veronika-molstad

Hva gjør vi nå!?

Informasjonen og fronting av Menopause, og hormontilskudd er bedre enn på mange år! Det er blitt mange som kjemper for å løfte og sette fokus på dette heldigvis, Menopause By Anita er en av de. Men er det nok!?
Løfter media dette nok opp og fram? Gjør helsemyndighetene nok!?? Gjør politikere nok!?

Stadig både opplever jeg selv og hører andre som “stanger hodet i veggen” i møte med leger og eller gynekologer i spørsmål om Menopause og hormonbehandling.
“Nei, blodprøvene dine viser jo ikke noen veldig lave verdier, og overgangsalder har kvinner levd med i alle år og overlevd…” Er strofer som gjentas både av behandlende lege og samfunnet generelt. “Det går over”… Og ja, det går jo over! En gang.
Men visste du at Menopause kan vare i fra 7 til 15 år!? Lenge sa du? Ja, det er nokså lenge å stå i ubehag, og plager! Om en er uheldig å få mye plager som gjør en rett ut syk, så er det ennå mer graverende lenge å “bare tåle, og bite tenna sammen”!

Så hva gjør vi nå som det er medisinmangel på en haug med medisiner, og deriblant hormontilskudd!?
Særlig de hormontilskuddene som tas via huden, transdermale hormoner som østrogen, og også testosteron.
De beste og tryggeste hormontilskuddene, som det er minst bivirkninger på,- er altså de det er vanskelig å få tak i pr i dag.
I media nevnes Estradot plaster som det det er mangel på. Faktisk finnes det både en gelè og en spray det også er store utfordringer og mangler på å få tak i.
Så når helsemyndigheter sier det finnes flere gode alternativer til HRT(hormonbehandling) på markedet,- så snakker de om hormontilskudd i tabletter. Tabletter som de tror “one sice fits all”…. Noe som er totalt umulig da vi kvinner er helt ulike på hva og hvor stor dose av hormoner vi trenger for å lindre symptomer!

Jeg har vært igjennom hele denne prosessen med å lete meg fram i en jungel av lite og nær ingen informasjon om HRT og spekteret av preparater.
Det er snart 12 år siden jeg fjernet mine eggstokker preventivt fordi jeg testet positivt på en genmutasjon,- BRCA1. Med den genfeilen hadde jeg mangedoblet risiko for å utvikle blant annet brystkreft og kreft i eggstokk, eller eggledere. Så ved å gjøre forebyggende operasjoner av eggstokker og bryst skulle risikoen fjernes vesentlig.
Det jeg ikke visste er hvor stor denne lille enkle operasjonen med å fjerne eggstokkene egentlig var.

Ingen fortalte meg hva, hvordan og i hvilken grad dette kunne komme til å påvirke meg i livet. Både fysisk og ikke minst psykisk! Ingen fortalte hvordan en endrer totalt personlighet og hvordan alle rundt også påvirkes. Hvordan det kan bli med to tenåringsjenter, midt i pubertet. Hvordan familielivet blir snudd på hodet og leger og gynekologer er minst like “grønne” på hva, hvordan og hvorfor som deg selv!

Joda. Jeg fikk etter 2 uker utskrevet resept på Novofem, hormontilskudd i tabletter. Og de hjalp mye de, i motsetning fra å gå fra “normale nivåer” i en alder av 40 år og til NULL hormoner over natta.
Saken var bare at det var så langtfra nok!
i to år gikk jeg i en halvdøs der alle mine symptomer på Fibromyalgi minst doblet seg. Jeg hadde lite energi og overskudd fra før, men nå sank det ennå mer samtidig med mangel på søvn og mye økte smerter.
Å trene var min “medisin”, men også det ble mye vanskeligere å få til da overskuddet og energien manglet. Og uten det ene, blir det andre verre osv…. En evig ond sirkel altså!

En av de andre tingene jeg la mer merke til etter en venn bemerket det var tap av muskelmasse og at jeg som singel ikke viste verken interesse eller lyst lenger. Min libido var helt i null, det samme var humøret, humor og interessen for andre menneske var og laber.
Jeg kom over et innlegg i en gruppe jeg var blitt med i på Facebook,- BRCA1 og BRCA2. Der ble det nevnt og skrevet om at vi damer og produserer testosteron i våre eggstokker. Som ved mangel kan gi tap av muskelmasse, økt forekomst av depresjon, dårligere søvn og ikke mist libido. Så jeg tok kontakt med en sexolog som skrev ut en resept på testosteron. Og det var som å våkne fra en dvale!! Det er helt ubeskrivelig hvor fort og hvor stor den endringen var! På en liten uke, var jeg mye mer meg selv igjen.

Likevel var ikke alle bitene på plass i min hormon-balanse. Jeg hadde stadig følelse av noe manglet. Gynekolog skrev ut nye hormoner, tabletter, som fikk en liten bedring en liten stund. Så var det samme igjen….. Noe manglet. først etter 9 år, fikk jeg utskrevet resept på østrogen gelè! Som jeg mye enklere kunne justere dose etter symptomer selv,- selvfølgelig innenfor anbefalt maks dose og i samtale med behandlende lege. Men som oftest var beskjeden. “du må nesten bare prøve deg fram”. Nettopp fordi det ikke er noen mal på hva og hvor mye en trenger for å dempe symptomer fordi vi kvinner er alle så ulike et vi ikke kan sammenligne oss med egen mor eller søster engang når det kommer til Menopause og symptomer!
Mamma hadde lite plager,- jeg blir skikkelig plaget og syk om jeg ikke får rett dose, preparat av HRT.

Det er mange som sier man ikke skal “klusse med” hormoner. Å ta tilskudd av hormoner er kjemisk og unaturlig…. Men om du har migrene,- så tar du medisin for det? Eller om du har lavt, eller høyt stoffskifte, så tar du medisiner for det. Selv om det også er hormonelt! For man vet at det kan være potensielt dødelig å la være.
Men det kan det for noen også i tilfelle av HRT. En litt drøy påstand mener du kanskje!? Og ja, jeg er enig. Men med økt forekomst av depresjon,- så vet vi at alvorlig depresjon kan være potensielt dødelig. Jeg har stått på tippen selv, og sett ned i stupet og vurdert å hoppe.
Vi vet og at HRT beskytter senere i livet mot hjerte og karsykdommer, mot benskjørhet og tarmkreft for å nevne noe i tillegg til depresjon, angst og mer.

Så hva gjør vår “kjære” folkevalgte med situasjonen med mangel på de gode HRT produktene!? For dette ligger også på politisk nivå!
Situasjonen har vart mer eller mindre i 2 år nå!
Det utløser et enormt stress rundt om man får tak i HRT. Når går jeg tom? Har, eller får apoteket inn neste? Må jeg bytte preparat igjen? Noe som fører til ny ubalanse og justering og er enormt tidkrevende og drenerende!
Jeg har, eller prøver å ha, et minilager hjemme. Iallefall for 2 til 3 mnd fram i tid,- helst mer! Men med dagens problemer og mangler så tynes de. Og stress og Menopause er ikke akkurat noe som hører til sammen. Stress er ødeleggende uansett hvilken fase av livet en er i, og eller også uavhengig av kjønn.

Så hvordan gjør vi det her med-kvinner! Hvordan får vi det vi har rett på og trenger både fra behandlende lege i form av kunnskap og i form av tilbud av HRT i form av resept og tilgang på apotekene!?
Livskvalitet! Er nøkkelordet! Livskvalitet er det vi skal ha og søke mot. Hvorfor godta redusert eller kraftig redusert livskvalitet om vi ikke må!?
Når det finnes hjelpemidler som er trygge og ufarlige!
Brekker du et bein vil du ikke vurdere å ikke gipse beinet, bruke krykker for avlastning og smertestillende den tiden du virkelig trenger det!? Hvorfor skal man ikke ta HRT om man virkelig trenger det for å fungere i hverdagen!?

Slutt med å “bite tenna sammen, og bare stå i det, tåle” i mange mange år!
Slutt å snakke ned hverandre og bagatelliser helt reelle og faktiske plager og utfordringer som reduserer livskvalitet og helse!

Vi må løfte fram kunnskapen og hverandre!
Og vi må si tydelig hva vi vil ha!

#Aldrigiopp

Godt Nyttår!

Nytt år, nye muligheter,- men også nye utfordringer og kamper.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

At det er utfordrende med overgangsalder fra før, er det mange som vet og kjenner på, At det i tillegg er vanskelig å få hjelp,- fortsatt, er også en kjent sak for veldig mange kvinner.
Jeg fikk aldri den gradvise overgangen de fleste får snikende på seg etter en er passert 40 og kan vare i 10 til 15 år. Det er lenge!  Jeg fjernet eggstokkene i en forebyggende operasjon fordi jeg er bærer av BRCA1 som betyr høyrisiko for blant annet eggstokk kreft og brystkreft. Ved å fjerne eggstokkene tar man da vekk alle 3 kjønnshormoner over natta. Dett er over 11 år siden, så en skulle tro kunnskapen var bedre i helsesektoren, men dert går enormt sakte. Kvinnehelse er fortsatt ikke høyt prioritert og viljen til å hente fram kunnskapen som faktisk er der virker sitte langt inne hos veldig mange leger og gynekologer fortsatt! Når det i tillegg blir vanskelig å få tak i  medisinene vi trenger, er det ganske krise for mange av oss!

Dette gir store utfordringer for veldig mange kvinner!
Det er mange symptomer på overgangsalder, hetetokter er vel det mest kjente, men sannheten er at lang fra alle får dette symptomet. Derimot kan man ha søvnproblemer, oppleve uro, depresjon og økt stress, man kan føle stivhet i kroppen og økte smerter, håravfall og økt vekt, problemer med konsentrasjonen og hukommelse og masse mer. Ca 50% av kvinner opplever moderate til store plager i overgangsalder! Og i stedet for å få tilbud om å prøve hormon tilskudd, får man prakket på seg antidepressiva som har mange og dels store bivirkninger i forhold til hormontilskudd påført gjennom huden! Hvorfor!? Hvorfor tror leger at det er bedre, lettere å dele ut antidepressiva? Er det at de ikke orker, eller er det viljen det står på at de ikke finner fram kunnskapen som allerede ligger der, takket være damer som  Anita Prante(MenopauseByAnita) og Helena Enger(gynekolog og forfatter av boka “Hetetokter og kalde fakta”)
Fordi det en gang for 30 år siden ble lagt fram en dårlig rapport som sa at hormonbehandling var “farlig”….? Denne er tilbakevist og oppdatert for lenge siden, men behandlere og mange kvinner sitter fast i den gamle regla og er livredde fortsatt!

Jeg har nå prøvd de fleste hormontilskudd før jeg “landa” nå for to og ett halvt år siden på den kombinasjonen jeg bruker nå, der også testosteron er i behandlings-kombinasjonen.
På våren 2023 var det plutselig tomt på alle apotekene i Norge for akkurat det produktet jeg bruker. Heldigvis var jeg ikke helt helt tom og jeg fikk kontaktet min gynekolog som etter mye fram og tilbake fikk endret resepten min på Testosteron fra en annen forhandler. Det gikk greit, men nå hadde gynekologen misset og ført inn feil iforhold til refusjon fra Helfo. Fordi jeg har BRCA1 og fjernet forebyggende i ung alder, har jeg rett på å få alle hormontilskudd på blå resept. Jeg har vedtak på både Østrogen og Testosteron fra Helfo som fortsatt er gyldig.

Særlig det siste året har det vært en stor økning i mangel på mange medisiner, deriblant hormontilskudd. Estradot plaster har nesten vært umulig å gå tak i, så ble det ene Testosteron-tilskuddet borte. Nå brukte ikke jeg Estrogel plaster for å få Østrogen tilskudd, jeg brukte og bruker fortsatt Estrogel som er en gelè. Problemet nå er at når så mange som gikk på Estradot trengte andre alternativer. Det finnes kun to til der man tar opp østrogen-hormoner via huden,- så når nå mange hundre, kanskje tusenvis i både Norge og andre land må gå over til blant annet Estrogel…. Hva skjer? Jo,- selvfølgelig blir det mangel på dette også! Som om ikke produsentene burde sett dette komme siste halve året og økt produksjonen…. Så da står vi igjen med en spray,- som “alle” nå skal ha. Hvor lenge varer lageret på den før vi står ovenfor tomme lagre og hyller også der?

Dette er absolutt ikke bagateller for oss som blir ramma og lamma! Uten disse hormonene vil jeg og mange andre bli slått ut. Det er ikke bare livskvalitet, men jeg blir rett og slett syk! Jeg har Fibromyalgi og er ufør som følge av alt. Alle mine Fibromyalgi symptomer øker også dramatisk ved “feil” hormontilskudd/dose, for ikke å snakke om totalt uten! Mange fungerer godt i arbeidslivet så lenge de får hormontilskudd. Uten blir symptomene så store og krevende at det ender i sykmeldinger,- som igjen rammer samfunnet! Så dette er så visst ikke “bare” ett kvinne-problem. Kvinner er en del av en familie som vil merke dette, hun er en del av samfunnet. “Happy wife, happy life”. Det er faktisk sannheter i dette!

Tilbake til dagens utfordring og grunnene til at jeg begynte på dette innlegget.
For som nevnt over her, måtte jeg i våren 2023 bytte Testosteron-preparat pga mangel fra leverandør. Jeg byttet, og selv om utgangspunktet er det samme, der begge inneholder Testosteron, er sammensetningen noe forskjellig. Jeg begynte først i sommer å merke at noe var “feil” men greide ikke finne ut hva før en venninne tipset meg om jeg fikk nok testosteron. Hmm… Trodde jo jeg hadde “stålkontroll” på dette, men siden jeg hadde byttet fikk jeg tatt en blodprøve og sjekket. Den var omtrent på 0, så ikke rart jeg ikke var helt meg selv. Jeg økte dosen litt forsiktig, men da oppsto det andre greier som jeg ikke har opplevd før. Og nå var blodprøvene litt for høye. Vi damer skal knapt ha en liten brøkdel av det menn skal ha, så falska varer nær ett år for oss damer. Vet det er vanskelig å regulere dette fra før, men det var ikke så komplisert med det forrige produktet jeg brukte. Jeg hadde hørt at det produktet var å få tak i igjen og kontaktet derfor min gynekolog for å endre resepten tilbake. Det fikk jeg. Men….. Når jeg kom på apoteket og skulle hente ut, hadde jeg ikke fått dette på blå resept, så jeg lot være å ta det med, da jeg vet jeg har vedtak fra Helfo på dette.

Jeg kontaktet min gynekolog og forklarte situasjonen. Jeg har brukt samme gynekolog siste 10 årene, så hun burde vite og kjenne meg godt. Siden det var resepsjonisten jeg snakket med skulle hun legge igjen beskjed. Den beskjeden fikk jeg svar på i dag.
“Nei, det finnes ikke testosteron på blå resept for kvinner, du har heller ikke fått det på blå resept fra oss”…
Altså! Som sagt jeg har brukt samme gynekolog i alle fall siste 10 år. Jeg har alltid kun betalt egenandel, når jeg har innfridd til frikort har jeg ikke betalt noe. Det er gynekologen som har hatt “ansvar” for min hormonbehandling gjennom alle år, ikke fastlegen!
Jeg har og ringt Helfo og snakket med de,- og de bekrefter at jeg har vedtak på Testosteron som fortsatt er gyldig. Jeg sendte svar til min gynekolog med bilde av vedtaket fra Helfo, og påminnelse om at jeg kun har brukt henne som behandler disse årene, og hentet ut på blå resept.

Hvordan og hvorfor skal dette være så enormt vanskelig!?
Hormoner styrer og påvirker det meste i kropp og hode. Det er enormt stressende og energikrevende når det blir så mye problemer både med å få tak i medisinene og å få det en har rett på. Stress jeg ikke behøver som stjeler energi jeg allerede har lite av. Ikke bare er det frustrerende, jeg blir rett og slett forbanna av alt det tullet her! Og veldig sliten dessverre, for jeg gir meg ikke!

#Aldrigiopp

For snart 11 år siden fjernet jeg eggstokkene mine i en forebyggende operasjon grunnet BRCA1(Forklaring på hva BRCA1 er, finner du her: https://veronika-molstad.blogg.no/fra-uvitenhet-til-brca1.html)
Jeg var da 40 år og ble kastet ut i post menopause( når hormoner er sunket maks og mens stoppet) over natta. Altså gikk jeg fra normale hormonnivåer og sinnstilstand, livskvalitet den ene dagen, til å våkne med syke hetetokter, utmattelse, stivere og ømmere muskler og ledd. Muskler og ledd ble verre da jeg hadde, og har Fibromyalgi fra før med det plager og symptomer det medfører. Alle disse økte betraktelig og ble verre. Kroppen gikk litt i sjokk.
Jeg fikk ikke med meg resept på noen hormon-tilskudd hjem fra sykehuset, så det gikk nok ett par uker før jeg ikke maktet mer og ringte og måtte trygle og be om hormon-tilskudd. Jeg fikk resept på piller,- Novofem.

Hormon tabletter er litt sånn designet “one pill fits all”… Men sånn er det jo virkelig ikke!
Vi kvinner er så forskjellige at i hormon-verden ikke engang kan sammenligne oss med mødrene våre. Absolutt ingen er like! Men dette har en del leger og behandlere,- og ikke minst de som lager medisiner vanskelig for å akseptere og forstå.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Så igjennom mine 11 år med prøving og feiling, krangling med egen kropp og helse og ikke minst leger for å prøve finne min riktige dose, kombinasjon og preparater landet jeg etter 9 år på østrogen gelè, progesteron via hormon-spiral og testosteron, også gelè. ) hele år!! Det er lenge å slite og streve med helseutfordringer som kunne vært unngått om helsevesenet var bedre oppdatert og tok i bruk kunnskapen som er der. Isteden satt jeg, og mange andre overlatt til oss selv og det jeg, vi klarte grave fram via hverandre og en og annen artikkel i ett eller annet tidsskrift. Tilfeldig som oftest.

Jeg føler ofte jeg gjentar meg selv litt i de her innleggene. Men en meldingsforespørsel i innboksen på Facebook i går, fra ei som hadde lest ett av innleggene mine og takket meg for at jeg deler og at det har hjulpet henne,- beviser for meg at dette ikke kan gjentas ofte nok.

Jeg trodde helt ærlig vi var kommet litt lenger enn da jeg startet min reise for 11 år siden. Men jeg får stadig påminnelser om ar det er så vidt museskritt-framgang!
Seinest forrige uke var jeg hos gynekologen min. Den “årlige” sjekken.
Hun sier alt står bra til, litt fremfall, men ikke mer, verre enn sist. Ingen spørsmål om jeg lekker eller er plaget…. Det er for dårlig!! Men jeg tar det opp selv. Får øvelser jeg skal gjøre, og hun henviser meg til Ahus. Der er det veldig lang ventetid så hun skriver ut en resept på et hjelpemiddel så lenge. En “dings” som skal plasseres i skjeden og visstnok “løfte” blæra… Ikke veldig stort problem at jeg lekker i det daglige, mer når min Fibro-kropp er sliten og utmattet at det også “glipper”. Men da er det til gjengjeld veldig kjedelig. Uansett, hun burde spurt meg om dette for lengst!
På slutten av timen tar hun opp hormonene mine. At om to år, når jeg da blir 53 er jeg i naturlig overgangsalder og skal slutte på hormon-tilskuddene.

Atte-hva-sa-du!? WHAT!??
Ehhh…. NEI! Hvorfor “skal” jeg slutte på disse allerede om 2 år!?
Det er mange helse-fordeler ved å fortsette på tilskudd kontra slutte på de. Livskvalitet er selvsagt, men også beskytter det kvinner for hjerte og karsykdommer, benskjørhet, visse typer kreft og også depresjon og angst. De nye internationale retningslinjene sier at det er først og fremst kvinnen selv som avgjør om hun vil fortsette på behandlingen i forhold til plager og symptomer,- altså livskvalitet.

Så når vi nå i 2023 fortsatt henger igjen i gamle normer og oppfatninger og utdaterte studier og informasjon. Hva gjør dette med oss som kvinner!? Som samfunn!?
Jenter, kvinner får ikke riktig og livsviktig informasjon og kunnskap til å leve fullverdige liv med god livskvalitet og god helse!
Fortsatt er det uvitenhet og fordommer mot å gi kvinner testosteron. Selv om testosteron er ett av tre kvinnelige kjønnshormon! Jeg lurer på… Gidder ikke leger, gynekologer, behandlere lese seg opp!?
Gidder ikke fagfolk oppdatere pensum på skolene så de nye får med seg det som er nytt? Kvinnehelse!? Etter 11 år burde vi kommet lenger!
For hvor mange mann hadde godtatt å leve med så mye plager som overgangsalder kan gi, og kjempe for rett medisinsk behandling for å rett og slett ha en OK, god livskvalitet over så mange år!?

Når leger pr dags dato ennå ikke har fått med seg at kvinner har tre kjønnshormoner. Når de fleste ennå ikke har fått med seg at å måle hormoner gir ett øyeblikksbilde, og det er symptomer og plager som bør, skal være avgjørende for om en skal ha behandling med tilskudd.
At testosteron er så uendelig mye mer enn libido, lyst! Det er ikke minst energi! og en haug andre ting.
De fleste leger har ikke fått med seg at når man tar blodprøver og måler testosteron så tas det opp på en annen måte via huden og blodet enn om det går fra eggstokkene. Via huden og blodet kan gi høyere utslag på målinger, uten at det egentlig betyr at en får for mye. Igjen så er det symptomer og hva kroppen faktisk “sier” som bør ha størst vekt. Selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser! Men kvinner i overgangsalder, enten det er naturlig eller av andre årsaker ønsker ikke “bli” menn,- av overdose testosteron.

De aller fleste som får overdose testosteron vil som første symptom kjenne på(om de kjenner etter og stopper, tenker) økt irritasjon, aggresjon, så kan noen oppleve økt hårvekst. Det kan forekomme økt hårvekst på stedet en smører gelèen på, i alle fall om det er samme sted hver gang, uten at det trenger bety en tar for mye. En bivirkning som for meg var en liten bagatell i forhold til alle fordelene. Fikk litt økt hårvekst på innside lår, men det er jo lett å ta i samme sleng en barberer leggene.. Så kan man visst oppleve mørkere stemme. Da tror jeg man skal ha ganske mye og høye verdier. Men igjen. Vi er alle så forskjellige. Jeg har ikke opplevd det.

Så hvorfor går det her så sakte framover!?
Jeg har fulgt Menopause By Anita lenge nå! Hun jobber så utrolig godt med og om å spre kunnskap, informasjon om overgangsalder. Hun snakker ut fra egne erfaringer, men først og fremst utfra nasjonale og international forskning og retningslinjer. Gjennom en egen medlemsportel, gjennom Instagram og Facebook via tekst og live-sendinger og hun holder kurs og konferanser for helsepersonell og oss vanlige som er interessert.
Som hun sier igjen og igjen,- kunnskap er makt! Makt i å styre og kontrollere egen helse og hverdag.

På høy tid vi kvinner begynner våkne, ta grep og kreve vår rett! Rett til en bedre hverdag. Ikke leve med en haug av plager og ubehag og akseptere og si. “sånn er det bare”….
Ta til takke med dårlig søvn, dårlig helse fordi “sånn er det bare”!??
NEI! Det finnes informasjon, hjelpemidler som er langt fra farlige! Det er utgått gammel informasjon at hormon-tilskudd er farlig. Avleggs! Utgått!
Ja, noen preparater er bedre enn andre, tabletter er oftere mer bivirkninger som blodpropp, og vankeligere å finne rett dosering, og de kommer i en “duo”. Østrogen og Progesteron, så man er i en syklus med en slags menstrasjon. Og da også litt mer svingninger i humør o.l. Mens de med minst bivirkninger er de som tas opp via huden. Som østrogen i gelè-form, spray eller som plaster. Jeg synes gelè er mye lettere å justere i riktig dose enn de andre. Jeg tåler heller ikke limet i plasteret, så det er utelukket for meg uansett.
Om en bruker et østrogen-tilskudd og har intakt livmor, må man ta et progesteron-tilskudd i tilegg. For ikke få fortykning i slimhinner. Man må ikke ha testosteron, men mange har veldig nytte av det. Ikke ta “til takke med” noe legen mener, om du ønsker noe annet, f.eks om hen vil gi deg tabletter, men du vil ha plaster.
Les dere opp damer! Få ny riktig kunnskap og skap en god helse og livskvalitet for dere og familien!
Det finnes en helt super bok so gynekolog Helena Enger har skrevet om dette. Den er på folkelig språk som alle kan lese og forstå. Der nevnes et hav av symptomer , ubehag og plager i og rundt overgangsalder. Informasjon om behandlingsformer, mat, trening, hormoner og hormon-tilskudd. Alt, rett og slett. Den heter: Hetetokter og Kalde Fakta

Hva skader det å prøve østrøgen-gelè for eksempel? I verste fall merker du ingen endring, selv om du justerer dose, i bestefall får du enorm helse-gevinst og bedre livskvalitet!
Verdt det? Finn det ut!
Husk at jeg er ikke helsepersonell. Jeg er er bare ekspert på egen kropp og helse.  Derfor jeg anbefaler å søke opp informasjonen og prøv selv. Det er bare du som kjenner deg og din kropp. Det er bare du som kan si hva som ikke fungerer og hva som faktisk fungerer for akkurat deg. Hormoner styrer alt i kroppen, men verden har en lang vei å gå fortsatt hva angår kunnskap om det.

#Aldrigiopp

Å huske å gå på apoteket å hente ut reseptbelagte medisiner som er nesten livsnødvendige for å fungere i hverdagen FØR de blir tomme,- kan være en utfordring. Det samme med å fornye reseptene som er tomme før en går på apoteket for å hente… Det har skjedd meg litt for ofte i det siste.

Nå var det blant annet hormon-tilskudd jeg skulle hente ut.
Som for meg er veldig nødvendig for å klare fungere i hverdagen rett og slett.
Jeg fjernet eggstokkene i en forebyggende operasjon pga BRCA1 for snart 11 år siden. Da kastes man rett over i post menopause over natta. Man går fra normale hormon nivåer, til null. Det er ganske brutalt.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

I en normal overgangsalder vil man i peri menopause(tiden der hormonene går ned og er ustabile før en mister menstrasjon) gå gradvis ned, og ustabil over tid, mange år. Selv om det og lager mye krøll for mange er ikke overgangen likevel så brutal som når en brått fjerner alt.

Heldigvis finnes det gode hormon-tilskudd som hjelper mot de verste plagene og symptomene.
Det finnes gode hormon-tilskudd for både Østrogen, Progesteron og Testosteron. Og vi kvinner har alle disse tre hormonene som våre kjønnshormoner, og noen trenger alle tre som tilskudd for å fungere i hverdagen.

Nå har det vært en del mangler på diverse medisiner senere årene. Jeg syns bare det blir verre og verre. Og det har vært mye manko på hormon-tilskudd for kvinner siste årene. Gjentatte ganger har det vært problemer fra leverandør på f.eks hormon-plaster.

I dag skulle jeg hente ut Østrogen-gelè og Tostran, et testosteron-tilskudd jeg har brukt lenge. Reseptene var gyldige, og heldigvis hadde de Estrogel inne, men Tostran er ikke å få tak i overhodet, og de vet ikke når de får det inn igjen fra leverandør. Dette gjelder ALLE apotek-kjeder i landet. De hadde riktignok på Svalbard. Men det hadde blitt en enormt dyr Tostran-flaske hehe

Jeg kjenner jeg får små-panikk, blir enormt frustrert og rett og slett forbanna! Dette er et hormon-produkt som egentlig er beregnet på menn, da det ikke finnes eget testosteron-preparat for kvinner. Så dette vil ramme mange nå!

Så vil sikkert mange tenke: Man klarer seg vel uten testosteron og sex en stund!?
Men greia er at testosteron er så inderlig mye mer enn sex og libido!
Det er energi, humør, humor, muskelmasse er avhengig av det, psyken. Angst og depresjon er hyppigere hos de som har lavt, eller ingen testosteron. Så det er mye mer omfattende enn “bare” sex/libido.

Jeg har i tillegg Fibromyalgi, så mitt energinivå er fra før allerede nokså redusert, og skulle jeg ikke ha mulighet til å få testosteron som tilskudd, ville energinivået supt!
Treningsøkter, daglige gjøremål som vaske hus og klær ville igjen bli nesten uoverkommelig med redusert energi.
For ikke snakke om det bryllupet jeg skal i nå i begynnelsen av juli. Å klare, orke en sånn lang dag må forberedes, planlegges i god tid. Og alle medisiner og tilskudd må være på plass. GOSH! kjenner panikken! Jeg vil virkelig ikke kjenne på den følelsen igjen som jeg var i de to årene før jeg fikk testosteron etter fjerningen av eggstokkene.

Jeg vet jag går tom for Tostran nå straks, men jeg vet også at det finnes et annet alternativ, som de har på apotekene. Testogel finnes fortsatt. Jeg har ikke resept på det, men det tror jeg skel la seg gjøre. Jeg har brukt det tidligere. Men syns det er tungvint da de kommer i poser og ikke på pumpeflaske. Poser i riktige doser beregnet for menn,- mens vi kvinner skal ha en så liten dose at den posen varer 10 til 14 dager. Og tungvint å ta med seg poser som ikke kan lukkes. Men det går, for en periode. OM jeg får resept på det. Hvis ikke tar panikken meg virkelig! Jeg skal til gynekologen allerede på torsdag, så får ta det opp med henne og krysse fingrene for at det ordner seg.

At det skal være mangel på så mange viktige og livsviktige medisiner er krise. Dette gjelder jo ikke bare Norge. Det gjelder store deler av iallefall Europa. Det er et tankekors at vi flytter produksjon av medisiner i få, store fabrikker og gjerne i U-land. Det er så hårreisende og idiotisk at det er til å bli matt av!
For det virker som om det er langt viktigere å spare penger på produksjonen, så en kan tjene enorme summer framfor å faktisk ta vare på folks helse!
Dagens utblåsning!

#Aldrigiopp

8 Mars! Kvinnedagen! En viktig dag vil mange si fortsatt, andre mener den er overflødig, og at vi ikke trenger den. Enten fordi de mener det er likestilling, eller de mener det er likestilling nok. Det må de gjerne mene. Folk tar valg, har meninger og holdninger utfra egne og nære erfaringer og normer, og vi sitter alle med forskjellige erfaringer utfra hvem vi er som individer.

Hva betyr og er 8 Mars for deg?
For meg er 8 Mars først og fremst dagen da min aller kjæreste gode tante lukket øynene for siste gang etter en lang kamp mot kreften. En type kreft som er vanskelig å oppdage selv i dag, i underlivet, antagelig i eggstokkene eller egglederne. Jeg vet ikke sikkert for dette er 27 år siden hun gikk bort nå, og dette startet flere år før det igjen. Og siden hun var min  tante, så besitter ikke jeg med den konkrete intime informasjonen. Og det er ikke viktig heller. Det som er viktig er at heldigvis har overlevelse-prosenten for denne type kreft økt. Rop, kamp og midler til forskning på kvinnehelse går fremover. Ufattelig sakte. Men det går fremover tross alt.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

To tanter, søstre har jeg mistet til dette. Første i 1996 og andre i 2004. De var fire søsken i flokken, pappa og tre søstre. Alle har hatt en form for kreft, to av de er i dag heldigvis friske. Dette var før man kunne teste seg for arvelig kreft. Jeg maste alltid på min lege om at det måtte være noe genetisk i familien pga alt dette. Først i 2010 fikk jeg det bekreftet da min søster fikk brystkreft og vi testet oss for BRCA-mutasjon. Av tre søstre var jeg, eldste og yngste positiv på BRCA1-mutasjon.

Etter jeg fikk påvist BRCA1 feil har jeg lært utrolig mye! På godt og vondt igrunn.
For det har ikke vært noen lett vei. Og det handler i veldig stor grad om kvinnehelse. Jeg fjernet eggstokkene først, i  2012. Kasta rett over i overgangsalder over natta. Ingen informasjon verken før eller etter om hva og hvordan dette kom til å prege hverdagen og endre kropp og psyke. Jeg visste ikke en dritt rett og slett.
Det jeg visste om overgangsalder var ikke annet enn at man fikk hetetokter og beinmassen brytes litt ned. Det er ikke mye, i forhold til det jeg vet i dag! Det er så utrolig mye mer symptomer og plager som melder seg. Jeg fikk ingen hormonbehandling med meg etter operasjonen med beskjed om å starte med en gang. Ennå jeg bare var 40 år og derfor ble overgangen enorm kontra om jeg hadde vært nærmere 50 og naturlig overgangsalder. Jeg fikk mast meg til en resept på hormontabletter til slutt som jeg fikk begynt på etter vel fjorten dager. Da hadde jeg to jenter hjemme midt i pubertet, så det var utrolig tøft! Tre stykk i hormonelt kaos under samme tak. WOOOHOO…. Not!
Hormontablettene roet ned mye av det verste av plagene, men langtfra alt. Jeg var konstant sliten, matt, tom og alle symptomer på Fibromyalgien økte. Jeg er en som søker svar, løsninger.

Jeg godtar ikke ett “sånn er det bare”! Jeg godtar ikke å leve redusert når jeg vet det finnes muligheter, behandling som øker livskvalitet. Jeg må bare finne det. Og jeg må da ha hjelp av leger, behandlere. Men jeg opplevde en likegyldighet og nesten motstand i det jeg søkte. Litt sånn”jaja… prøv noe annet da… Men, er du her igjen da!? Er du fortsatt ikke fornøyd? Får få lov å prøve noe annet da”… Og sånn holdt jeg på i to år før jeg fikk vite om gjennom gruppen vi har på Facbook som heter BRCA1 og BRCA2. Ei i gruppa nevnte hun hadde fått tilskudd av Testosteron av ei som var sexolog på Radiumhospitalet. Og at hun hadde “fått tilbake livet”! Er det mulig!
Jeg visste vi damer har tre kjønnshormoner. Men det var det ingen som snakket om. Det var kun fokus på Østrogen og Progesteron. Det er det stort sett mye ennå også dessverre. Men jeg tok kontakt med henne, og fikk en time. Etter timen gikk jeg utrolig spent og håpefull ut døra med en resept i hånda på Testosteron! Wow! Tenk om det virker!?
Og etter en liten uke satt jeg med svaret. Gjett om det virka! Det var som å våkne av en dvale! Det var som å få tilbake livskvalitet i gave. En gave i gelèform ved navn Testosteron.

Tro ikke det var lett videre for det. For med jevne mellomrom må resepten fornyes. Og viljen til å fornye resepten blant leger og gynekologer var ikke stor. Jeg hadde epikrisen fra sexologen, og jeg er viljesterk. Så jeg har fått det skrevet ut, tross mye motvilje og rare kommentarer med hentydning til at jeg “boler” tar “steroider”… Snakk om uvitenhet! For det er det det er,- uvitenhet, og gamle inngrodde holdninger og normer om at kvinner har ikke, skal ikke ha Testosteron tilskudd. Det er for menn!
Skulle nesten tro vi tok fra menn manndommen om vi tilskriver Testosteron også som ett kvinnelig kjønnshormon!? Menn har jo også østrogen. Forskjellen er i mengden vi har og tar av de forskjellige!

Fortsatt, nå mer enn 10 år etter min reise startet i hormon-kaos- verden er det mange kvinner som sliter med å få riktig hormonbehandling i overgangsalder. Det er så enkelt å dele ut et brett med piller, ligner på P-piller, men er ikke det samme.
Greia er at vie er så utrolig forskjellige! Og hormoner i tablett-form er designet på en måte som skal være at det passe alle. At alle kvinner har lik mengde østrogen og akkurat samme plager og utfordringer. Og det er så langt fra sannheten det går an å komme!
For etter å ha prøvd, testet meg gjennom nesten hele spekteret av hormontabletter som er å få, fikk jeg mulighet til å prøve Østrogen i gelè som smøres på huden. For en forskejll. For her kunne jeg justere dosen til hva som passet meg! Hva som var best for min livskvalitet og ga minst symptomer og plager på lavest mulig dose. Det tok bare 9,5 år å komme dit! Jeg lurer på om en mann både hadde trengt og godtatt å gå 9,5 år med de her utfordringene og plagene?

Jeg vet det er mange som har slitt og sliter med det samme jeg har gjort. Jeg har fått masse meldinger i innboks fra damer som har lest innleggene mine, bedt om råd og takket for hjelp. Jeg har og endt med gode venner ut fra dette som jeg er utrolig takknemlig for.

Så kan mange si det ikke er unikt for kvinner å møte motstand, uvitenhet, ratt uvilje i helsevesenet. Og jeg kan godt forstå at det er vanskelig å sette seg inn i noe en ikke har opplevd og kjent på kroppen selv. Sånn er vi mennesker satt sammen. Vi kan prøve forstå så godt vi kan,- og ære være de som gjør det! For å benekte at noe ikke er fordi en selv ikke har opplevd det er både egoistisk, ignorant og uvitenhet. Vi kommer ikke videre om vi benekter ett problem fordi problemet pr nå ikke berører akkurat deg akkurat nå.
Og det er akkurat derfor vi fortsatt trenger 8 Mars!

Vi trenger mer forskning og belysning på kvinnehelse. Vi kan ikke kalle det likestilling å si at kvinner og menn er like. For biologisk sett er vi ikke like! Det er ikke meningen vi skal være like. Derfor må det forskes på kvinner og menn hver for seg. Vi må anerkjenne forskjellene og utfordringene. En mann kan aldri forstå hvordan det kjennes for en kvinne å være gravid da han pga biologien ikke kan få den erfaringen. Han kan sette seg inn teoretisk, men aldri i praksis kjenne hva og hvordan. Det er jo store forskjeller på opplevelsen mellom oss kvinner også.

Litt avsporing, men alt henger sammen.
Samfunnet er vel best om flest mulig har så bra livskvalitet det er mulig å oppnå!? At vi er med å yter vårt beste til og for det beste for oss alle. For hvordan kan kvinner bidra best mulig i familien, i samfunnet om de ikke har god helse? Man blir sett på som en belastning heller enn resurs! Helse er alt! Og da må også kvinners helse og utfordringer løftes.

Jeg håper vi snart slipper å rope så høyt og slipper bruke så mange år, så mye energi på å få den hjelpen, behandlingen som vi skal ha, og virkelig fortjener!
At tilfeller av kreft i livmor, og eller eggstokker ikke er en dødsdom lenger fordi det oppdages for sent. At Tiden det tar å få rett behandling tilpasset deg og ditt behov ikke tar mangfoldige år. Og at kvinner med store plager i overgangsalder, enten den er kjemisk(etter sykdom eller operasjon) eller naturlig ikke får beskjeder om “bit tenna sammen, det går over. Dette må du bare tåle”! Den tid håper jeg snart er over! På tide å viske ut gamle fordommer, normer og holdninger. Økt livskvalitet i fokus og få kunnskapen opp og fram og ut til folk. Kunnskap er makt!

Det er sterke og store stemmer der ute nå. Som jobber beinhardt og ofrer mye for å løfte kvinnehelse! Jeg er så takknemlig for å kjenne til flere av de. Jeg kommer aldri til å godta et “sånn er det bare”,- aldri! Jeg er nysgjerrig, jeg tror på rettferdighet, jeg vet vi fortsatt må kjempe, og jeg er med.

Jeg tenner lys og minnes tante i dag <3

#Aldrigiopp

Tirsdag,- noen dager etter forrige innlegg der jeg nevnte jeg hadde en ultralyd time på Radiumhospitalet nå torsdag, om to dager. Undersøke en klump, masse i høyre bryst.
Jeg skrev jeg ikke ville bruke tid og krefter på grubling, overtenking i forkant. Holde fokus på andre ting.

Det er veldig lett å si, og ikke like lett å gjennomføre alltid. Hittil har det gått ganske greit.
Men jeg kan ikke benekte at jeg både gruer meg og diverse tanker melder seg. Jeg har øvd mye på å stoppe tankekjør og automatiske negative tanker. Jeg har masse verktøy på hva og hvordan håndtere det. Men….. Er det ikke ganske så normalt å grue seg litt til noe sånt da?

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Ikke at jeg skal ta sorgene på forskudd. For det nekter jeg! Men,- det er ikke en bagatell heller når jeg blir sendt til Radiumhospitalet for en undersøkelse. Det ligger noe alvorlig i hele sykehusnavnet.
Jeg har vært der før. Besøkt noen som lå der til behandling. Og det var der jeg fikk vite jeg hadde BRCA1 genfeilen. Hele sykehuset har en annen energi, stemning og lukt enn andre sykehus.

Så nei, er ikke helt “klar” for det her, men sånn er det. Det er det det er og for mye tanker og iallfall følelsene rundt dette tør jeg ikke gå inn på nå. Etter timen kan det få lov å komme. Ikke før. Forhåpentligvis kan jeg puste ut og senke skuldrene .

Det gjelder å avlede litt. Med en bok f.eks. Jeg leser Hekneveven nå. Den er så utrolig fin og spennende! Lars Mytting skriver utrolig levende og godt, så det er fungerer godt. Men kan ikke sitte i ro å lese 24/7 heller. Trening, og tøying er fortsatt en av mine viktigste gjøremål og er en god avledning samt at da produserer kroppen viktig og nyttige såkalt lykkehormoner. Det hjelper masse når hjernen står å tipper på kanten mot automatiske negative tanker. Og det hjelper masse å våre bevisst hva som skjer og gjenkjenne det. Da er det så mye lettere å både stoppe det før det får feste, og snu det før det går for langt.

Som Malin Nesvoll sa her om dagen på en Instagram-story: Noen ganger trenger vi å ligge å marinere litt i gørra, men ikke for lenge.
For det er viktig å tørre kjenne på det vonde også,- kjenne på følelsene sine. I altfor mange år “skrudde jeg de av”. Jeg fikk stadig beskjed om at “jeg var så mye, jeg følte så mye, overreagerte”….. Så da ble det på en måte enklere(trodde jeg da) å skru følelser av, eller ned. Nå vet jeg at det har gjort mye og stor skade heller enn nytte, og å låse opp disse igjen er en enormt tidkrevende og stor og vanskelig jobb, men jeg er på god vei og kommet langt.
Derfor er det på en måte “enkelt” for meg å skru av og ikke kjenne på de her følelsene rundt denne timen og undersøkelsen. Det er godt innøvd over mange år.

Jeg har lært å åpne opp. Jeg er nå i stand til å tørre kjenne etter, selv om det er uvant og sitter fortsatt inne å slippe løs og ut sammen med andre. Litt lettere er det blitt, men ikke helt der jeg vil og skal være.

Det som er trist med det hele er at jeg lot meg påvirke av andre og bestemme hvem jeg skulle være. Jeg er jo meg, på godt og vondt! Og jeg skal ikke forandre meg, den jeg er for andre. Vi endrer oss, utvikler oss og vokser hele livet. Heldigvis. Men det er, og bør være gjennom en naturlig utvikling av hva en lærer, erfarer underveis,- ikke gjennom å høre at en FØLER for mye! Da er det ikke riktig mennesker å omgås.
Jeg har lært masse på det! Jeg slipper ikke så mange inn lenger, og jeg velger nok litt mer kritisk hvem jeg stoler på og slipper innpå meg, og bruker lengre tid. Jeg er og raskere med å sile vekk de som ikke aksepterer meg for meg. Jeg vil ikke bruke tid og energi på noen eller noe som ikke vil meg vel eller ta meg for meg.

Så da bruker jeg alt dette jeg har lært, på godt og vondt, også det å kunne stenge av, i akkurat den her situasjonen der jeg gruer for timen på torsdag. Aldri så gæli, så godt for noe tross alt.

#Aldrigiopp

1. mars var jeg på halvtårs-kontroll etter nok en rekonstruksjon på brystene etter jeg fjernet de i 2016 grunnet BRCA1 feil. Det var 4. operasjon som ble gjort. Og grunn til at det er blitt hele 4 er at jeg etter første, der jeg fjernet alt fikk ekspandere som ble lagt under muskel og som måtte fylles opp til ønsket størrelse i etapper, så skulle disse byttes med en varig silikon-protese. Man får ikke velge gedigne store da dette er operasjon av helsemessige årsaker, og ikke rein skjønnhets-industri!
Så ville ikke min kropp som har Fibromyalgi fra før ha noe av å ha proteser under muskel. Det ble press, irritasjon og masse smerter, så det endte med å flytte de til over muskel. Det hjalp masse selv om det tok tid. Alt med muskler og sener som er skadd tar tid, og dette visste jeg godt.
Jeg var optimist og lettet over at smertene avtok og det virket bra lenge. Så begynner ting å endre seg. Mer og mer blir det tydelig med “dobbeltpupp” som “gror” fram. Så når jeg igjen var til kontroll så heldigvis kirurgen det samme og jeg ble satt på venteliste for ny operasjon for å rette opp dette og bytte proteser som ikke passet min kroppstype. Jeg var heldig da jeg ringte sykehuset og spurte om hvordan jeg lå an på venteliste og at jeg gjerne kunne ta en avbestillingstime på kort varsel. Hun sjekket listen og fant en time med en gang, en måneds tid fram,- 19 mai 22. Selvfølgelig tok jeg den!
Jeg så fram til og satset på dette skulle bli siste! Det er tidkrevende og krever mye både fysisk og psykisk med de her operasjonene. Jeg fatter ikke de som gjør dette ene og alene for å “bedre” utseende og mange gjør jo mye! Det er smertefullt og setter deg inaktiv i mange uker etterpå. det er så kjedelig!

I løpet av høsten som var nå, har særlig høyre bryst endret seg noe. Jeg vet jeg har tynnere hud på det brystet enn på venstre, som gjør at riplinger(synlige “bulker” fra protesen) blir mer synlige. Det har ikke plaget meg noe særlig.
Men når jeg etter hvert kjente en masse, “geleklump” i høyre, oppe mot brystbenet og nærmere armhulen undret jeg litt. Var det en ansamling av levret blod som lå der? Jeg kjenner godt den massen under huden. Den skaper et press, irritasjon i nerver og sener rundt og den er tidvis vond. Ja jeg har selvsagt nevnt dette til lege, men min fastlege har vært borte, så det har vært vikarer. Og beskjeden er: “du har fjernet alt, du er ferdig operert, så det er ingen fare”…. Selv om jeg vet at andre har opplevd å få brystkreft selv etter fjerning. Fordi de ikke kan med 100% sikkerhet si at de har fått med 100% alt! Det kan være 1% igjen, og det er jo nok.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Jeg tror ikke det er kreft eller noe skummelt i denne. Men uten undersøkelse vet man ikke rett og slett. Og når jeg tok dette med kirurgen på onsdag var hans reaksjon noe helt annet enn de andre. Han henviste rett til Radiumhospitalet, for ultralyd, og før jeg rakk gå ut av døra på Rikshospitalet etter timen på onsdag, tikket det inn en melding om time på Radiumhospitalet allerede 9 mars.

Det er vanvittig betryggende og godt når det går så raskt!
Det er fryktelig mye annet som går tregt i helsevesenet, og mye har store etterslep nå. Derav 6 mnd-kontroll 10 mnd etter blant annet.
Klart jeg er spent! Men jeg nekter overtenke og legge noe mer i det før jeg vet. Jeg har masse annet å bruke den energien på enn å overtenke, grue meg og bli redd for noe jeg ikke trenger ennå. Det er det det er, noe mer får jeg ikke gjort nå rett og slett.

Så tilbake til planen videre med tynn hud og ripling.
Det blir først å vente å se med ultralyden på Radiumhospitalet. Og når min kirurg får svar fra de, ringer han meg og legger planen videre derfra.
Da blir det en fett transplantasjon fra sidene(sideflesket) som sprøytes inn rundt høyre bryst. Ja, det er fettsuging der fettet brukes, i stedet for å kastes, og de tar kun det de trenger for å fylle ut og “polstre” høyre protese.
Jeg har gjort dette en gang tidligere. Det er vondt! der de høster fettet fra. Så igjen,- jeg fatter ikke at folk går å gjør det her, altså fettsuger for rein forfengelighet framfor å spise mindre, og ikke minst trene. 6 uker inaktiv isteden for å trene, være aktiv. Takke meg til trening da gitt!

Jeg var skikkelig redd og nokså sikker på at høyre bryst hadde kapslet seg eller snudd seg eller noe. Fordi det kjennes, oppleves hardere, strammere og kaldere enn det andre. Jeg har aldri opplevd og hatt kapsling før, eller sett det, så jeg aner ikke hvordan det ser ut eller kjennes. Men greia var rett og slett at pga min tynne hud, den massen som er der og ikke minst tatt med betraktning at jeg har Fibromyalgi,- som betyr et overaktivt nervesystem som overtolker alt i og på kroppen. Små ubehag kan lett oppleves som smerter. Så kombinasjonen av dette ble følelsen, overtolkningen av at det kjentes hardt. Merkelig lite som skal til. Og jeg hadde ikke ofret det her en tanke før kirurgen var inne på det. Da sa det “pling”!
Det er viktig for meg å forstå kroppen min. Skjønner at ikke alt har en verken god årsak eller forklaring. Men så godt det lar seg gjøre iallfall. For jo mer jeg vet om egen kropp og helse, jo mer kan jeg jobbe med det istedenfor mot det. Vi har bare EN helse, En kropp, ETT liv! Ta vare på det og gjør det beste ut av det!

#Aldrigiopp

Hvorfor er fortsatt overgangsalder så tabubelagt!? Og hvorfor går damer fortsatt rundt og tror at hormoner er FARLIG!?

Jeg leste en artikkel i forskning.no, skrevet av en forsker og lege. Der han gjør ett stort poeng av hvor farlig Østrogen er. Det er desidert verstinghormonet i forhold til kreft… WHAT!? Altså ærlig talt! Hva er poenget med en slik artikkel? At vi kvinner skal gå rundt å være livredde for vårt eget kjønnshormon!?

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Det er mange år siden nå at studien som WHO hadde ennå flere år tilbake om hormonterapi og kreft ble tilbakevist!
Det er altså mange år siden hormonterapi ble friskmeldt.
Som betyr at forskning viser at fordelene ved å bruke hormoner ved plager av overgangsalder er langt større enn ulempene.
Det er langt større fare for hjerte og karsykdommer, og osteoporose(benskjørhet) f.eks enn økt fare for kreft!

Så hvorfor kommer ikke informasjonen ut til folk!? Vil vi ikke at kvinner skal være friske, raske og ha en god, sunn livskvalitet? Alle kvinner skal igjennom overgangsalder i større eller mindre grad. Det er ikke noe vi kan hoppe bukk over. Eller iallfall ikke godta at “sånn er det bare”!
For har man plager som påvirker livskvalitet over mange år, så er det for mag soleklart at jeg skal finne en løsning! Enten behandling, livsstilsendring, og ikke minst søke kunnskap og informasjon. For jeg har bare EN helse, EN kropp, ETT liv! Og det er ingen andre som kan gjøre den jobben enn meg selv.
Jeg kan gå ignorere plager og symptomer og prøve late som de ikke er der. Men hjelper det? Eller blir jeg faktisk bare mer sliten og kroppen “fallerer” mens jeg lar det skure og gå. Hva med de rundt oss, nærmeste familie? Blir de påvirket av mine humørsvigninger pga dårlig søvn, verk i kroppen, hjertebank og hetetokter som tar enormt energi og gjør meg utrolig sliten og orker mindre?
Selvfølgelig blir de det! Men om jeg ikke forstår hva og hvorfor dette skjer fra ca 45 års alder og kanskje pluss minus 55 år, så hvordan kan de forstå? De ser bare en sliten gretten, humørsyk mamma, søster, tante.

Jeg hører mange si: “jo, men jeg vil ikke tilføre kroppen noe unaturlig over tid”, og “jeg kan ikke, vil ikke bruke hormontilskudd, det er kreftfremkallende”….
Det gamle sitter igjen! Det triste er at nokså mange leger og gynekologer også sitter fast i det gamle og ikke er oppdaterte om at hormontilskudd for overgangsalder-plager fremmer livskvalitet fremfor alt! Det er og trist at leger, gynekologer refererer til at vi kvinner har to kjønnshormoner, Østrogen og Progesteron. Vi har TRE!! Østrogen, Progesteron OG Testosteron! Ja! Testosteron er også ett kvinnelig kjønnshormon! Og mange trenger også tilskudd av dette hormonet i behandlingen.

Men ta det utsagnet om “jeg vil ikke tilføre kroppen noe unaturlig”. For…. Om du f.eks har jernmangel,- hva gjør du da? Jo, du tilfører jern gjerne via tabletter som tas over tid, mange må bruke jerntilskudd livet ut, som meg. Eller B12, eller om du har høyt eller lavt stoffskifte, som også er hormonellt. Du må ta medisiner, tilskudd for å holde sykdom, plager i sjakk. Hva er så annerledes ved hormontilskudd ved overgangsalder-plager!? Nei, det er ingen sykdom. Men plagen kan utarte seg til å bli så store at enkelte blir uføre av det! Prosentvis er det flere kvinner som har moderate til store plager, enn lite plager.

Så hvorfor skal vi kvinner gå i 10, kanskje 15 år med ubehag og plager som kan lindres enkelt? !0, 15 år er LENGE!
De fleste går ikke rett over i overgangsalder som meg, jeg fjernet eggstokkene forebyggende når jeg var 40 år pga BRCA1. Og selv om jeg har BRCA1 som er høyrisiko for brystkreft og eggstokk-kreft blant annet,- så er det ingen fare for meg å bruke hormontilskudd har jeg fått tydelig forklart fra genetisk veileder og gynekolog.
Det normale er å gå inn i PERI-MENOPAUSE, som er fasen da symptomene ofte melder seg. som litt mer urolig søvn, litt stivere i kroppen, litt mer humørsvingninger. De små tingene som en kanskje ikke engang tenker over er starten på overgangsalder. Iallefall ikke symptomene blir flere, større og mer ubehagelige.
“Sånn er det bare….. Det går over…” Ja, sånn er det! Og det går over. Om noen,- mange år! Og trumfer ikke livskvalitet over “sånn er det bare”!?

Det finnes utallige hormon-preparater på markedet! Flest er det i tablettform, og jeg har i løpet av årene prøvd veldig mange av de. Tablett-brettene, som ligner p-pille-brettene(men er ikke de samme hormonene) inneholder begge hormonene, Østrogen og Progesteron. Men i pillene er lagd som at en pille passer alle. Og sånn er det jo ikke. Vi er alle så utrolig forskjellige! Vi har så store variasjoner. Og at min mamma står nærmest i gener og sånt, så er det mest sannsynlig ikke sånn at det som hadde passet henne, passer meg. Eller at hennes overgangsalder er en “mal” for hvordan min blir. Overhodet ikke! Så derfor kan det bli vanskelig å treffe riktig med hormonbehandling i tablettform. Det er dessuten flere bivirkninger i tablettene kontra i de hormonene som tilføres via huden, som økt risiko for blodpropp, vektøkning, hjertebank mm. Enten i plasterform, gelè eller spray, da snakker jeg Østrogen. I enkelte plastre er det både Østrogen og Progesteron. Men bruker du et produkt som det er kun Østrogen som det er i spray eller gelè, så må du ha Progesteron utenom. Enten som en tablett kur med jevne mellomrom eller sette inn en hormonspiral. Dette for å holde slimhinnene i livmor friske og tynne.
Noen trenger også lokal vaginal østrogen. Da er det snakk om mikroskopiske doser som kun virker vaginalt og ikke ut i kroppen ellers, da det er så små mengder. Fås også kjøpt uten resept.

Så er det det siste kjønnshormonet vårt. Det som som oftest kalles det mannlige hormonet, som ikke vi “skal ha” visstnok. Testosteron!
Som kvinne må man ha null libido, sexlyst for å få foreskrevet Testosteron. Du får ikke det om du sier at muskelmassen din forsvinner og energien er helt borte, eller at du er deprimert eller humøret og humoren din er fraværende. Men… Testosteron- mangel gir nettopp de her symptomene. Og mer, for mange. Testosteron er like viktig for livskvaliteten som de to andre hormonene våre, Østrogen og Progesteron!

Jeg gikk to år etter at jeg fjernet eggstokkene på hormon-tabletter med Østrogen og Progesteron. Jeg har Fibromyalgi og alle mine symptomer på den sykdommen blomstret opp etter at jeg fjernet eggstokkene, og noen nye kom også. Samtidig forsvant muskelmasse, energi. Og jeg greide ikke bygge opp noen av delene uansett hvor mye innsats jeg la inn! Jeg sleit med depresjon fra før, men det ble verre nå. Jeg var singel, men interessen var totalt fraværende. “Hva skal jeg med det??” Også humoren min, både evnen å fange en ironisk kommentar, en fleip, til å være “leken” selv var borte vekk! Orker ikke, har ikke lyst ble normen. Kjedelig sa venner, og jeg var jo enig igrunn.
Så kom jeg over ei i BRCA1 og BRCA2 gruppa vår, som nevnte ei dame som var sexolog på radiumhospitalet som hun hadde fått utskrevet Testosteron og livet var snupp og hun var seg selv igjen. Jeg tok kontakt, for dette ville jeg finne ut av. Selv om det var skummelt med ett hormon som var så ladet ev “mann”. Men etter samtale med ei fantastisk flink dame og resept i hånda var jeg utrolig spent på å prøve. Og vet du,- etter mindre enn en uke var jeg “våken” igjen! Jeg hadde besøk fredagen etter og fikk kommentaren :”hva har skjedd med deg!? Du er jo deg selv igjen”!? Jeg var sammen med vedkommende helgen før også, så det var tydelig merkbart forskjell! EN liten uke! Jeg kan ikke si hvor mye det betydde og hvor mye det endret for meg! Endelig greide jeg trene skikkelig igjen, og musklene kom på. Jeg sov bedre, jeg fikk overskudd igjen og at libido og interesse våknet igjen var bonus i forhold til alt det andre! Det var en liten del av ett så mye større bilde!
Det finnes ikke Testosteron-preparat som er beregnet for kvinner annet enn i Australia. Resten av verden må dosere utfra preparater beregnet for menn. Dvs mye mindre dose!

Det finnes masse god informasjon der ute. Og det snakkes mye mer og høyere nå enn for bare noen få år siden! Med rette! Og sakte men sikkert blir det bedre. Men vi må få kunnskapen først og fremst.
Menopause By Anita er en god kilde. Hun har satt seg grundig inn i dette og virkelig brenner for å dele kunnskaps-riktig og forsknings-riktig informasjon om overgangsalder. Hun er å finne både på Facebook og Instagram.

Kunnskap er makt!
Makt til å ta kontroll på egen helse! For vi har EN kropp! EN helse! Ett liv!

#Aldrigiopp

2022 nærmer seg slutten, og for min del er det veldig greit da det har vært mye utfordringer og greier dette året.

Det startet med et nedstengt samfunn, som sakte åpnet. Men det satt mye redsel og fordommer i rundt omkring.

Jeg trente på et treningsstudio i bygda som greide holde åpent med god innføring av regler og gode rutiner. Jeg både liker og trenger holde meg aktiv da jeg har Fibromyalgi som gir utfordringer med alt fra stivhet, smerter, lite energi og dårlig søvn.
Jeg bruker trening, både kondisjonstrening og styrke som medisin. En sterkere kropp tåler mer, og fremmer bedre søvn, mer energi som er sårt trengt. Hverdags-sterk til å takle de vanlige gjøremål i hverdagen som de fleste andre friske ofte tar for gitt. Som ufør var det godt å komme ut blant folk, se noe annet om så “bare” for å trene. Dette var viktig for meg og høyt prioritert.

Så ble det brått vanskelig. Jeg valgte først å vente fra vaksine da det ble min tur i “køen” fordi jeg allerede hadde hørt fra kjente, og lest om en del bivirkninger. Dette var kjempe vanskelig! Jeg snakket med min lege om dette da jeg har hatt mye utfordringer med helse, både med Fibromyalgi, og særlig de 9-10 siste årene etter jeg fjernet eggstokkene forebyggende pga BRCA1. Overgangsalder over natten. Og ikke sånn gradvis som vi damer vanligvis går igjennom over mange år, som kan være ille nok,- men fra normal hormonbalanse til total kutt av tre viktige hormoner, og kastet ut i et kaos.

Det utfordrende med dette er at i helsevesenet i Norge har lite kunnskap om hormonbehandling og tilskudd. Det ligger og en gammel myte om at hormoner er farlig,- noe som er absolutt feil og tilbakevist flere ganger! Er man så “heldig å få behandling, er det som oftest lettest å gi ut en hormonbehandling i tablettform  som “liksom” skal passe oss alle. One pill, fits all…. Sånn er det absolutt ikke i virkeligheten! Og jeg strevde virkelig de to første årene. Senere også, men veldig de to første. Inntil jeg kom i kontakt med rette behandler som ville jeg skulle teste ut Testosteron.
Det er Testosteron også i våre eggstokker. Merkelig,- sant?
Mye falt på plass bare en liten uke etter oppstart. Humøret lettnet, mer energi, jeg “våknet” rett og slett!
Det er små doser vi kvinner tar av Testosteron, en bitteliten ert er no. Skal jo ikke bli “mann” heller haha..
Etter hvert kom også muskelmassen på plass igjen sammen med libido og mange andre ting. Men ikke alt. Fortsatt strevde jeg i mange år med hormontilskudd i pilleform. Hormonplaster kunne jeg ikke bruke da jeg ikke tåler limet på plasteret. Vekten økte som en av bivirkningene på pillene, og til slutt fikk jeg nok! Våren 2020 byttet jeg ut hormonpillene med Østrogen i gelè-form. Etter kort tid merket jeg at jeg “landet” i meg selv, og vekten begynte endelig gå ned. Helt av seg selv. Ingen endring i treningsrutiner eller slankekur! Så utrolig deilig! Endelig!
Ikke helt… For så lenge jeg har livmor og tar Østrogen, må jeg ta ett gestagen(Progesteron) også, og jeg fikk en “pillekur” jeg skulle ta hver tredje eller fjerde måned. Dette fungerte ekstremt dårlig for meg. Kropp og hode var helt i krøll i ca tre uker hver gang jeg startet kuren, så løsningen ble en hormon-spiral. Nå da.. Eller?

Nei, ikke nå heller. Nå skulle jeg blø konstant i nær 4 mnd før det sakte avtok. Og først etter 6-7 mnd var det slutt. Endelig!
Med alt dette og tidligere strevd mad depresjoner, så ønsket jeg ikke utsette kroppen for mer “krøll” med vaksinen. Noe som ikke ble så  godt godtatt av mange rundt meg, samt holdninger i samfunnet forøvrig. Det ble ekstremt vanskelig på mange måter. Men jeg må stå for valgene jeg tar. Og jeg må gjøre det som er best for meg, og min helse utfra det jeg vet og kan om den, på lik linje som andre tar sine valg utfra sine ståsted. Jeg har ett liv, en helse,- den må jeg ta vare på selv, det er ingen andre som gjør det for meg!

Så hva har alt dette med 2022 og gjøre? Og hva som startet denne “historien”?
Det har med mitt valg å gjøre. At jeg ville vente med vaksinen til jeg hadde mer informasjon om den i forhold til min historie i min kropp. Som igjen leder meg til treningssenteret,- der jeg brått ikke følte meg ønsket fordi noen andre var redde. Jeg var og redd. Men vi hadde nok helt forskjellige grunner. Så jeg valgte slutte der. Og fortsatte treningen hjemme.

Så var vi såvidt igang med februar og jeg hadde trent masse den uken, og var med ei venninne i skogen en hel lørdag, med kaffe kokt over bål og skikkelig koselig.
Kom hjem, og var sliten. Men det hadde jeg forutsett, jeg har tross alt Fibromyalgi, og vet jeg går litt tom etter sånt. Men brått steg temperaturen og jeg satt med skikkelige frostrier, feber over 39. Dette er ikke fibromyalgi. Ta en hurtigtest da kanskje. Den var negativ. Ta en ny dagen etter,- fortsatt negativ og formen var heller laber, så fikk ringt lege. Heldigvis. For når jeg kom inn der hadde jeg CRP på over 200 og nyrebekkenbetennelse og de sendte meg rett på akutten på Ahus. Der konstaterte de at CRP var steget til godt over 400 på den korte tiden det tok å kjøre inn, kraftig nyrebekkenbetennelse, dehydrert og begynnende nyresvikt på begge nyrer. Skremmende opplevelse! Både fordi det kom så fort og ut av “det blå”. Og fordi jeg har hørt at nyrebekkenbetennelse skal være så utrolig vondt! Jeg trodde jeg var støl fra trening og hang det på “fibro-knaggen”, jeg merket ikke de vanlige tegnene, jeg hadde ikke urinveisinfeksjon først.
Jeg ble på Ahus i 6 døgn, så litt alvorlig var det visst. Det slo meg den dagen de kom å sa at jeg kunne få reise hjem.

Så var det bare å se framover igjen etter en litt lei start på året. Visste jeg hadde en operasjon foran meg så fokuset ble å komme i så god form som mulig fram til den, så jeg  kom meg lettere og raskere etterpå.
Tok litt tid, og jeg var forsiktig i begynnelsen, og jeg greide få kroppen skikkelig i gang. 19 mai byttet jeg bryst-protesene. Jeg fjernet brystene forebyggende i 2016 pga gen-feilen BRCA1, og heller ikke her har det gått helt “glatt”. Dette ble den 4 operasjonen og jeg satset på at dette skulle bli siste. Jeg kom meg fort etter operasjonen, selv om jeg ikke fikk trene på 6 uker, kunne jeg gå, og det gjorde jeg til gangs.

Fortsatt var ikke kroppen helt helt på topp. Jeg har hatt astma(lett) og allergi i alle år, men særlig allergiplagene er blitt verre. Var hos øre, nese,-hals lege som konstaterte dette, og sa jeg var veldig sår og plaget i nese og svelg. Og lurte på om jeg hadde katt, for symptomene mine, og prøvene pekte den veien. Og jeg har hatt Stratos pusekatt i over 9 år når jeg var hos legen. Han var hard og sa: jeg velger være syk så lenge jeg har katten. DET var vondt å høre. Og jeg ble sint,- så klart. Og frustrert!
Jeg visste jo dette på sett og vis. Men å få bevisene i trynet og svart på hvitt, er ikke gøy. Det har vært Stratos og meg. Han var min terapipus. Jeg brukte nesten ett år på å ta avgjørelsen. Den vondeste jeg noen gang har tatt!

Noen uker senere merket jeg litt forskjell og ikke så “seig i øynene”, mindre snørrete og noe mindre slapp. Men med stort hull i hjertet, sorg. jeg savner ham hver dag ennå, og nå er det gått snart 4 mnd. Jeg vet at de var det riktig for helsen min, men det gjør det ikke lettere.

Men før vi kommer helt fram til i dag, hadde jeg i forbindelse med han øre, nese,-hals legen jeg var hos som fortalte meg om allergien. Han sa også at jeg var helt tett i høre nesebor pga skeiv neseskillevegg og ett bein som vokste og tettet, så han henviste til Ahus. Der fikk jeg time 11 oktober til konsultasjon. Konklusjonen på den timen var å sette opp til operasjon. Beregnet ventetid,- ca 6 mnd. Det er jo vanlig. Men i det vi avslutter timen og går ut i gangen og legen igjen gjentar at om ca 6 mnd,- møter vi pasient-koordinator. Som setter opp timer til operasjonene. Hun har hørt hva vi snakker om og skyter inn: du kan få en time i morgen på LHL sykehuset. WHAT!? HÆ!? Ehhh….. joda. Ringer mamma og hører om hun kan kjøre og hente, joda, det går fint. Bedre å hoppe i det, enn å vente i 6 mnd…. Rekker ikke tenke, grue meg. Det er jo bra.
Så 12 okt opererte jeg nesa.  En smule annerledes smerter å ha de i ansiktet. Vondt som pokker. Men det var, er ikke det som er det verste,
Når de verste smertene hadde gitt seg, var det kroppen generelt som ikke var helt med. Jeg kom meg ikke igjen. Ble gående å hangle. Sliten, kroppen krangler og jevnt, ujevnt økt temperatur og feber. Ikke overskudd til å klare ta opp igjen trening. Prøver å få gjort unna det som absolutt må bli klart til jul, både av gaver og rydding, vasking og pynting. Går litt, før kroppen “kræsjer”. Går tom, uvel og uggen. Jeg er altså så utrolig lei!

Jeg skulle hatt oppfølging, 6 mnd kontroll etter operasjonen i mai, men der er det så mye forsinkelser at jeg har ennå ikke hørt noe. Og det er litt dumt, da det ser, og ikke minst kjennes ut som om ikke alt har vært helt vellykket. Jeg tror det ene brystet har kapslet seg. Det er ubehagelig, tidvis vondt og trigger så klart Fibromyalgien og gir økte smerter. Ser ikke akkurat fram til ny runde der, og gruer meg for hva kirurgen sier. Vil han utbedre det? Eller sier han (sykehusledelsen) stopp?

Så nei! 2022 har igrunn ikke vært “mitt år” nei!
Har slitt med depresjoner tidligere, og sliter nå litt med å se det positive, holde meg oppe. Ingen god følelse det heller, og det tar enormt med krefter!
Jeg ser fram mot at dette året er over,- det gjør jeg. Håpe på at 2023 blir bittelitt bedre.

#Aldrigiopp

Det går framover. Sårene gror, det kjennes nemlig. Det stikker og klør! I tillegg får jeg kløe i huden på hele kroppen av Tramadol. Litt kjedelig ja,- men ikke helt der at jeg kan kutte ut den ennå. Det vet jeg da jeg ett par ganger har glemt å ta smertestillende til riktig tid. Da rekker ikke den neste å kicke inn før smertene øker og det er mye vanskeligere å få roet, få kontroll på smertene igjen når det har fått øke sånn “fritt”… Slitsomt!
  Jeg begynner og å kjenne virkningen av å være inaktiv også. Helt totalt inaktiv er jeg ikke! Jeg går tur, og ruller på skuldrene. Prøver å tøye litt på underkroppen, iallfalll beina. Skinka(rumpa) og hoftekammen skulle jeg veldig gjerne klart å tøye da det setter seg spenninger og knuter der fort. Men det har jeg ikke funnet løsning på uten å involvere armene og vridning av overkropp. Det kan jeg selvsagt ikke med fare for at sting skal gå opp, og det tar lang mer tid for at protesene får ro og “satt seg”. Siste jeg vil nå er å ødelegge for meg selv og risikere nok ett dårlig resultat.

Formen er så som så med. Og det er det flere grunner til. Selv om jeg skrøyt av at den var overraskende bra. Den var absolutt det også,- sammenlignet med de tidligere operasjonene jeg har hatt. Og jeg er ikke rævva form nå heller. Men sliten, og det kommer i bølger.
 En operasjon er en påkjenning for kroppen og den bruker mye energi på å reparere, gro og komme seg igjen. Litt sløv av smertestillende blir man også, og søvnen blir fort litt dårligere, selv om den ikke var super fra før. Det er i søvnen veksthormonene jobber med å heale, reparere har jeg hørt. 
 Så jobber jo fibro-kroppen min ekstra pga den skaden etter operasjonen som må repareres.
Uten daglig tøying og strekking og trening flere ganger i uka, øker spenninger og smerter. Joda, jeg tar jo smertestillende, og det hjelper så klart på smertene. Men det behandler symptomet, ikke årsaken til smertene, som er at muskler og sener ikke blir brukt. De blir korte, stramme. Dårligere sirkulasjon av blod, og andre væsker,- rett og slett pga lite bevegelse og de stramme senene og musklene. 

Jeg må og “bo i” kompresjons-Bh 24/7 i 8 uker. Den støtter så klart, men den hjelper også litt på smertene faktisk. Og siden jeg skal ha den på hele tiden er det veldig greit å ha ett skift når den ene trenger å vaskes. 
Jeg hadde to fra før. Men oppdaget at den ene var rett og slett “brukt opp”! Så da måtte jeg bestille en til. Og jeg hadde allerede en svart, så ville derfor ha en hvit. Og det var lettere sagt enn gjort… Trålet nettet for hvit kompresjons-BH…. Enten var de altfor dyre, eller så hadde de kun i svar,- og jeg ville ha en av hver. Er sommer, og man går med lysere tøy, så hvit er derfor litt finere sånn sett. 
Kom til slutt på tanken om å ringe apoteket på Rikshospitalet og høre om de hadde, og om de hadde mulighet til å sende. Jeg trengte ikke ta mål eller noe, da den jeg har på meg er maken til den de hadde der, så størrelse og alt det der var greit. Jeg ringte de i går formiddag, og før kl 11.00 i dag hadde jeg fått pakken levert på døra. Snakk om suveren god service!! 
 

En annen stor årsak til at jeg er sliten og dårlig form, er allergier. Jeg har lenge visst jeg var allergisk, også litt mot katt, men at det går fint så lenge jeg tar allergimedisin. 
 Jeg har og kjent at det er blitt verre siste par årene, særlig siste året. Strever mer med astmaen, slimer, klump i halsen følelse, og særlig når jeg trener, men og ellers. Plagsomt, og irriterende å gå med slim i halsen og kremte, hoste hele tiden. 
I tillegg har jeg slitt med sår og rennende nese, sånn hele tiden og veldig plagsomt, så jeg fikk en henvisning til øre, nese hals spesialist på Råholt. 
Allergiprøver ble tatt og de slo ut på tross av at jeg hadde tatt to allergipiller(i samråd med min lege). Legen kikket inn i både nese og svelg og der var det rødt, irritert og betent,- av allergi. 
 Jeg var ikke helt forberedt på at allergien var blitt såpass ille. Vet ikke helt hva jeg trodde det var, at jeg snørra og slimet sånn… Kanskje rett og slett fornektelse…
 

Det er skikkelig ille og krise,-  at jeg er blitt så allergisk mot katt. Jeg har Stratos. Min rare, gode, morsomme og litt sære terapi-pus. Som kom til meg bitteliten da jeg var nyoperert etter jeg fjernet eggstokkene. Han var knappe 7 uker gammel og bitteliten! Ja, jeg vet de skal, bør være 10-12 uker før de tas fra mammaen sin. Men eier ville bare gi bort, bli kvitt de. Jeg visste han var min når jeg så bildet av ham, og at om ikke jeg tok ham, så ville uansett noen andre gjort det, som kanskje ikke hadde den erfaringen med katter jeg har. 
Så han ble min. Og i løpet av disse snart 10 årene har vi knyttet ett tett, spesielt og kanskje litt sært bånd. Han er iallfall veldig avhengig av meg. For om jeg er borte litt for lenge går han å roper og skriker. Og går det ett held døgn(da har jeg noen å passe han), da virkelig “gråter” han… Hyler og sutrer haha Han er rar. 
 

Så hva skal jeg nå gjøre!? 
Legen var brutalt ærlig! Så lenge jeg velger ha katt,- velger jeg være syk,- sa han. Og jeg vet han har rett. MEN….. 
Det er å utrolig vanskelig. Jeg vet det påvirker helsa mi mye. Med Fibromyalgi og alle de utfordringene som tapper meg for energi, burde være mer enn nok! At allergi også tapper meg for energi, blir liksom dobbelt opp. Og en skulle tro det var lett å velge egen helse. Men nei! Så enkelt er det ikke!
Det er ufattelig vanskelig og vondt å bare tenke tanken at jeg ikke bør ha Stratos lenger. Det river i hjertet! Hvordan skal jeg kunne ta ett sånt valg om å ikke ha han her lenger!? 
Han er straks 10 år. Han kan ha mange fine og gode år igjen. Men helsa mi blir ikke bedre av det. Tvert imot. 
 Ignorere, fornekte kan jeg gjøre. Jeg vil ikke bli friskere, bedre av den grunn heller…. 
Jeg valgte for litt siden å sette den allergi-sprøyta i håp om at den skulle hjelpe bedre enn tablettene. Den gjorde til en viss grad det, men jeg må ta mer enn en. Og en kan ikke ta vaksiner av noe slag 14 dager før, og 14 dager etter operasjon. Så jeg må vente med neste litt til. Og håper den kan lindre litt mer, og jeg har litt mer tid å fordøye, bearbeide valget jeg står ovenfor og etter hvert MÅ ta, men ikke VIL ta! Det her suger!!

Jeg vet jeg må ta det valget en gang. Jeg vet jeg må, og absolutt bør prioritere egen helse. Det hindrer meg i å orke ting, ha overskudd i hverdagen. Hverdagslige ting som å dra på kaffe-besøk. Delta i sammenkomster uten å ligge tom i to dager etterpå. Trene uten at det kjennes som jeg blir kvalt av eget slim og gå ut uten ei snørr-fille i lomma. Kunne orke å trene OG gjøre noe mer samme dag hadde og vært godt. 
Jeg vet at dette har minst like mye med Fibromyalgi å gjøre som allergi og astma. Men jeg vet og at kroppen henger sammen og alt påvirker hverandre i kroppen. 

Men jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal klare tanken på ikke ha Stratos hos meg! 
 Jeg trenger ikke ta noen avgjørelse i dag. Ingen forhastede avgjørelser verken skal eller bør tas nå. Jeg er rimelig emosjonell etter operasjonen for mindre enn en uke siden. Det tar tid å restituere. Både fysisk og psykisk. Så fokuset mitt skal være der akkurat nå selv om alt det andre ligger å murrer i bakhodet hele tiden. Føles urettferdig rett og slett!
 

Jeg skal gå meg en tur nå. Få litt bevegelse og “renset huet” i litt frisk luft.

#Aldrigiopp