At presset og smertene og ubehaget i området rundt og i brystet skulle bli mindre, bedre og aller helst helt borte. Men nå 5 år etter, må jeg innse at det blir det nok ikke.
Og jeg må innrømme at det sliter!
For ett år siden prøvde jeg å ta fett fra magen og flytte til brystet for å “polstre” protesene i håp om at det kunne hjelpe, men det var en kort forbedring bare. Og i hovedsak forbedring i utseende, ikke i ubehaget.
Jeg blir nokså motløs av alt dette. Og må ærlig innrømme jeg ofte angrer på at jeg gjorde de inngrepene. Samtidig veit jeg også at risikoen for å utvikle brystkreft om jeg ikke hadde gjort det hadde vært veldig stor. Da jeg fikk vite jeg var BRCA1 positiv, fikk jeg samtidig beskjed om at jeg hadde ca 87% sjanse for å bli syk.
Men hadde jeg visst det jeg vet nå, er jeg ikke sikker på at jeg hadde gjort det.
Så hva gjør jeg da? Leve med det? Orker jeg leve med disse smertene og ubehaget jeg vet kommer av protesene?
Skal jeg fjerne de helt? Det er desidert siste alternativ men… Eller skal jeg prøve å få de flyttet til over muskel? Vil det hjelpe? Vil det se bra ut?
Nei, jeg gjør nok ikke det! Og heldigvis har jeg en fastlege som er på mitt lag og er helt enig! Så hun sendte først en henvisning med forespørsel om tverrfaglig vurdering ved Oslo underversitetssykehus. Tok under en uke å få avslag på den 🙁
Ny henvisning blir sendt noen dager etter, nå til plastikk-kirurgisk på Rikshospitalet, med forespørsel om å flytte proteser til over muskel. Det er der jeg er operert i utgangspunktet. Venter spent på svar og nervene ligger høyt, og jeg prøver uten helt hell å være optimistisk.
