Tirsdag,- noen dager etter forrige innlegg der jeg nevnte jeg hadde en ultralyd time på Radiumhospitalet nå torsdag, om to dager. Undersøke en klump, masse i høyre bryst.
Jeg skrev jeg ikke ville bruke tid og krefter på grubling, overtenking i forkant. Holde fokus på andre ting.

Det er veldig lett å si, og ikke like lett å gjennomføre alltid. Hittil har det gått ganske greit.
Men jeg kan ikke benekte at jeg både gruer meg og diverse tanker melder seg. Jeg har øvd mye på å stoppe tankekjør og automatiske negative tanker. Jeg har masse verktøy på hva og hvordan håndtere det. Men….. Er det ikke ganske så normalt å grue seg litt til noe sånt da?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ikke at jeg skal ta sorgene på forskudd. For det nekter jeg! Men,- det er ikke en bagatell heller når jeg blir sendt til Radiumhospitalet for en undersøkelse. Det ligger noe alvorlig i hele sykehusnavnet.
Jeg har vært der før. Besøkt noen som lå der til behandling. Og det var der jeg fikk vite jeg hadde BRCA1 genfeilen. Hele sykehuset har en annen energi, stemning og lukt enn andre sykehus.

Så nei, er ikke helt “klar” for det her, men sånn er det. Det er det det er og for mye tanker og iallfall følelsene rundt dette tør jeg ikke gå inn på nå. Etter timen kan det få lov å komme. Ikke før. Forhåpentligvis kan jeg puste ut og senke skuldrene .

Det gjelder å avlede litt. Med en bok f.eks. Jeg leser Hekneveven nå. Den er så utrolig fin og spennende! Lars Mytting skriver utrolig levende og godt, så det er fungerer godt. Men kan ikke sitte i ro å lese 24/7 heller. Trening, og tøying er fortsatt en av mine viktigste gjøremål og er en god avledning samt at da produserer kroppen viktig og nyttige såkalt lykkehormoner. Det hjelper masse når hjernen står å tipper på kanten mot automatiske negative tanker. Og det hjelper masse å våre bevisst hva som skjer og gjenkjenne det. Da er det så mye lettere å både stoppe det før det får feste, og snu det før det går for langt.

Som Malin Nesvoll sa her om dagen på en Instagram-story: Noen ganger trenger vi å ligge å marinere litt i gørra, men ikke for lenge.
For det er viktig å tørre kjenne på det vonde også,- kjenne på følelsene sine. I altfor mange år “skrudde jeg de av”. Jeg fikk stadig beskjed om at “jeg var så mye, jeg følte så mye, overreagerte”….. Så da ble det på en måte enklere(trodde jeg da) å skru følelser av, eller ned. Nå vet jeg at det har gjort mye og stor skade heller enn nytte, og å låse opp disse igjen er en enormt tidkrevende og stor og vanskelig jobb, men jeg er på god vei og kommet langt.
Derfor er det på en måte “enkelt” for meg å skru av og ikke kjenne på de her følelsene rundt denne timen og undersøkelsen. Det er godt innøvd over mange år.

Jeg har lært å åpne opp. Jeg er nå i stand til å tørre kjenne etter, selv om det er uvant og sitter fortsatt inne å slippe løs og ut sammen med andre. Litt lettere er det blitt, men ikke helt der jeg vil og skal være.

Det som er trist med det hele er at jeg lot meg påvirke av andre og bestemme hvem jeg skulle være. Jeg er jo meg, på godt og vondt! Og jeg skal ikke forandre meg, den jeg er for andre. Vi endrer oss, utvikler oss og vokser hele livet. Heldigvis. Men det er, og bør være gjennom en naturlig utvikling av hva en lærer, erfarer underveis,- ikke gjennom å høre at en FØLER for mye! Da er det ikke riktig mennesker å omgås.
Jeg har lært masse på det! Jeg slipper ikke så mange inn lenger, og jeg velger nok litt mer kritisk hvem jeg stoler på og slipper innpå meg, og bruker lengre tid. Jeg er og raskere med å sile vekk de som ikke aksepterer meg for meg. Jeg vil ikke bruke tid og energi på noen eller noe som ikke vil meg vel eller ta meg for meg.

Så da bruker jeg alt dette jeg har lært, på godt og vondt, også det å kunne stenge av, i akkurat den her situasjonen der jeg gruer for timen på torsdag. Aldri så gæli, så godt for noe tross alt.

#Aldrigiopp