Jeg har lenge jobbet med å åpne meg og tørre kjenne på alle følelsene og også å vise de.
Egentlig er jeg en person der følelser og alt ligger tydelig utenpå på godt og vondt. Men dårlige relasjoner og stadige påminnelser fra det jeg den gang anså som noen av mine nærmeste gjorde at jeg lærte å stenge av, og skjule det jeg egentlig følte og mente.
Jeg ble en nokså god skuespiller som lærte å presse og strekke egne grenser for andre og skjule hvordan jeg selv hadde det fysisk og psykisk. Det var og er tidvis ennå enklere å svare “det går bra” når noen spør, enn den lange store sannheten.
For ikke egentlig mange er veldig interessert i å høre hvordan kroppen min gjør veldig vondt en dag fordi jeg har sovet dårlig og derfor blir humøret deretter også. Men noe få er det, og noen få ser og gjennomskuer meg. Noe som er både vondt og godt <3
Jeg Skjønte etter hvert at jeg ikke kunne fortsette sånn alene. Depresjon og angst tok meg for mye og jeg hadde to jenter som jeg trengte å lære ærlighet og åpenhet framfor skuespill og falskhet, så jeg oppsøkte hjelp.
Psykisk helse i kommunen er et lavterskeltilbud, men de er flinke og jeg visste jeg måtte få noe “verktøy” å jobbe med for å snu den dårlige trenden jeg var i. For å lære å kjenne den jeg er nå, og mine følelser.
Det har tatt mange år med terapi og forskjellige behandlere og beinhard jobbing som har både vært ufattelig vondt og uendelig godt.
For det er faktisk “tryggere” å være i det ubehagelige jeg var i så lenge. Det var det jeg kjente. Og det som er kjent, føles trygt. Så å bli presset ut av komfortsonen og ta grep å kjenne på det ubehagelige, det vonde, men også det gode,- kjentes lenge utrygt og vanskelig. Men litt etter litt har jeg jobbet meg igjennom og klarte skille hva som var mitt, og hva som var andres utfordringer, gørr og lignende.
Det er ca 3 år siden jeg hadde siste time hos terapeuten min og ble “friskmeldt” selv om jeg ennå ikke helt var i kontakt med det å vise følelsene mine. Jeg kan godt skrive og eller fortelle om alt mellom himmel og jord. Også det som er vondt og vanskelig. Men jeg har etter hvert lært at å fortelle noe, og å fortelle noe med følelser involvert er to forskjellige ting. Jeg lærer ennå. Heldigvis. Men synes selv jeg er kommet langt på vei nå.
Og det skal sies at det er mye lettere med gode venner involvert, ennå klare og takle alt selv alene. Da var det og mye enklere å henge seg opp i gammelt gørr og bagasje.
Veien er nemlig framover, ikke bakover. Det som har vært får jeg ikke endret. Det har lært meg noe ja, men jeg lærer lite om jeg “blir i det som var” isteden for å legge det bak meg og se framover og bruke erfaringen på å ikke gjøre samme feil igjen.
Det er tidkrevende og det er ferskvare å jobbe med det her. Og det burde ikke være verre å jobbe med det psykiske enn det fysiske. Har en knekt en arm får man lett hjelp, men er det noe i psyken som er “knekt” tar det ofte både lang tid og det er ofte skambelagt. Det er flaut, noe vi helst ikke snakker om.
Jeg har aldri hatt problemer med å fortelle at jeg har hatt det vanskelig i perioder. Jeg syns ikke det er verken flaut eller skamfullt å si. Men derimot å legge til hva jeg føler var, og er delvis ennå vanskelig etter så mange år med å stenge av.
Jeg er utrolig takknemlig for de menneskene jeg har hatt og har på veien dom hjelper meg og minner meg på det som er viktig og riktig <3
Tidligere når jeg har vært igjennom venting på operasjon, og etter operasjoner har jeg stengt andre ute. Klare selv. Takle selv.
Det er dumt det!! Det har vært ensomt det! Men jeg valgte det. Fordi jeg hadde lært å skru av følelsene mine, og jeg var redd at om jeg slapp de ut, kom jeg til å skremme folk vekk. Jeg vet nå at dette ikke er sant. Og når jeg nå på tirsdag var på ny konsultasjonstime hos brystkirurgen, og fikk tommel opp for å prøve fikse problem, følte jeg meg virkelig ikke alene. Jeg føler ikke nå at selv om jeg må vente på ny operasjon en halv evighet at det er verken ensomt eller komplisert. Jeg gruer ikke på samme måte som tidligere den ventetiden det kan ta, eller det “sjokket” og angsten om det kommer en avbestillingstime og det kommer brått. Ikke akkurat nå og i like stor grad iallfall. Det er godt, og litt uvant.
Jeg har gode venner og familie som jeg nå tør åpne meg mer til og stole mer på <3
#BRCA1 #Fibromyalgi #Aldrigiopp
