veronika-molstad

Forhåpentligvis siste operasjonen vel overstått nå 19 mai. Dag-kirurgi denne gang- Jeg var litt spent på akkurat det. De andre gangene har jeg blitt lagt inn. Både pga smerte-problematikken jeg opplevde ved operasjon med Fibromyalgi i bunn, men også pga stress og angst rundt alt, men jeg valgte selv å si ja til dag-kirurgi da jeg ble tilbudt en avbestillings-time isteden for å vente til høsten for innleggelse. Jeg tenkte at dette bør jeg klare nå, jeg er på et mye bedre sted,- god planlegging og forberedning både mentalt og fysisk. 

Veien mot det her har vært nokså lang. Den startet med ett positivt prøvesvar på BRCA1 i 2011. Så ble det dobbel mastektomi(fjerne alt brystvev, kjertler og fett i brystet så bare huden er igjen) med ekspander-proteser under bryst-muskel i januar 2016. Ekspandere ble sakte men sikkert fylt opp med saltvann over tid til ønsket størrelse før de ble byttet ut med silikon-proteser i oktober samme år. 
etter noen år med økende ubehag og smerter ble det i 2019 forsøkt fett-transplantasjon. Fylle på med fett rundt protesene. Dette hadde ingen effekt og fettet “smeltet” bort kort tid etter. Smertene vedvarte og kirurgen og jeg ble enige om å flytte protesene fra under muskel til over muskel. 
Dette ble gjort i mars i fjor(2021) og det ble lagt inn runde proteser. Men resultatet ble ikke bra. Ikke pent, og noe som strammet og ga både smerter og dårlig utseende. Så ut som dobbeltpupp, og arret både så og føltes stramt.

Derfor ble det ny operasjon nå,- fortsatt protese over muskel, men dråpeformede, og litt “finjustering” på det som ikke så og føltes pent.

Jeg var overraskende rolig både på vei inn til sykehuset, og når jeg kom dit. De hadde jo papirene mine fra tidligere der det står om ei som har opplevd mye stress, angst og uro rundt alt dette. Og det møtte de ikke nå. Følte meg bare rolig og trygg. 
Hjalp jo også godt at sykepleier som tok imot meg var superhyggelig og flink. Planen hennes var at jeg skulle få en beroligende pille med en gang jeg kom inn på salen. Men det trengte jeg ikke overhodet. Og ingenting er jo bedre enn det!

Etter noe venting kom kirurgen for å forklare og tegne på meg. Han har fulgt meg siden den første operasjonen jeg hadde i 2016 da alt ble fjernet, dobbel mastektomi. Han er en super både kirurg og person. Ikke alle leger, kirurger forklarer på en sånn måte at normale mennesker virkelig forstår hva som sies og skal gjøres. De bruker medisinsk språk som de fleste av oss ikke forstår så mye av. 
Så jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har hatt akkurat denne kirurgen! Vi samarbeider lett. Og det er viktig. At vi vil det samme! Jeg som skal leve med resultatet, men det er hans ansvar å gjøre det så bra som mulig. At han har stolthet i arbeidet sitt. Og ett snev av humor. Det gjør alt så mye lettere for meg som pasient.

Når tiden nærmet seg at det var det min tur, fikk jeg først en god coctail med smertestillende som skulle virke før jeg rusla inn på operasjons-salen og opp på operasjons-bordet.  
 

For første gang våknet jeg, iallfall at jeg husker jeg våknet inne på operasjons-salen når det var over. Også første gang jeg  husker jeg drømte masse under narkosen og følte meg overraskende fort våken etter operasjonen og narkosen. Trøtt, sløv og sliten ja. Men godt smertelindret. Sammenlignet med tidligere, så var dette veldig rart, men også godt å ikke føle på enorme smerter og angst og enormt tom og trøtt etter operasjon. Nesten så jeg ikke trodde det selv. Ventet på en “smell”…. Som aldri kom. 

Jeg er veldig sikker på at det at jeg følte meg såpass god form rett etter har med at jeg var så godt forberedt i forkant. 
Jeg har hatt kjempefokus på trening, særlig kondisjon. Så jeg har jogga masse,- og intervall-trening Det vet jeg og er fint for hodet, psyken,- lykkehormonene som produseres er gull verdt! I tilleg har jeg jobbet mye med kjernemuskulatur, og magemuskler. Magemuskler kommer veldig kjekt med når man skal opp av sengen, stol, sofa uten å kunne bruke armene til hjelp og støtte. For legger jeg vekt på armene, legges det vekt på bryst. Det var, er deilig å kjenne at dette er på plass, at jeg er sterk og bra form i forkant. Det hjelper meg masse nå i etterkant!

En annen stor forskjell fra sist er at jeg ikke lenger bruker medisiner for depresjon. Jeg seponerte Fontex i fjor sommer. Den har ligget som ett “lokk, tåke” over naturlige reaksjoner, tanker og følelser over mange år. Så det var på høy tid å seponere den da jeg gjorde, selv om tiden etterpå ble både litt uvant og ustabil. Mye som måtte, og fortsatt må læres nesten på nytt igjen, men nå er jeg i full kontakt med eget hode og følelser. På godt og vondt,- mest av alt godt! Noe jeg ikke var med Fontex. Fontex blokkerer også litt i forhold til opiater, smertestillende, så det var vanskeligere å oppnå riktig og god smertelindring med den.
Alle disse tingene samlet har masse å si for hvordan jeg følte meg både i forkant av operasjonen, og ikke minst nå.  

Jeg hadde også med meg eldstedatter hjem(noen år siden “barna” flyttet ut). En skal jo ikke være helt alene første døgnet etter operasjon og narkose. Det var godt og betryggende,- og så klart veldig koselig. Til og med jeg syns det er godt med litt hjelp av og til <3 
 

At jeg har klart å trene , holde fokus og beholde ro i alt. Og ikke gruble og bruke energi på noe jeg likevel ikke kan kontrollere har gjort at jeg nå sitter her tre dager etter operasjonen og føler meg overraskende bra form. 

Sliten, og mør, sår og litt vondt. Og det kommer i bølger. Og det er jo ikke rart. Det er en påkjenning for kroppen både med narkosen og selve operasjonen, så får bare ta tiden til hjelp og hvile når kroppen dier jeg trenger det. 
Smertestillende  og en god kompresjons-BH som må sitte på 24/7 i 8 uker… Joda, jeg tar den av når jeg dusjer, og den må vaskes hehe… Så har to. Må nesten ha ett skift når jeg skal “bo” i den “sexy” tingen i så mange uker. 
 Så har vi og teip da. På såret, arret. Som skal helst brukes i ca 6 måneder… Ja, jeg sa riktig. 6 mnd bør den teipen sitte på for å få et så pent og lite arr som mulig! 

Jeg vet det blir utfordrende å holde meg nok i ro. Ikke løfte for mye, og være forsiktig med overkroppen, og armene. Armbevegelsene påvirker jo direkte brystmusklene. Og det er viktig nå at stingene får gro, og proteser og vev “satt seg”. 
Derfor får jeg heller ikke lov å trene på hele 6 uker! GOSH! Den blir lei! Jeg som både er vant til og avhengig av trening, da jeg bruker trening som medisin for min Fibro. 
Jeg kan gå turer heldigvis. Og etter ett par uker kan jeg gå i mer tempo så jeg øker pulsen,- men IKKE løpe/jogge! 
 Jeg har gjort dette før, jeg klarer det igjen! Jeg får holde på det positive, se gleden i at jeg faktisk kan få beveget meg ved å gå turer tross alt! Og alt er bedre enn ingenting! 
 Brått er er 6 uker gått, det er sommer, og jeg er i gang igjen… <3 

#Aldrigiopp

For ca 11 år siden testet jeg positiv på BRCA1 mutasjon. En feil, skade i BRCA-genet som gir høyrisiko for særlig brystkreft og eggstokk kreft, men også noen andre former. Det er en skade i genet som oppsto etter en av mine fjerne forfedre overlevende svartedauden. 

Alle med samme gen-kode er på en eller annen måte i slekt. Min, vår familie heter Dup exon 13. Noe som betyr at det er en duplikasjon i genet, en skade, feil. Det er utallige variasjoner. Andre har brudd i ett eller flere ledd av BRCA genet. 
Jeg syns dette, selv om det er skummelt, også er ekstremt spennende. 
Oppdagelsen av BRCA-mutasjon ble først gjort på 90-tallet, så oppdagelsen er fortsatt forholdsvis “ung”. Mye forskning er gjort siden, og også siden jeg fikk svar på min test og begynte min reise er det skjedd mye nytt. 
 

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Lite visste jeg den gang at pupp skulle bli så stor del av livet mitt og ta så mye “plass”! 
 Først var det årlig oppfølging med MR og mammografi da jeg ikke ønsket fjerne friske bryster umiddelbart etter beskjeden. Redsel og grubling. Jeg trengte tid til å fordøye, bearbeide og skaffe mer informasjon rundt alt sammen, og var rett og slett ikke klar. 

Først i 2016 ble jeg operert etter å ha stått på venteliste i 22 ulidelige lange måneder! 
Ekspanderproteser ble lagt under muskel og utover våren fylt opp for å tøye muskelen, herde huden til den endelige silikon-protesen skulle på plass. Den ble lagt inn i oktober 2016. 
Jeg var glad, lettet det endelig var gjort og over. Jeg kunne begynne leve igjen. Trene og gjøre normale ting etter mange måneder med smerter og hindringer etter operasjonene.
 

Jeg kom godt igang med tøying og trening og visste at etter en så stor operasjon tar det tid før alt i kroppen fungerer og roer seg. Det tar og tid å tøye ut spente, låste sener og muskler, og ennå lenger tid å trene de opp igjen. Med Fibromyalgi som underliggende kronisk sykdom visste jeg det kunne bli utfordringer. Gå i rykk og napp pga dårlige dager.  Men jeg var målbevisst og motivert. Stort sett. Og fikk hjelp fra psykolog for å takle alt. 

Men smertene, ubehaget ble ikke bedre med tiden. Det føltes hele tiden stramt, press og mye stikking og “gnissing”. Dette trigget igjen fibromyalgi-smertene jeg hele tiden har og prøver dempe med trening, tøying og så klart må det litt smertestillende til. 

Jeg tok det stadig opp med legen min, og ble til slutt enige om å henvise meg til kirurgene som hadde operert meg for å høre hva gjør vi nå!? 
 Løsningen ble først å prøve fylle på med litt fett. For at dette skal ha noen effekt må det minst 2-3 fett transplantasjoner til. Jeg fikk en. Så fettet “smeltet”, forsvant etter bare noen få måneder. (Tenk om fettet på resten av kroppen kunne “smeltet” like enkelt om en ønsket det hehe….) 

Ny henvisning, ny konsultasjon i oktober 2020. Hva nå!? 
 Vi prøver flytte og bytte protesene fra under muskel til over muskel. Ok. Høres ut som en god plan. For meg er virker det naturstridig å ha en protese under brystmuskelen som ligger å lager konstant press og irritasjon på muskelen. Jeg sa og jeg ønsket stå på såkalt avbestillingsliste. ta en time på kort varsel. Og allerede mars 2021 lå jeg på operasjonsbordet igjen. 

Yesss!! Endelig ferdig! 
Eller……?? 

Sakte men sikkert endret brystene fasong. Jeg fikk rett og slett “dobbelt-pupp”…..Smertene tiltok igjen, men nå litt annerledes enn tidligere. Satt mer i huden over. Stikkende smerter, og tidvis øm og sår i huden og følte en stramhet. Arret var og nokså stramt.
På kontrolltimen ble vi enige om at resultatet ikke var helt bra, og kirurgen ville prøve rette det opp med ett lite inngrep der tanken var å fjerne litt overflødig hud og gjøre det penere.
Noen måneder senere ringte han og sa han ikke helt var fornøyd med planen vi la. Han ville bytte protesen på nytt, til en noe større, og løsne det nettet som er festet rundt protesen for å holde den på plass siden det ikke er kjertler og vev der til å gi støtte. Han ville og muligens transplantere fett for å fylle inn ved arrvev. Vil både beskytte litt og se og føles litt bedre.

Så var ventingen igang igjen på ny operasjonsdato…. Igjen på avbestillingsliste, og kort varsel. 
Jeg ringte Rikshospitalet rett før påske  for å spørre om hvordan jeg lå an i køen. Da sier damen i andre enden at hun har en ledig tid 19 mai. Oyyy!! Shit! Så snart, ja, oki,- så klart vil jeg ha den! 

Og nå er det bare noen få dager før jeg igjen ligger på operasjonsbordet. 
Jeg er så forbered og klar jeg kan bli. 
 Jeg har trent meg opp for å være i så god form jeg overhodet klarer før operasjonen. Da blir rekonvalesens-tiden etter lettere og forhåpentligvis raskere. Jeg har trua! Iallefall krysser jeg fingra for at det går sånn.
 

Den store “greia” denne gang,- er at nå skal jeg ikke legges inn. Det er dagkirurgi, så jeg blir sendt hjem samme dag, kveld. Det er litt skummelt, men og godt. Jeg tenker det skal gå bra. Jeg får med meg eldstefrøkna hjem. 
Jeg er forberedt og lagt til rette det som trengs.

Så nå håper jeg virkelig at dette er siste! At det nå !bare” er å hvile og holde seg i ro noen uker, før jeg IGJEN kan begynne opptrening. 
Jeg vet at det blir utfordringer med mye smerter de første dagene, kanskje ukene. Jeg vet at når det verste av smerter har gitt seg, blir utfordringen ennå større i å holde ut å ikke tøye!! Ikke bruke armer til løft, vask,- “skal bare” osv…. Løfte maks en kilo. Det er ikke mye! Ikke strekke armene godt ut eller opp over hodet…. BAH….. 
 Men ja, jo… Jeg har gjort dette før. Jeg skal klare det igjen. 
  Tålmodighet!! 
 

Jeg kan tross alt gå turer. Det er iallefall en kjempefordel! Jeg får beveget meg litt. 

#Aldrigiopp 
 
 

Jeg trodde, og håpet at det jeg har fått utdelt av helseutfordringer lå mer eller mindre bak meg nå. Men jeg har nettopp lært at akutt og uforutsett sykdom er nettopp det,- akutt og uforutsett.

Fibromyalgi er en kronisk sykdom som jeg har lært å leve med. Mer eller mindre iallfall. Det svinger litt, og noen ganger oppstår det nye symptomer, eller symptomer jeg har glemt da det er så lenge siden sist de var “oppe i dagen”. Jeg har mer eller mindre klart å holde sykdommen og symptomene i sjakk ved hjelp av noe medisiner, smertestillende og ikke minst trening og tøying. At jeg har fått hodet, psyken mer på plass og mer riktig fokus hjelper også enormt! 
Jeg strever fortsatt med noen krisetanker av og til, og fortsatt er det en enorm stor jobb rund dette med å kjenne på og kjenne igjen følelser etter at jeg seponerte Fontex i fjor sommer. Jeg klarer fortsatt ikke å helt slippe kontrollen. Den er godt forplantet i systemet den kontrollen. Slippe løs følelser, tørre la de få fritt utslipp sitter fortsatt langt inne og “sitter fast, låst” i gamle systemer av å kontrollere,- ikke vise som et resultat av årevis med kommentarer om at “jeg følte for mye”,- “var for mye” at jeg overreagerte,- fra de som sto meg nærmest og skulle, burde akseptert, elsket meg for den jeg var istedenfor å endre meg. Aldri bra nok. Aldri “riktig nok”. Å høre du aldri er bra nok, at det du gjør aldri er nok gjør, gjør aldri nok, og i tillegg bli overhørt og ignorert over mange år er ødeleggende. Det tok fra meg selvfølelsen min og tvang meg inn i et  mønster som var, og er skadelig for både meg og de rundt meg. 
Derfor har jeg fortsatt mye jeg må jobbe meg igjennom. Og det som sitter i hodet, psyken,- sitter også i kroppen. Det er ikke sånn at vi kan dele kroppen vår inn i deler. Som f.eks hode og kropp. Det henger sammen! 
Jeg vet at så lenge jeg ikke har alle de psykiske bitene bearbeidet og på plass, så vil de fysiske utfordringene i Fibromyalgien stadig svinge og utfordre. 

Det tok meg omlag 15 år å få diagnosen Fibromyalgi. Diagnosen fikk jeg på et opphold på Jeløy Kurbad i Moss i 2011. 
Da hadde året før fått vite jeg var bærer av mutasjon i BRCA1 genet. 
Det kom på mange måter ikke helt overraskende da jeg var ganske sikker på at all opphopning av kreft vi hadde i familien måtte være arvelig da det var så mange i nærmeste familie. 
Jeg ble først apatisk når jeg fikk vite jeg hadde BRCA1 mutasjonen. Så ble jeg og så klart redd. Med en risiko på 87% er det naturlig å kjenne på redsel. Jeg fikk tilbud om tett oppfølging med MR og mammografi, samt hos gynekolog. Med stadig press fra leger og familie om å gjøre forebyggende operasjoner ble det etter hvert for tungt til ¨klare takle alene, så jeg fikk hjelp fra Psykisk Helse i kommunen. 

Det var lite informasjon om hva disse operasjonene ville ha av påvirkning på livet etter. At man som ferdig operert er ute av oppfølgingsprogrammet. At man ikke aner hvilke “bivirkninger” en får av å fjerne eggstokkene. Selv om en får hormontilskudd. Men hvilke hormontilskudd som er riktig for nettopp meg og min kropp er det ingen som vet. Jeg står igjen og føler meg alene og som en “prøvekanin” i årevis. Det hjelper lite på min lave selvfølelse og depresjon. Heldigvis er kunnskapen sakte men sikkert på vei opp om hormonbehandling av overgangsalder. Det tar bare så enormt lang tid. Og når myndighetene ikke oppdaterer sine sider, som f.eks NHI der deres anbefaling om behandling ikke er oppdatert i henhold til nasjonale og internasjonale standarder og retningslinjer blir ikke veien for kvinner i denne situasjonen særlig enklere! Det er en skam at de ikke følger opp!

Heller ikke “bivirkningene” av dobbel mastektomi, fjerne friske bryster forebyggende for kreft blir nevnt. At man presser ut brystmuskelen og stapper et fremmedlegeme, silikon under,- som igjen er en veldig unaturlig ting for kroppens fysiologi. For meg ble det veldig feil. Kroppen min taklet ikke det overhodet. Jeg spurte på forhånd hva og hvordan dette kunne påvirke min kropp som allerede slet med smerter pga Fibromyalgi. Om det kunne presse, stresse kroppen og muskulaturen. De mente det ville gå bra, men kunne så klart ikke garantere noe. Og nei, det gikk jo ikke bra! For brystmuskelen min ble utrolig presset og stresset. Som igjen forplantet seg opp i hals, nakke, kjeve og skuldre så klart. 
Mye strev og enormt fokus på bevegelse og tøying i brystryggen hjalp lite. Så i mars 2021 fikk jeg flyttet silikon-protesene fra under muskelen til over. Jeg var sjeleglad. Det kjentes umiddelbart bedre og pluss at det så bedre ut. 

Gleden varte ikke så lenge. Etter noen måneder begynte jeg å se antydning til “dobbelbobbel”, “dobbeltpupp”…. Og strammhet i arret og igjen økte smertene i brystmuskelen og rundt brystet. Jeg vet at en stresset, skadet og stram muskulatur tar tid å trene opp igjen. Også å trene den til å slappe av, avspenne. 
Så gleden over å tenke. Endelig er jeg ferdig og kan gå videre, ble derfor litt skuffende når jeg innså at jeg må nok en runde under kniven.
På konsultasjonen før jul la kirurgen og jeg en plan om et lite inngrep som hørtes ut som en god plan. Jeg var fornøyd med at det bre ble ett mindre inngrep, ikke en større operasjon!  

Tenkte nå,- nå kan jeg se framover! Slappe av. Bare covid og restriksjoner løsner opp, kan jeg begynne leve igjen. Leve uten redsel for sykdom, leve uten restriksjoner og begrensninger fra enten egen kropp eller samfunn. Og jeg begynte glede meg med at samfunnet åpner igjen. Smittetall er høye, men jeg tenkte at blir jeg syk, så blir jeg syk. Jeg hadde en kraftig influensa i 2017/2018 med først lungebetennelse som krevde to kurer før den slapp, så en runde med bronkitt litt senere. Jeg hanglet i 7, 8 mnd før jeg var skikkelig i form igjen. Jeg kan ikke kontrollere om jeg blir smittet av covid heller. Så jeg tenkte at skjer det så skjer det, og jeg får deale med det når, om det skjer. Tillater ikke meg selv å gå å kjenne på konstant redsel, angst lenger. Det jeg ikke kan gjøre noe med, kontrollere, prøver jeg bruke minst mulig energi på. 

Så når jeg for ca en måned siden hadde vært ute å gått lang tur i skogen med ei venninne og var skikkelig tom og sliten utpå kvelden tenkte jeg ikke mer over det enn at jeg var sliten. Ikke unormalt med Fibromyalgi og litt mindre energi å gå på enn friske mennesker. Men når jeg da dagen etter fikk skikkelig frostrier, og feber tenkte jeg nå, “endelig” har jeg fått covid jeg også. 
 Men første hjemmetest viste negativt. Leste at jeg måtte ta ny dagen etter,- noe jeg gjorde, men også den var negativ. Fortsatt uggen, sliten, dårlig allmentilstand og nå vondt, øm i magen. Først på tirsdag morgen fikk jeg meg til å ringe lege og fikk komme inn nokså raskt. Der og ble covid utelukket, men urinprøve og crp ble tatt. Crp viste 200 og urinprøven, nyrebekkenbetennelse, så jeg fikk beskjed om å reise rett på akutten på Ahus. Jaja… Ok Fikk med et skriv, og fikk mamma til å kjøre meg inn til Ahus. Syns det var rart jeg skulle møte på akutten, tenkte legen sa feil, og det var legevakten jeg skulle til. Men det sto akuttmottaket også på brevet jeg hadde fått med, så vi reiste dit. 

Jeg var nokså utmattet og heller apatisk. Så når jeg kom inn på akutten og ble loset rask videre til undersøkelser der ble crp ble målt på nytt og hadde nå steget til 435, og det ble tatt CT av indre organer, intravenøs væske ble satt da jeg tydeligvis var dehydrert, Veldig lavt blodtrykk. Og svarene fra CT viste nyrebekkenbetennelse med nyresvikt, samt økte verdier i galle og lever. Så fikk første dose antibiotika intravenøst nede på akutten.
Jeg var aldri stresset eller redd der. Det er det der er, og jeg blir behandlet og tatt vare på. Slo meg heller ikke at jeg skulle legges inn og bli på sykehuset i 6 døgn. Jeg hadde ikke med noe for en innleggelse! Så fikk en tannbørste på sykehuset og “pysj” får en jo, så klær var ikke noe issue.  

Legene trodde jeg måtte ha gått med en urinveisinfeksjon og måtte ha vært syk lenga de dette var såpass høye tall og alvorlig. 
Men saken er at jeg trente som vanlig uken før, nokså hard og god økt torsdagen før, og knallform. Og gikk den lange turen i skogen lørdag før. Så dette kom akutt. 
 

Først når legen var inne hos meg mandagen på dag 6 og sa jeg skulle få reise hjem,- slo det meg hvor syk jeg hadde vært. Og hvor glad jeg var for å få dra hjem. Da kom tårene. Av lettelse! 
Nå, nesten en mnd etter. Og jeg fortsatt ikke vet hva og hvorfor dette skjedde,- nå er jeg bekymret og redd! 
Jeg var hos legen min på tirsdag denne uken å tok nye blodprøver. Allerede dagen etter lå prøvesvarene ute på furstpasient.no Det var verdier der som var merket røde og var for høye. andre lå og i øvre sjikte. Men jeg aner ikke hva det betyr. Men det stresser meg å ikke vite!
Legen min skulle kontakte meg angående svarene. Jeg har ennå ikke hørt noe. Vet jeg er utålmodig. Med dette var en skremmende og guffen opplevelse! Å vite at indre organer er skadet, syke er ikke noe jeg tar lett på! Som jeg skrev høyere opp her,- alt henger sammen og påvirker hverandre! 

Stress på en fibrokropp er iallefall ikke gunstig! Det setter seg i muskulaturen med en gang dessverre. Og jeg er ennå ikke i form nok til å ha kommet skikkelig igang med trening. Pga forhøyde verdier i galle, lever og nyrer kan jeg heller ikke ta noe særlig smertestillende. Og det er forståelig. Jeg har absolutt ikke lyst å gamble med det heller. Er blitt redd for å ta smertestillende. Men får da et kjempeproblem. For… Med stress, og mye økte smereter… Hvordan håndterer jeg de smertene nå!? De går ikke over av seg selv. Og det er ikke “litt vondt”…. Det er krevende mye vondt. Som påvirker alt. Det er utrolig utmattende å leve med smerter, særlig mye og høye smerter. 
Jeg har et TENS-apparat. Jeg bruker det mot smerter, og det hjelper litt. Men fortsatt kan jeg ikke bruke når jeg sover, ei heller tar det alt. Frustrerende! 

Frustrerende å gå vente på svar fra legen som kjennes som en evighet! 
Jeg trenger vite hva jeg skal, bør og kan gjøre ang nyrer, lever og galle. Jeg trenger vite hvorfor dette kunne skje. og jeg trenger vite hvor går veien videre.
Jeg trenger vite hvordan jeg skal behandle smerter av Fibromyalgien helst uten noe særlig tabletter i fremtiden.
Jeg syns og det er utrolig vanskelig og litt skummelt å ikke vite hva som er smerter som skyldes nyrene eller om det er Fibromyalgi-smerter. Når en først har fått en diagnose som Fibromyalgi er det så utrolig lett å henge alt på den “knaggen”! Det er både skremmende og skaper en veldig usikkerhet og utrygghet. For det finnes mye og mange ting som absolutt ikke skal henge på den “fibro-knaggen”. Som denne akutte nyrebekkenbetennelsen med “følgesvenner”…. Hva er hva? 

Alle som lever med kroniske smerter vet hvor vanskelig dette er. 
Og en vond, stram scene, muskel over tid, vil få en “husk” om å være stram og vond. Fullt mulig å “avtrene” den. Men det krever riktig behandling, trening og tar tid. Det er og vanskelig om smertene er for store, høye. Jeg har prøvd, tro meg. Har som sakt levd med dette det meste av mitt liv. Jeg har og lært mye av de opphold jeg har hatt på rehabilitering, av fysioterapeuter og andre behandlere. Jeg har og søkt mye informasjon selv. Jeg slår mag aldri til ro når det kommer til min helse, med “at sånn er det bare”! Det blir for enkelt å skulle akseptere dårlig helse. Og jeg synes ingen skulle akseptere dårlig helse, ubehag, smerter! Ja, en må jobbe for å finne svar, jobbe for å få endring. En må jobbe for å finne svar. Det koster litt tid, energi og vilje. Men det koster så mye mer å ikke gjøre det. Å “legge seg ned”, apati, å gi opp,- koster så uendelig mye mer! Det koster livet. Det å delta i livet,- ikke sitte som en tilskuer å se på. Ja, jeg føler jeg har gjort nettopp det mye i perioder. Sittet som en tilskuer uten å makte å delta.

Nettopp derfor er jeg litt slått ut av at jeg måtte få dette kastet på meg også. Jeg vet jeg ikke kan kontrollere uforutsett og, eller akutt sykdom. 
At dette påvirker den operasjonen jeg venter på, som kan ta meg til et “endelig-ferdig-sted” etter så mange år. Legge BRCA1 forebyggende operasjoner endelig “død”…. Gå videre. Jeg kjente bitene falle på plass før dette. Nå er det kaotisk igjen. 
Livet er som en berg-og-dalbane, og i blinde. Veit aldri når det stuper ned, utfor. 

Jeg krysser fingrene for ar disse blodprøvene normaliserer seg like brått som de oppsto. At de som viser rødt nå, får jeg en god forklaring på og at de kun er en markør som er på vei mot normal og at jeg ikke trenger bekymre meg. Jeg håper og ønsker. Enn så lenge veit jeg ingenting. Og enn så lenge stresser jeg ang det. Uvitenhet stresser meg! Og det er DRITT! 

Dette ble ett mye lengre innlegg enn jeg hadde tenkt. Men det gjorde godt å skrive det ned. Så takk til deg som leser det <3 

#Aldrigiopp

Grunnen til at jeg startet å skrive den bloggen her, var at jeg hadde lyst å gjøre en forskjell. 
Jeg hadde lyst å nå ut til flere om bevisstgjøring, og informasjon ved å dele egne erfaringer. 
Nå har det vært stille fra meg ganske lenge og det går lenge mellom hvert innlegg. 
Grunnen til det er at jeg sliter en del igjen med det psykiske, syns det er vanskelig, ja nesten skummelt å stikke “nesa” fram om dagen. For jeg er ikke så sikker på om jeg klarer, eller mest av alt tør lenger.
Velger likevel å dele de tankene her med dere. Så får det stå til… 

Dere som har lest før vet jeg har sluttet på noen medisiner mot depresjon og tankekjør det siste året. Noe jeg har virkelig hatt ønske om lenge etter å ha brukt Kvetiapin og Fontex i ca 5 år! Men det har vært utfordrende å gjøre mer eller mindre alene. Har hatt min fastlege og oppfølging fra henne, men det er ikke det samme som å ha en terapeut der sammen med meg når alt stormer som verst og jeg ikke aner hva og hvor det kommer fra, eller hva jeg skal gjøre med det. Disse medisinene har jo lagt en demper på følelser over mange år. Så å bli eksponert av alt sammen igjen nå har vært ekstremt utfordrende Særlig alene, og i disse “korona-tider” Og igjen så blir jeg usikker på egne tanker, følelser og verdi. 

At jeg mistet en god venninne i sommer, har og går hardt inn på meg, og jeg tar meg i det ennå i å skulle sende henne en snapp eller melding,- så slår det jo ned at det ikke går….. 

Annonsørinnhold

Kjøp nå, få i tide:
Morsdagsgavene mamma vil elske

En ting som definitivt ikke har hjulpet heller er de to siste årene vi har hatt med oppdateringer menge ganger daglig om smittetall, knelende helsevesen og vaksine. En ensidig, ensporet vinklet informasjon sendes ut. Den ene siden er det som rår. Og det er negativ innputt hver dag. Det gjør noe med mennesker, og det gjør noe med meg. 
For vi blir påvirket av alt rundt oss. På godt og på vondt. Og det som det fokuseres mest på, det vokser også mest. 
Så når myndigheter og media nå i 2 år har hatt fokus på å sykdom, smitte, vaksinering og begrensninger i samfunnet, får så klart dette konsekvenser i oss som enkeltindivider også. Noen mer enn andre. 
Der fokuset ligger på å vaksinere alle. En såkalt frivillig vaksine, men som nå føles mest som tvang fra både myndigheter og ikke minst samfunnet. 
Et samfunn som deles i to. Vaksinert eller uvaksinert. For eller mot…? Svart-hvitt. Ingenting enten-eller! Det finnes ikke noe “midten”. Eller noe som kan kalles sundt kritisk og eller spørrende, undersøkende lenger. 

Jeg klarte meg godt lenge, men utover høsten har det bare blitt tyngre og tyngre. 
Jeg klarte holde julene i gang med trening på treningssenteret lenge. Trening er for meg veldig viktig, både for den fysiske delen som hjelper til med å holde Fibromyalgi symptomene og smertene i sjakk, men også like mye for den psykiske helsa mi. Og selv om jeg klarte komme meg på trening, få gjennomført ei god økt, så var det noe som ikke helt stemte. Fikk ikke helt den samme energien, verken fra omgivelsene eller fra meg selv. Men jeg fant såpass glede i å komme meg ut og få brukt kroppen skikkelig til at jeg ville fortsette. 
Helt til en dag seint i høst da jeg fikk en kommentar som satte meg helt ut og såret meg skikkelig! Var som å få et kraftig spark rett i fleisen!
Etter det har jeg rett og slett ikke greid å reise dit, og abonnemanget jeg har på treningssenteret satte jeg på pause. 
Jeg har prøvd å opprettholde treningen her hjemme, med å gå og løpe ute, og jeg har en del utstyr så jeg klarer fint å trene det meste. Men energien og motivasjonen mangler. Psykisk nede stjeler enormt mye energi. Og vanskelig å bare “snappe” ut av!

Det er ikke lett å tenke positivt når nettet oversvømmes av negative kommentarer og innlegg som liksom skal være morsomme, men med et bak-budskap Jeg sier liksom,- fordi jeg oppfatter de som mobbing og uthenging av uvaksinerte. 
Jeg kjenner flere uvaksinerte, og felles for de fleste er at de ikke tør si høyt at der er uvaksinerte. Tør heller ikke si høyt at de/vi føler på stigmatisering, utestenging og segregering rett og slett. For det er skummelt når så mange mener at grunnleggende tjenester i samfunnet skal fratas de som av forskjellige årsaker ikke er vaksinert. Hvilken årsak det er, og om den er “gyldig” nok spiller ingen rolle. Alle dras under en kam… “Burde ikke få lov å gå ut”… “Burde nektes helsehjelp”…. “En fare for seg selv og andre”…. “Lite intelligente mennesker”… “Konspirasjonsteoretikere”…. “Egoister”… “Uempatiske”…. Jeg kunne fortsatt i det uendelige! 

Det er lett å anta, og tro noe om andre. Å lage sannheter som aldeles ikke stemmer utfra egne antagelser og holdninger. 
Som uføre har fått kjenne på i årevis. At de er “snyltere og late”…. De må bare “ta seg sammen litt”….. “Prøve litt mer og hardere”… 
Og ikke rart at dette setter seg i folk, når dette er holdninger helt opp i toppen på det politiske plan. 

Hvorfor er det så vanskelig å spørre om hvorfor et annet menneske gjør som det gjør? Hvorfor de tar de valgene de tar? Og respektere og akseptere de? 
De færreste gjør ting og tar valg av rein ondskap!
 Så hvordan kan en egentlig vite hvor mye ett annet menneske strever, kjemper, og “tar seg sammen”!? Når en ikke har gått den veien i de “skoa” selv!? Hvordan kan en vite hva et annet menneske tenker og føler når en ikke engang tar seg tid til å spørre,- langt mindre tar seg tid til å LYTTE!? For det er stor forskjell på å høre og faktisk lytte. Men jeg forstår godt at det er langt lettere å anta og dømme utfra det. For å lytte betyr å involvere seg. Og det kan være(for mange) veldig ubehagelig. Og det som er ubehagelig, det vil vi helst unngå. Vil vi ikke? 

Men hvorfor ser vi ikke hva som skjer i samfunnet nå!? 
En bitteliten andel mennesker er uvaksinerte. Under 100 000 av 5,3 millioner mennesker faktisk. 
Og hvor kommer disse tankene om at det er greit å hetse, mobbe og stenge en liten gruppe ute fra samfunnet? Hvordan kan denne lille gruppen få tildelt all skyld om overbelastning på helsevesen sett opp mot tall og logikk ellers? For det henger ikke sammen! 
Hvordan er vi kommet dit at vi ønsker andre så lite godt og nekte de grunnleggende helsehjelp? 
Segregering. Segregering er å skille enkelte menneskegrupper vekk fra andre innen samme samfunn. Det motsatte blir kalt integrasjon eller integrering. Kilde: Norske leksikon
Sør-Afrika er ett eksempel. Jødene et annet…
Er dette demokrati? Vil vi virkelig bevege oss den her veien? Inn i noe totalitært? 
Det ropes om egoisme og empati….. Men går ikke det begge veier!? Er det ikke egoistisk å kreve noe fra andre på grunnlag av en selv? Og iallfall uten å vite hele sannheten, som en får kun ved å stille spørsmål og LYTTE til svaret! 
Hvor er og hva er EMPATI i å nekte en liten gruppe helsehjelp. Og er det empati i å mobbe, henge ut og stigmatisere andre!? 

Jeg tror de fleste av oss tar veloverveide valg når det kommer til egen helse. Jeg vet de fleste jeg kjenner gjør det, og jeg vet jeg gjør det! 
Jeg tenkte vel og lenge og skaffet så mye informasjon jeg kunne om fordeler og ulemper før jeg skulle operere brystene forebyggende for eksempel. Og på samme måte ønsker jeg informasjon om fordeler og ulemper om vaksine. Jeg ønsker og vite fordeler og ulemper med andre store avgjørelser, valg jeg må ta i hverdagen som får små eller store konsekvenser nå og i framtiden. Det gjør meg verken til et dårlig menneske, farlig eller langt fra dum! Det er smart å ta veloverveide valg utfra god og omfattende undersøkelse. Og da utfra både positive og negative sider og varierte kilder!
Det gjør meg heller ikke fortjent eller immun til å måtte tåle alt som slenges ut både på nett, i media og fra venner og kjente. 
Det sårer og drar mennesker ned, meg også…. Men det er kanskje fortjent vil enkelte si. Hvorfor!? Fordi jeg ikke mener eksakt det samme som deg? At jeg har tatt et annet valg utfra mine forutsetninger, informasjon og research og om min egen helse!? 
Er jeg egoistisk fordi jeg tenker på egen helse!? Den helsen jeg og kun jeg må stå i og med, og skal ha og leve med resten av livet? Som påvirker hver dag og time av døgnet. 
Det gjør vondt å se alle kommentarer, alle “morsomme” og “velmenende” strofer, dikt og andre ting som for meg og mange oppfattes som ren uthenging og mobbing. Men “dere” mener det skal “oppmuntre”…. Merkelig oppmuntring synes jeg. Tvang føles aldri oppmuntrende!
 

Det er skummelt og trist å se utviklingen og holdningene i et ganske samstemt samfunn som vender seg mot en liten gruppe. 
I alle andre settinger ville det blitt ropt ut om solidaritet og støtte, om at mobbing må bekjempes og stoppes. Men her….Her er det, og nesten SKAL det sies og hengas ut,- for det er “antivakkesre”…. “De vet ikke sitt eget beste”…. “De fortjener det” “Mindre intelligente mennesker”…..  “Egoistiske som absolutt ikke bryr seg om andre”…
Heksejakt, lynsjemobb kan jeg det kanskje kalle det… 
At en pandemi splitter samfunnet. Venner og familie som vendes mot hverandre. Av ren redsel sies det og gjøres det mye vondt mot hverandre, og som kan bli vanskelig å reparere. 

Jeg syns det er vondt at samfunnet utvikler seg denne veien. Jeg syns det er vondt å måtte nesten boikotte sosialer medier i større grad for å beskytte meg selv fra over tenking og negativitet. Tidligere har Facebook vært et sted der jeg kan “møte” venner og bekjente som ikke bor rett i nærheten, eller fordi samfunnet er nedstengt. Det som møter meg nå er påpeking om hvor dum, farlig og uvitende, og ekstremt egoistisk jeg er. Og ikke minst at jeg må skamme meg. Selv om jeg ikke kjenner meg igjen i de her beskrivelsene overhodet! 
Men jo mer jeg hører de, jo mer “sannhet og makt” får de. Det er vanskelig å skjerme seg mot det. Og til slutt sitter jeg igjen med,- hva er vitsen i å kjempe mer…? 
Hadde vært så mye enklere å gi opp enn å fortsette å kjempe.
Et nedstengt samfunn. Ensomhet.
Jeg har fått en ny henvisning til Psykisk Helse. Et lavterskeltilbud alle kommuner har. Jeg vet ikke hvor lenge jeg må vente på å komme inn, jeg vet heller ikke om jeg får komme inn. Det jeg vet er at det er veldig mange som sliter og trenger denne hjelpen nå. Og psykisk helse er ikke akkurat rustet opp de siste årene dessverre. 

Jeg har vært nede i den her gropa før. Og nettopp det skremmer meg! Jeg vet at å falle ned kan gå fort, jeg vet og at jeg ikke er i bunn, men jeg ser kanten på veien videre ned, og det skremmer meg. 
Jeg vet og at å falle ned går uhorvelig mye raskere enn å krabbe opp igjen.
Men jeg har gjort det før, og jeg skal komme opp igjen. Først skal jeg unngå den kanten som fører videre ned. Fjerne meg forsiktig fra den. Det er mitt mål for jula i år. 

Respekt og gjensidig respekt <3  Aksept! Å akseptere andre, og andres valg uavhengig hva du selv mener og har valgt. AKSEPT <3

#Aldrigiopp #Stoppmobbing

Jeg er redd! Og skremt! 

Å se, høre og kjenne på kroppen hva vi mennesker, og so samfunn sier og påfører hverandre av skam, stygge sårende kommentarer, hat, utestenging og direkte mobbing. Alt innpakket i “best mening”, og tanke om at vi ønsker hverandre “vel”…
Jeg er redd meg selv og hvordan jeg selv synker nedover i negative tanker, depresjon igjen. 
 

Men hva gjør det egentlig med oss, å påføre egen redsel og panikk over på andre!?
Å anta og tro at andre, pga personlige valg, meninger utfra egne livserfaringer ikke kjenner på redsel om en situasjon fordi vedkommende ikke viser det på den måten,- reager på den måten du forventer, så trekkes en lynrask konklusjon utfra egen redsel om at vedkommende burde skamme seg, tenke på andre enn bare seg selv! Uten å ha informasjon om hva og hvordan og hvorfor den andre reagerer, eller ikke reagerer som det gjør! Og istedenfor å spørre, og lytte, så påfører man ytterligere stigmatisering og skam. En er så klart utrolig egoistisk som ikke tenker på andres helse, men kun seg selv!

Annonsørinnhold

Kjøp nå, få i tide:
Morsdagsgavene mamma vil elske

Empati=  innlevelse, evne til å identifisere, forstå og anerkjenne gyldigheten av andres følelsesmessige tilstand og reaksjoner.

Men klarer vi vise empati for andre når vi selv står i en situasjon som er preget av redsel og angst over lang tid!? Eller tar egen redsel og angst over og en viderefører det til andre istedenfor å prøve analysere og tenke noe mer rasjonelt? Stille spørsmål? Akseptere og respektere den andre?
 

I et samfunn der frykt og angst står sentralt blir ofte styrt av de som roper høyest. Det er iallefall det jeg har inntrykk av og opplever. 
Og det skumleste er at mange ikke lenger tør si sin mening eller vise følelser. Mange “skrur av” som en beskyttelsesmekanisme, rett og slett i redsel for ytterligere stigmatisering, hetsing og utestenging. 
Går inn i en boble der en later som ting er greit. Sakte men sikkert selvisolerer seg fordi en ikke lenger har verken evne eller overskudd til å kjempe alle kampene i det daglige. 
 

Og sakte men sikkert kommer ny depresjon og angst krypende. Livssorg over noe som føles tapt. 

For,- å være egoistisk er skambelagt! Noe så voldsomt!
 Men,- la meg spørre!? Om jeg, med en god del helseutfordringer fra før. En revmatisk kronisk sykdom som er ganske kompleks, og omfattende Fibromyalgi. Jeg har i tillegg mutasjon i BRCA1 som er høyrisiko for først og fremst brystkreft, 87% var tallet før jeg fjernet brystene forebyggende, og eggstokk kreft som var ca 40% før jeg fjernet de. 
Som følge av fjerning av eggstokker forebyggende, som jo fjerner hormonene som dannes i eggstokkene tvert! Hormoner styrer det mest i kroppen vår. Og om det blir fjernet, eller blir krøll i de,- så påvirker det det meste i kropp og hode.
Med mange år med depresjoner til og fra og angst. 
Hvordan kan det å tenke på egen helse og ve og vel være fy og skam!? 
Hvem bryr seg filla om om min personlige helse blir verre om ved å eventuelt ta en vaksine eller ikke? Det som tydeligvis betyr noe er den andres redsel for egen helse. Og er ikke det egentlig en side av samme egoisme!? 
Om jeg velger å avstå fra en frivillig vaksine av egne veloverveide helsemessige årsaker, så er ikke verken mer eller mindre egoistisk enn at du velger å ta vaksinen av egne veloverveide årsaker! En tar valg utfra det som er riktig og viktig for en selv! 
 

Jeg skal ikke skamme meg eller gjemme meg for de valg jeg tar og står for! Jeg skal heller ikke måtte ta din redsel overført til meg eller stigmatiseres og hetses av den grunn! 
Men det blir folk i dag! Folk hetses på det groveste! 

Den skremselen og panikken og stigmatiseringen vi ser i samfunnet i dag, kan ligne veldig på den redselen vi hadde på 80-tallet rundt AIDS, når det kom! Lite visste vi til å begynne med. Og antagelser, gjetninger og falske opplysninger spredde seg fort allerede den gang. Selv uten de sosiale medier og det internettbruken vi har i dag! 
Det er skremmende når èn side av saken kommer fram og ikke en sunn debatt der alle sider og vinkler belyses! Det er ekstremt skummelt at en blir tiet til taushet framfor å fremme en sunn nysgjerrighet og debatt!
Det er skummelt når det er meldt om mer enn 3000 alvorlige bivirkninger, og dette blir tiet ned, og bagatellisert. For jeg skal love at den det gjelder, den synes nok ikke disse bivirkningene er bagateller!
For meg, med helseutfordringer fra før, en kropp jeg kjenner veldig godt, og vet reagerer fort og mye på endringer, vil jeg vite mye mer enn det som hit til er kommet fram om virkninger og bivirkninger! Jeg tar ikke en stor helsemessig avgjørelse før jeg har mye og grundig informasjon om fordeler, ulemper, bivirkninger og hvordan dette er og blir på lang sikt! Det gjorde jeg ikke da jeg tok valget om forebyggende operasjoner, og jeg har ikke gjort det nå! For hit til har informasjonen, dokumentasjonen,- og kunnskapen om langsiktige fordeler og ulemper ikke vært der. Av naturlige årsaker. Det har ikke gått lang nok tid! 
Vaksinen skulle beskytte mot alvorlig sykdom, død og videre spredning. At det nå viser seg at vaksinerte og sprer smitten videre og ikke virker like beskyttende over lengre tid,- visste en ikke til å begynne med. En håpet på flokkimunitet.
Men poenget med å velge en vaksine er for å beskytte seg selv! Så  hvorfor er vaksinerte da så redd for en uvaksinert!? Når en er beskyttet? 
Jeg forstår at redsel og angst ofte er urasjonell. Og viser seg i urasjonelle reaksjoner. 
Jeg mener likevel at det da må stoppes opp, ta en pause og tenke… Analysere. Er dette ditt? Eller er det mitt? Skal min angst påføres deg? 
Lett er det ikke. DET vet jeg!
 

Jeg har sittet å grublet på om jeg skal skrive det her lenge. Å Begrunne mine valg. 
Det har sittet inne over lang tid nå. For jeg er litt redd for reaksjonen det skaper og om ytterligere stigma og “kjeft”…. 
Men jeg føler det har lite å si akkurat nå. Det er som det er. Motløsheten, ensomhet og skam får på mange måter uansett ikke blitt så mye mer eller verre fra eller til. Kanskje,- kanskje kan det åpne for en viss forståelse, aksept hos noen.
Kanskje kan andre i samme. ala samme situasjon tenke at de ikke er helt alene om det. 
Jeg vet ikke. 

Jeg vet at jeg orker ikke, har ikke mer krefter til å “fake”, late som at alt er oki lenger. Har ikke energi og krefter verken fysisk eller psykisk. 
Har rett og slett ikke mer å mobilisere til å stå imot

Hvis det er egoistisk av meg å ville ha, ønske en så godt fungerende kropp som mulig utfra det jeg vet og kan om min egen kropp og helse, så får det være. 
 

Gjensidig respekt og aksept hadde vært bra. Jeg føler pr nå at det er så godt som ikke-eksisterende. 

Drittdag!!

Rett og slett en rævva dårlig dag! 
Våknet sliten og lite uthvilt til bråk og during ute. Kom meg etter hvert opp av sengen og fikk i meg frokost og kaffe. Planene for dagen var opptil flere, og innebar både husarbeid og litt øvelser og tøying. Fått utrettet minimalt så langt… 

Er så utrolig lei og sliten av å føle jeg hele tiden må kjempe, streve alene og i motbakke! 
At livet er som en berg-og-dalbane vet jeg godt. Men den følelsen av å sette utfor på toppen og fryde meg over at det kiler i magen og at det er bare gøy og går av seg selv,- den har jeg kjent lite på mitt voksne liv føler jeg. For selv om det har vært noen av de, så har de vært heller slake og korte før det går opp igjen og ny utfordring står for tur. 

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Har fått hjelp til å håndtere det her i flere omganger. Av terapeuter og behandlere av forskjellig slag. Det er lenge siden nå, men jeg har masse “verktøy” jeg kan, bør og skal bruke. 

Men på en sånn her dag. En skikkelig drittdag, så tenker jeg: hva pokker er vitsen!? Hva er vitsen med å prøve finne motivasjon, eller ting og mål som kan motivere meg når jeg allikevel ikke når de, får de til!? Når jeg jeg får råd om å la være. “nei det kan du ikke nå…. Du burde ikke det….” Som om jeg hiver meg hodeløst ut på noe uten at det er gjennomtenkt, eller undersøkt!? At jeg begrenser meg selv holder i massevis! 

For sannheten er at om jeg utfordrer meg selv til å gjøre noe litt utenfor boksen, så skal vite det er gjennomtenkt og undersøkt i alle retninger og på alle måter. Selv om jeg ytrer ønsker og snakker om ting jeg både har lyst og skal gjennomføre, betyr ikke det at jeg går hodeløst inn i noe. At jeg som ufør, “bare” hjemmeværende ikke evner tenke logisk rasjonelt og følge med på det som skjer rundt meg. 

Jeg har en kronisk revmatisk sykdom, Fibromyalgi, som er kompleks med enormt mange symptomer. Jeg har vært deprimert og slitt psykisk i mange år, men er nå friskmeldt på det området. Det betyr ikke dermed sagt at jeg ikke får nedturer og dritt dager, som i dag. Eller perioder, som det har vært nå en stund. Men jeg er da fortsatt bevisst og evner tenke logisk og realistisk! Mange ganger for mye realistisk!

For jeg vil utrolig mye! Jeg vil mestre! Jeg vil utfordre meg selv på ting jeg ikke er god på, og som gir meg noe, lære noe. Samtidig vil jeg slippe den følelsen av å være låst, sitte fast! Å ikke ha frihet til å gjøre noe av det jeg har lyst. Slippe ha dårlig samvittighet fordi jeg gjør noe for meg selv. For den følelsen har sittet der så lenge jeg kan huske. At ansvar og hensyn til andre kommer alltid først. 
Å ikke kunne snakke åpent og ærlig om alt. Uten å føle jeg blir dømt for hva jeg føler og sier. 
Men med mange års erfaring på det området, å stenge følelser, ikke vise de, eller snakke om de. Det er forresten stor forskjell på å snakke om følelser og bare fortelle om de. Å fortelle om følelser, opplevelser kan være lett. Da trenger jeg ikke legge følelsene til. Men å snakke ordentlig om det, det er noe annet! Det har jeg ikke gjort ofte og mye de seinere årene til mange. 

Jeg vet jeg må og trenger å øve på det. Men for å øve, må jeg eksponere meg selv mot og for det. Det sitter langt inne. 
Og er det i det hele tatt noen vits når jeg først prøver, så blir jeg ikke møtt. Enten passer det ikke, eller så nekter den andre å snakke,- høre om hva jeg prøver si. Eller så overreagerer jeg så klart! Så…. Hva er vitsen!? 
Hvordan skal jeg gå videre når jeg møter så mye stengte dører? 
 

Legg det bak meg vil du kanskje si. Og joda, jeg legger mye bak meg, jeg har lært å gi slipp på veldig mye, og tilgi. Men noe er faktisk ikke mulig å legge bak seg før det er snakket om skikkelig en gang! Jeg kommer ikke videre med mye fordi det involverer andre, som igjen ikke vil ta den samtalen. 
Så hva gjør jeg nå da? 
Vente tålmodig til livet løper fra meg og jeg henger etter? Føler jo allerede som jeg henger etter… Eller ikke er helt med…. 

Jeg vil ikke ha det sånn lenger! Har lyst å reise fra alt! 

#Aldrigiopp      ??

Vi lærer så lenge vi lever sa alltid min bestemor(farmor). Og det er en definitiv sannhet <3 
 

I det siste har jeg lært mye om mye! Både på godt og vondt, og det er både moro, spennende og utfordrende og tidvis slitsomt, utmattende. 
På en måte har veldig mye kommet samtidig i det siste. Men det er jo ofte sånn, at ting kommer i bolker. 
Jeg har og skjønt at mye av det jeg strever, og har strevd med de seinere årene handler også om kvinnehelse. Eller mangel på kunnskap om kvinnehelse.

Jeg kuttet først Kvetiapin. Som jeg ble satt på samtidig med Fontex da jeg var lengst nede psykisk, deprimert. Ca 5 år brukte jeg de før jeg begynte tenke på hvorfor jeg fortsatt brukte de, og har jeg virkelig fortsatt behov for de? Hvorfor har ikke legene mine fulgt tettere på og foreslått nedtrapping for lengst? 
Eller hvorfor ikke alle bivirkninger på medisiner blir nevnt og fulgt med på.
Derfor bestemte jeg meg for først å slutte med Kvetiapin. Etter at alle bivirkningene som fulgte av å slutte, som kvalme, svimmelhet, økte smerter ++++ hadde gitt seg begynte jeg å tenke på neste, som da var Fontex. Denne la jeg plan om nedtrapping sammen med fastlegen, noe jeg ikke gjorde med Kvetiapin. 

Samtidig ble en god venninne av med stadig sykere og mer tappet av en lang kamp mot metastatisk brystkreft. I midten av juli tapte hun den kampen. Selv om jeg visste hvem vei det gikk, var det ikke mindre vondt. Vond og tung påminnelse om hvor skjørt livet er! 
Fortsatt var jeg midt i nedtrapping av Fontex, og den “tåka” som har ligget tykk over følelsesspekteret mitt hadde begynt å lette. Det gjorde i grunn ting rundt hennes død både verre og på en måte bedre. Bedre fordi jeg endelig kunne kjenne på og ta inn over meg sorgen med mer ekte følelser uten like mye lokk. og få utløp for følelsene på en bedre og mer naturlig og ekte måte. Samtidig enormt utmattende da jeg i bunn og grunn ikke har kjent på, og hatt kontakt med fulle og hele meg og mine følelser på minst 10 år. Fordi før jeg begynte med de medisinene hadde jeg lagt et lokk på disse følelsene etter mye og skadelig innprenting fra andre om at jeg bestandig følte FOR mye…. Jeg måtte ikke reagere SÅ mye…. Ikke bli SÅ engasjert… SÅ sint… SÅ lei meg…OVERreagerer… osv…  

Med alt dette godt innlært, for det er husk i både det psykiske og fysiske reaksjoner,- og å bryte dårlige mønster og åpne opp og lære nye og endre. Det er tungt, komplisert og utfordrende. Jeg må tørre kjenne på det her. Jeg må tørre eksponere meg for alt. Ikke minst å kjenne igjen alt sammen og skille de fra hverandre etter så mange år! Det sitter hardt inne! Jeg er på vei, og jeg lærer og jeg prøver. Veien er fortsatt veldig lang og tung. Jeg er heller ikke flink å involvere de jeg har rundt meg, og har ett stykke igjen å gå. 

Alt henger sammen! Det ene påvirker det andre.
At jeg har strevd med å finne riktig balanse i kroppen og med hormoner etter jeg tok den forebyggende og “lille” operasjonen som de kalte det for nå 9 år siden, gjør jo mye av det andre jeg har strevd med. Det føles litt bittert å ha brukt 9 år, som absolutt er nokså mye, til å prøve finne noe som fungerer for meg og min kropp. Det påvirker alt jeg står i egentlig. Og skulle ønske det hadde vært mer jeg visste og kunne den gangen!

Men nå ser det ut som om alt kommer til meg på en gang! 
Jeg kom først over en side på Facebook som heter Menopause by Anita. Og hennes engasjement, formidling og kunnskap om overgangsalder har virkelig hjulpet meg veldig og engasjert og ikke minst motivert meg. At jeg trodde jeg kunne mye om temaet fra før, viser seg å være minimalt. Men utrolig givende og gøy å lære så mye mer, og særlig når jeg ser det fungerer og gir mening. 
Fortsatt frustrerende når det tar evigheter å få hjelp gjennom spesialhelsetjenesten som i dette tilfellet er gynekolog, men jeg har iallfall mer viten, forståelse av hva jeg vil ha, og trenger for å lande der jeg vil og behøver. 
Ønsket er at veien ikke hadde vært så ensom, tung, kronglete og lang. Og håper virkelig andre slipper ved at blant annet jeg, og andre deler historier. 
Kom også over ei super dame som kaller seg PT Therese på Facebook, 5 dager Challenge. Å lære at knipeøvelser ikke nødvendigvis hjelper, hvorfor det ikke gjør det og å lære hva og hvorfor noe annet hjelper.  Første kurs, ja, jeg kaller det kurs,- var i går. DÆVVEN så bra!! Ikke bare ny frisk lærdom, men oppfrisking av gammel glemt! Det er gull å forstå og vite hva og hvorfor kroppen gjør og fungerer som den gjør! Gleder meg til i kveld når neste del av kurset kommer, og resten av uka for resten. 

Det som forundrer meg mest i forhold til alt jeg holder på med, og har holdt på med av utfordringer med min helse er at alt stykkes opp og deles i hver sine biter! Fibromyalgi er en bit. En beskjed om mutasjon i BRCA1 genet en annen. 
Hormoner en annen,- og selv om en skulle trodd at hormoner og underliv, det gynekologiske(kaller jeg det) henger sammen, så deles det også. Og så kommer ennå en egen del der blir skjøvet over til fysioterapi, selv om det også handler om underliv. 
Også hva kroppen endres, påkjenning ved å gjennomgå en preventiv dobbel mastektomi. 
Så er det det mentale. Som som oftest er som en følge av alt dette andre. Men igjen, dette behandles som en bit for seg. INGNTING blir behandlet som en helhet! Hvorfor!?
Når alt henger sammen og påvirker hverandre,- hvorfor blir ikke kroppen behandlet som helhet!? 
Jeg skjønner hvorfor ting informeres, deles i avdelinger og spesialfelt. Men ikke hvorfor kroppen ikke behandles helhetlig når en skal få hjelp og behandles for plager rundt dette. 

Og hvorfor er så enormt mye overlatt til tilfeldighetene om man “kommer over” riktig informasjon et sted? Jeg har for det meste funnet den informasjonen om egen helse selv. Ved å tråle nettet for så etterpå å spørre og diskutere med lege og behandlere, som ofte må lete seg igjennom og prøve finne svar. Med variert interesse og innsats fra behandler. Veldig stor forskjell. Fint lite er gitt uten at jeg her etterspurt ting som 
gjør ting fryktelig tungvint og unødvendig belastende! Krever enormt med energi og innsats jeg kunne brukt til så mye annet enn frustrasjon over timer, dager og måneder med å leite etter noe som kan bidra til at min egen helse og livskvalitet bedres. Med bare bittelitt mer og bedre innsats fra helsevesenet kunne jeg brukt en brøkdel av tiden jeg har brukt. Utmattelse er nemlig ikke latskap!
 

Ja, jeg kunne latt være også. Jeg kunne akseptert at “sånn er det bare”! 
Men…. For meg er ikke det akseptabelt! Hvorfor skal jeg akseptere en dårlig livskvalitet når det er mulig å få det bedre!? Jeg VET det er mulig! Jeg vet informasjonen er der ute. Den er dessverre bare ofte litt utilgjengelig å få ta i. Og sånn verken skal eller bør det være. 
Mye av dette henger sammen med kvinnehelse! Og nå skal kvinnehelse på dagsordenen! 

Lærdommen i dette?  Jeg har og lært at dette er noe som engasjerer meg enormt! Som jeg ikke kommer til å gi meg med heller. Jeg kommer til å fortsette søke etter det som kan bidra til en bedre og enklere hverdag med helseutfordringer. For meg selv, og andre. 
Jeg har lært at kampen om kvinnehelse, er så vidt i gang. Og det er mange der ute nå som engasjerer seg og jobber hardt for å snu dette. Jeg har lært for lengst at ingenting kommer enkelt! Og at jeg må fortsette å jobbe med tålmodighet midt i alt det andre, samtidig skal jeg, og andre, ikke være altfor tålmodige! Og når det kommer til økt fokus på kvinnehelse og ta det på alvor,- er tålmodigheten slutt! Nå skal vi ha handling, ikke løfter og tomme ord!

#Aldrigiopp

Vi er kommet til oktober, og høsten har satt inn for fullt nå. Med masse regn, vind og alt annet som hører en Norsk høst til. 

Oktober er også Rosa sløyfe måned. Den måneden i året som belyser brystkreft!

Den første uken i Rosa oktober er spesielt for å støtte dem som har bryst – og eggstokk kreft, eller dem som har genmutasjonen BRCA1 eller BRCA2 som gir forhøyet risiko for dette.
Og at dette ikke bare gjelder, rammer og angår kvinner?
Menn kan være bærere av genmutasjonen BRCA, men de kan og få brystkreft! Og gi det videre til sine barn!

Mange tror det er bedre å leve i uvitenhet. Å ikke ta en slik gen test som kan fortelle om en har en feil i et gen som gir økt risiko for visse kreft-former. Selv om vedkommende har en familiehistorikk der flere har opplevd kreftsykdom, velger mange å ikke vite. 
Og jeg kan forstå det. Det er skummelt å vite! Det er et enormt ansvar og ikke minst sjokk å få svar på en BRCA test om at, jo. Den er positiv for mutasjon(feil) i BRCA1 genet. Og at det var 87% sjanse for at jeg kunne få brystkreft er skyhøyt tall!! 

Det er klart jeg ble redd!! Jeg var og redd for at brystkreften kunne ta fra meg min yngste søster på det tidspunktet jeg fikk vite jeg hadde mutasjon i BRCA1 genet. At jeg og var 6 år eldre enn henne og fikk beskjed av legene, genetikeren som informerte meg samt gynekolog og kirurger om at jeg som var såpass mye eldre, nærmet meg 40 år,- hadde alderen imot meg. 

BRCA1 mutasjon, som jeg har gir økt risk for brystkreft, men også for eggstokk kreft. Ikke like skyhøyt tall, men opp mot 40% risiko er betydelig høyt det også. Så det anbefales å fjerne eggstokker og eggledere mellom 35 og 40 år. På det tidspunktet jeg fikk vite om dette var jeg 37 år. 
Selv om jeg fikk årlig oppfølging av gynekolog, så ble jeg hele tiden anbefalt å fjerne eggstokker og ledere med en gang. Både pga alder, men og familie historikken min. 

Det ble mange tanker i et hode som ikke helt var på rett plass fra før. Jeg strevde allerede med depresjon, tankekjør. Og selv om oppfølging med gynekolog, og MR pluss mammografi var hyppig nok. Så var det ingen der som tilbudte oppfølging på det psykiske plan dessverre. 

Når jeg tippet 40 år, og mye press og overtalelse fra leger, gynekologer og familie og venner, ble valget tatt å jeg sa ja til å fjerne eggstokkene og lederne. Jeg visste jeg ble kastet inn i overgangsalder over natten. Men jeg visste lite om hva, hvordan ting ville påvirke meg fysisk og psykisk rundt dette. Egentlig skremmende lite ble sagt rundt dette før og etter operasjonen.
Et lite inngrep, var det som ble sagt. 

Men det er ikke et LITE inngrep å fjerne eggstokker og ledere i ung alder! Det utarter seg ikke som i en normal overgangsalder som kommer gradvis. Mange får store nok plager i normal overgangsalder også, detter er veldig individuelt. Og det å fjerne eggstokker så tidlig og joda, jeg fikk HRT, hormonbehandling. Jeg ble satt på tablettene Novofem som inneholder Østrogen og Gestagen. Og det var det. Det skulle fikse og løse alt av plager og ubehag. ….. 
Men nei!! Det gjorde jo ikke det! Jeg strevde, sleit med mye! 
Jeg har Fibromyalgi, og symptomene eskalerte masse etter inngrepet. Samt tap av muskelmasse og humør. Mye av humoren forsvant, det samme gjorde interessen for folk. Libido, sexlyst og interesse var totalt fraværende! Og det jeg slet en del med fra før, lite energi ble til total utmattelse! Med to tenåringer i hus, er dette mildt sagt upraktisk! Det økte og depresjonen og jeg fikk til slutt ett skikkelig angstanfall mens jeg ventet på operasjonsdato for å fjerne brystene forebyggende. ALT henger sammen. Og hormoner påvirker alle deler av kroppen og styrer det meste i kroppen. 

At det var, og fortsatt er så lite kunnskap om hormoner, overgangsalder og hvordan dette påvirker oss damer er ikke bare trist, men tragisk også! At vi damer sliter rammer ikke oss alene, det påvirker alle rundt oss også! 
Vi vet at ulemper ved tidlig overgangsalder er benskjørhet, og økt risiko for hjerte og kar-sykdommer. Så det er gode fordeler vet hormontilskudd!
Og hvorfor skal vi gå med lite og lav livskvalitet!? MÅ vi det!? 
Øsker vi det? Eller vil vi noe bedre for oss selv!? 
 

Jeg ville mer! Jeg VILLE ha en bedre livskvalitet! 
Jeg fant til slutt en gruppe på Facebook som het BRCA! og BRCA2. Den ble redningen, for der fant jeg og likesinnede damer og jeg fant ut at vi damer kan ha nytte av tilskudd av Testosteron også, i tillegg til Østrogen og Gestagen(progesteron). Vi produserer alle tre hormoner i eggstokkene. Og når de fjernes, kan vi fint ha nytte av tilskudd av alle tre! Jeg fant hvor jeg skulle henvende meg for å få testet om Testosteron kunne hjelpe meg via den gruppen på Facebook. 
Gjett om det var godt, når jeg etter kun noen dager, ikke en full uke engang merket stor forskjell i energi og humør!! Joda, sexlyst, libido også. Og etter hvert merket jeg bedring i muskler, hud og mye annet.

Mye fordommer og dumskap har jeg møtt blant både leger, gynekologer og andre når jeg sier jeg tar tilskudd av Testosteron. Selv nå, 7 år etter jeg startet med Testosteron, møter jeg mange som kommer med flåsete kommentarer som: “skal du bli mann eller!?”… Eller: “Åja, du er sånn ja, som trener og boler”…? Hva fa…..!? I 2021!? Jeg blir matt! Og det handler i grunn om kvinnehelse! 

Heldigvis er det nå flere og flere som tar kampen om kvinnehelse. Som tar kampen om overgangsalder og eventuelle plager høyt og tydelig! 
Fortsatt her vi en enorm lang vei å gå! Men jo flere av oss som skriker ut om dette, jo større er sjansen til at vi kan bli hørt! 
Dessverre er fortsatt mye av tankene rundt Testosteron, kun at det her med sexlyst å gjøre. Det er trist at det ikke kommer fram alt det andre. 
Leger og gynekologer som behandler oss kvinner som er halve jordas befolkning(ca) må vite hva og hvorfor og hvordan om disse tingene som kommer til å være en lang periode av en kvinnes liv langt lenger enn pubertetsårene. Og ingen, absolutt ingen damer kommer utenom! Dette er ikke noe vi kan “hoppe over”, eller “unngå”!! Mange blir ikke videre plaget, men alle skal vi igjennom det! 
Er det ikke da både greit og godt å vite litt om dette? Å vite og kjenne til det som påvirker og går ut på egen helse!? 
Hvorfor lærer vi ikke noe om dette? 

En av de som jobber iherdig med dette er ei fantastisk dyktig dame som driver siden på Facebook og Instagram som heter : Menopause By Anita
 

At det er noe enklere nå enn det var for meg for 9 år siden da jeg tok mine eggstokker er det nok for de fleste. Selv om jeg vet det er store forskjeller i forhold til hvor i landet en bor. 

En annen utfordring som frustrerer meg er rådene som blir gitt ang hormonbehandling! Når rådene mellom spesialister og nasjonale standarder ikke er oppdaterte og samsvarer! Det er krevende og mange må slite, lide unødvendig pga det! 
Når det fortsatt står i Felleskatalogen at Østrogenbehandling kan føre til økt risiko for brystkreft på pakningsvedlegg på preparater til behandling av plager, ubehag i overgangsalder, enten den er naturlig eller kirurgisk. Disse påstandene ble vitenskapelig tilbakevist flere år tilbake! I 2017, altså 4 år siden! Norge er skremmende trege med å oppdatere til riktig informasjon! 
Og derfor går mange kvinner unødvendig med redusert livskvalitet, og plager som hetetokter, kvalme, fatigue, tapt sexlyst og mer… 
 

Kunnskap er makt! 
Det gir oss redskap til å ta gode og riktige valg for oss selv! Vi kan ikke sitte “på gjerdet” å vente på at informasjon og viktige helserelaterte avgjørelser skal komme “dettende ned fra oven” og på magisk vis fikse. Nei, vi må skaffe oss informasjonen selv” Og ta valgene selv. Men på gode og riktige råd og informasjon. 
Og da må informasjonen være lett tilgjengelig!

#Aldrigiopp

Skulle trodd, og i hvert fall håpet, at formen var langt bedre i dag med en dag med total hvile i går. Men, nei…. Ikke vesentlig stor forskjell. 
Verker i hele kroppen og punktvis stikkende smerter. Fortsatt er energinivået veldig lavt og blytung. Sliten og trøtt…  Altså,- melkesyre halvveis i trappa og et slit å gå helt opp! 
 

Livet med Fibromyalgi dette… 
Og hvis du tror at den sykdommen hovedsakelig er definert av smerter og utmattelse, tar du bare delvis rett. Den har sånn ca 200 symptomer. Så det er bittelitt å velge i. En smule kompleks kan en si. 
Neida, jeg har ikke alle de symptomene. Ingen har alle! Men det kan variere og endre seg. Og de mest fremtredende for mange er jo nettopp mye smerter og utmattelse. 

Med overaktivt nervesystem, hjernen overtolker smertesignaler, der friske vil reagere med litt vondt, vil en med Fibromyalgi reagere med vondt ganger 10. Og langvarig smerte blir en sliten av. Det tar enormt mye energi. 
En nokså god beskrivelse er egentlig at egen kropp torturerer deg. Det påvirker jo det meste i tilværelsen. Søvn, humør, energi osv… Og alt henger sammen og påvirker hverandre. Derfor er det heller ikke rart at depresjon og angst er blant symptomene. 

Annonsørinnhold

Kjøp nå, få i tide:
Morsdagsgavene mamma vil elske

Det er heller ikke rart at det kan være vanskelig å stille diagnosen. Men ærlig talt! Det handler mye om kunnskap og vilje også! 
Når f.eks en mann pr i dag får beskjed av en lege at: “Nei, Fibromyalgi har ikke du vett du. Du er mann du! Fibromyalgi er en kvinnesykdom…” 
Joda, har snakket med flere som har fått den kommentaren dessverre. Av lege! Og da blir jeg usikker på om dette handler like mye om kvinnehelse på agendaen siden verken kvinner eller menn blir tatt på alvor med denne kroniske sykdommen når det refereres til nettopp kvinnesykdom!? Vi er i 2021 og virker som vi går baklengs inn i framtia! 

Får prøve være tålmodig, og gjøre litt småting som jeg veit jeg både må og bør for å bli bedre igjen. Som først og fremst tøyeøvelser. Bevegelse og tøying på korte stramme og ømme muskler og sener er essensielt rett og slett for at det ikke skal stivne og bli ennå verre. Jeg syns det gir mening jeg. At ubrukte muskler og sener blir korte, stramme og gir smerte. Og det burde vært mye mer informasjon og “resepter” på aktivitet og trening og hva, hvorfor og hvordan. Ser ingen fordeler ved å holde folk syke ved å ikke informere om og sende folk på rehabiliteringsopphold der en lærer om egen helse, kan få en diagnose om en ikke allerede har fått det, hva her kosthold å si?!  
Hvorfor trenger det gå i snitt 7 år!!!! før en får en slik diagnose!?? Det er kjempelenge! Å gå å ikke vite. Å gå å motarbeide istedenfor å jobbe MED sykdommen for å kunne få det bedre, ikke gradvis verre og verre. 

Helt koko helsepolitikk! Men det skal jeg ikke gå inn på her nå 😉 
Jeg skal prøve gjøre litt fornuftige greier nå. Og forhåpentligvis er jeg klar for en økt på EVO igjen i mårra.

#Aldrigiopp

Ble en spontantur inn til Oslo på lørdag. I strålende sol og varme! Ut å spise med en god venn pluss hans eldste og min eldste datter og hennes romvenninne,- eller en stor “bonusfamilie” er bedre å si <3 
En fantastisk koselig og fin kveld med god mat, godt i glasset og ikke minst godt selskap. 

Det ble litt vandring på høye heler den kvelden, men det gikk bra. Jeg vet jo at det “koster” meg helsemessig å skeie ut sånn her, men det gir minst like mye påfyll også. Planen var jo å bli over til søndag og hjem utpå dagen, ettermiddagen. Vet og at jeg sover dårlig når jeg sover borte, men også dette hadde jeg “kalkulert” med. 
Man må ha en plan og vite hva en går til når en har Fibromyalgi og alt det kan innebære av utfordringer. Både der og da, men ikke minst etter. For det er da kostnaden kommer i regnskapet av “overforbruk” av energi og tusenvis flere inntrykk mer enn til daglig.

Annonsørinnhold

Kjøp nå, få i tide:
Morsdagsgavene mamma vil elske

Det jeg, vi ikke kalkulerte med var at min datter og venninne fant trampoliner utpå kvelden… Og de måtte selvfølgelig testes. De hadde joggesko, heldigvis! Ikke høye heler, men likevel greide frøkna å tråkke skikkelig over. 
Men fordi vi hadde litt vin, alkohol som gjerne døyver smerte gikk vi videre. Hun veldig haltende. 

Dagen etter hadde jeg avtalt å komme innom henne å hente en jakke før jeg reiste videre hjem. 
Glad jeg tok turen innom, for den ankelen var skikkelig hoven! Så vi fulgte jenta til legevakten. Der gikk hun inn døren ca 15.30 med beskjed om å beregne at det fort kan ta 4 timer pluss minus. OH GOSH!!! Forsto jo at det ble sent før jeg kom meg hjem ja. Og jenta hadde ikke spist på en stund, men vi fikk kjøpt litt mat som vi fikk sendt inn til henne. Kunne jo ikke la henne sulte der hun måtte sitte mo spikk alene i mange timer heller akkurat!

Hvorfor jeg ikke bare reiste hjem? Jo, for det første ville jeg høre hvordan det gikk, og for det andre, og mer grunn,- var at jeg hadde satt igjen bagen min med alle tingene mine i hennes leilighet, og hadde selvfølgelig ikke nøkkel, og romvenninnen var i konfirmasjon. Så da var det jo bare å vente da….

Det var ikke veldig grusomt for Kim og meg å vente. Vi ruslet ned til byen, Sørenga,- så folk bade og kose seg. Skikkelig turist i egen hovedstad i knallvær! Så deilig! Se på sjøen, menneskene og yrende liv. 

Turte ikke kjenne på hvor sliten jeg var! Kjente jo det begynte å tære og verke de fleste steder i kroppen. Verst der og da var gnagsår, men det gikk det å kjøpe plaster for.

Og timene gikk! Var ikke tull det hun sykepleieren sa om at det fort tok 4 timer eller mer… 4 TIMER!!! Det er faktisk lenge! Sjukt lenge å vente med en skade eller om en er syk! 
Nå tok det ikke 4 timer, men 4,5! 
Ikke brudd i ankelen, men forstuing. Og det kan jo være like vondt og ta minst like lang tid før det er bra.

Så var det å få jenta, på krykker opp til leiligheten. I 4 etg uten heis. Og nå begynner jeg for alvor å kjenne jeg er sliten og tom. Tom i kroppen og hodet. Nær sombifølelse. MÅ komme meg hjem NÅ!
Rekker trikken ned til sentrum med god margin. Sjekker ruter.no om jeg rekker toget som går 20.34 fra plattform 11. Haster inn på Oslo S og til plattform 11,- men der står det noe helt annet enn til Lillehammer nå, og jeg begynner få dårlig tid. Siste jeg trenger når jeg er utslitt fra før nå! Men jeg sjekker ruter.no en gang til og nå står det plattform 6. Jeg nesten småløper, og rekker det. Toget er noen minutter forsinket, men jeg har ringt mamma og spurt om ikke hun kunne hente meg på Gardermoen. Og når jeg setter meg i bilen dirrer hele kroppen av utmattelse. 

Når jeg våknet i dag var kroppen som om jeg hadde ramlet ned ei steinrøys på flere meter! Alt verket og gjorde vondt! Og Utmattet som om jeg skulle ha løpt dobbelt maraton. Minst! Drittkropp! Dritt-Fibromyalgi!! 
Og,- et helse Norge på enormt dårlig resurser og kapasitet! Når vi kom til legevakten 15.30, var det ÈN lege der!! Ikke rart det tar tid! Tenk de som sitter der med barn med skader, joda. Jeg vet de blir prioritert. Men det er sykt lenge å vente for en voksen også med enten sykdom eller skade. 

Så trening i dag utgikk. Men jeg er vrang nok og har vilje nok til å komme sterkere tilbake!

Definitivt ikke siste turen inn til Oslo. Eller andre steder verken spontant eller planlagt! Gode opplevelser og påfyll av gode vibrasjoner er definitivt verdt en dag eller to med å restituere etterpå.

#Aldrigiopp