veronika-molstad

At kroppen reagerer på sorg og stress er egentlig ikke noe nytt for meg. Etter så mange år med Fibromyalgi har jeg erfart og lært at det “alltid er noe” som dukker opp med jevne og ujevne mellomrom. Det samme har jeg lært, erfart gjelder ubalanse i hormoner. Alt henger sammen og alt påvirker hverandre på en eller annen måte, på godt eller vondt.

Forrige onsdag, 14 juli døde en god venninne av meg etter lang kamp mot kreften. Og sorgen av tapet er ikke til å unngå. 
Jeg har tidligere skrevet om både Fibromyalgien jeg har, BRCA1,- hormoner og utfordringene rundt dette, operasjonen i mars, og nedtrappingen av medisiner mot depresjon jeg er midt inne i. 
 Den nedtrappingen av Fontex trodde jeg at jeg skulle være ferdig med etter 5 uker,- etter planen. Men planer kan ikke alltid følges. Og den nedtrappingsplanen måtte strekkes ut over mange flere uker for å ikke bli helt overveldet av uvante følelser. Og det er er det som slår meg ut litt nå også. Uvandt å kjenne denne overveldende følelsen av tristhet og sorg. Så klart helt normalt etter å ha mistet en nær person <3 

Det er bare det at kroppen min,- både fysisk og psykisk har blitt mye skjermet for disse følelsene i mange år fordi jeg har brukt medisiner som har lagt lokk på de. Både Quetiapin som jeg sluttet med i nå for litt i overkant av 7 mnd, og Fontex som jeg driver trapper ned nå. De virker forskjellig, men begge virker inn på det psykiske som jo henger sammen med resten, altså fysiske reaksjoner også. 

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Og fordi jeg fjernet eggstokkene profylaktisk(forebyggende)for 9 år siden har jeg brukt hormontilskudd for å dempe symptomer, og plager for overgangsalder. De jeg har brukt har vært syklus-basert. At det har vært kombinasjon av østrogen og en periode med progesteron for å få en månedlig blødning for å unngå fortykning i slimhinner i livmor, som igjen kan øke fare for kreft. 
Men i april, ikke lenge etter siste bryst-operasjon byttet jeg fra Trisekvens som er tabletter med begge hormonene i løpet av syklusen, til Estrogel, som er en rein østrogen-gele som smøres på og tas opp via huden. Jeg byttet fordi det er mye mindre bivirkninger med hormontilskudd som tas opp via huden kontra oralt. Noe jeg og har merket, mindre bivirkning heldigvis. Men da må en ta en progesteron-kur hver 3-4 måned for å få en utblødning så en unngår fortykning av slimhinne. 

Og nettopp den kuren med progesteron har jeg glemt nå midt i nedtrapping og dødsfall av min venninne. 
Det skulle ikke egentlig vært noen krise ennå da jeg er innenfor det tidsperspektivet på 3-4 måneder. Så når jeg helt ut av det blå, og uten progesteron-kur begynner å blø på lørdag ble jeg mildt sagt litt overrasket ja, men la ikke veldig mye i det da det jo ikke var mye. Men på søndag kveld da det tok seg opp, og ennå mer utover mandagen. Jeg glemte likevel å ringe lege på mandag, men husket det tirsdag. 
Selvfølgelig har min fastlege og gynekolog ferie ennå, og gynekologen min er ikke tilbake før 9 august. Jeg ringte legekontoret og fikk time samme dag, men hos en annen lege. Han kjenner ikke meg og min historie, men fikk fortalt i korte trekk hva saken gjaldt og gjentok ett par, tre ganger at jeg pga BRCA1 hadde fjernet eggstokkene for 9 år siden, brukte reint østrogen-hormon, og derfor ikke skal/bør blø nå. 
 Han ville ta noen prøver, både blod-prosent, blodprøver og urinprøver. Men at han tok en graviditetstest!?? Hahaha… det.- var latterlig! Fulgte tydeligvis ikke helt med haha
Han henviste meg og videre til en annen gynekolog,- så håper jeg hører noe og får time raskt. 

Jeg tror, og ikke minst håper at blødningen er en reaksjon fra kroppen på alt som har skjedd. At det “bare” er at kroppen min reagerer på stress, sorg, og at det har stt igang en utblødning. Selv om jeg synes det er rart og at det er merkelig mye.
 Hele kroppen min er ute å kjøre. Fibromyalgi-symptomer og plager har tatt seg opp nokså mye mildt sagt. Smerter, dårlig søvn og utmattelsen har tatt overhånd. Og det er jeg verken bekymret over eller overrasket over. Dette vet jeg fra tidligere at kroppen reager på.
Men den blødningen var ny erfaring. Og fordi jeg har mutasjon i BRCA1 genet er det greit å ikke gå å utsette å få sjekke dette opp. 
Å utsette meg selv for ennå mer grubling er det siste jeg vil og trenger nå iallfall! 
 

Skal ærlig innrømme at jeg blir lei av alle greiene med kropp og helse! At det med jevne og ujevne mellomrom skal sette en stopper for det jeg vil, og slå meg ut. For det har vært mye det siste!
Hadde det bare vært så enkelt som mange sier,-“å skjerpe meg litt”…. tvinge meg selv litt mer bare…. 
Og gudene skal vite at jeg gjør det! Når jeg kan og klarer. Har stor og mye vilje, trass og stahet i meg! Men utmattelse, fatigue fungerer ikke sånn. Hjelper ikke alltid å ville. Presse, tvinge, ville litt,- høre på kroppen mest! Ellers går det stikk motsatt og jeg bare blir liggende ennå lenger dessverre. Balanse! 
Og en tid og sted for alt! Sorg er ikke noe en skal verken dempe eller skru av. Det skal og bør gå sin gang. Så lenge en ikke dyrker sorgen, da blir det usunt og feil! Og der er jeg ikke. 
 

Tar fram de gode minnene <3  Gjøre noe som gjør meg godt <3 

Hvil nå Ann Kristin <3 Vi ses <3 

#Aldrigiopp 

Jeg møtte deg og ble kjent med deg for 33 år siden da vi begynte på Folkehøyskole sammen. 
 Vi kom tett på og ble godt kjent med hverandre når vi bodde på internat sammen og som så unge. Vi ble som en stor familie på mange måter, og venner for livet mange av oss <3 

Du har alltid vært blid, sprudlende og positiv. Nesten irriterende positiv til tider. Men som har fått meg til å se mer positivt på ting selv, og ville kjempe meg ut av det negative jeg kanskje var i.  En egenskap jeg beundrer, misunner og har prøvd å lære av og ta til meg. 

Det er mange år siden du ble syk første gang. Du fikk brystkreft omtrent samtidig med min søster. Forskjellen var at hun ble frisk, og du fikk den varianten en ikke blir frisk fra, med spredning. Mange kurer og behandlinger fikk du oppigjennom årene. 
Likevel ga du aldri opp. Smilet ditt satt nesten alltid på. Vet at du hadde vonde dager og perioder, selv om du var enormt flink å prøve skjule det. 

Annonsørinnhold

Nyhet: Gjør avansert hudbehandling hjemme med LED-maske

Du levde virkelig! Du elsket naturen, trening og jakt og jobben din og ikke minst barna dine. At du begynte på mer utdanning viser vilje og pågangsmot som var smittende og ga meg vilje og styrke til å kjempe ut av egen depresjon og motgang. Hvis du kan, skal jeg klare også! Og du hjalp meg opp og ut <3

Vi hadde planer om å møtes mange ganger, men med to stk med ustabil helse ble det vanskelig. Og så kom korona og satte en fullstendig stopper dessverre. Samtidig fikk vi tettere kontakt over snap og messenger. Gikk sjelden en dag uten at vi hadde kontakt <3 
For meg betydde kontakten med deg enormt mye. At du var som et forbilde, motivator for meg. En av de sterkeste og modigste jeg har kjent. 

Du fortalte meg du hadde problemer med synet før jul, at de var redd det hadde spredd seg til hjernen. Noe du avkreftet en stund senere. Jeg satt likevel med hjertet i halsen og leste nok litt mellom linjene at dette var langt mer alvorlig enn du ville fortelle meg. Noe som igrunn ble bekreftet rett før påske i år når du ble innlagt pga væske i lungene. Hva du måtte igjennom. Skulle ønske jeg kunne tatt det for deg så du kunne slippe ta alt alene.
 Du var litt inn og ut av sykehuset en stund, men fikk til slutt være hjemme. Jeg visste hvor syk du var da. Og det var vanskelig å akseptere og ha de “normale” samtalene gående. Ble mest bilder over snap de siste ukene, og de var enormt verdifulle <3 Små glimt og klipp av hverdagen. Et hjerte sendt som en påminnelse om at vi var glad i hverandre <3 

På onsdag kveld 14 juli 2021 fikk jeg beskjed om at du hadde reist. Kroppen din og du hadde gjort sitt og klarte ikke mer. Kampen var over <3 
For meg, selv om jeg visste at det var dit veien førte nå, kom det brått og brutalt. 
Som om noen forsøkte røske deg ut av hjertet mitt. Brutalt og vondt! Men der er du pakket inn for alltid, og den plassen kan ingen ta deg fra <3 

Jeg vet du endelig fikk slippe mer smerter og kamp, og det er en trøst i sorgen jeg kjenner på nå. 

Sorg er utmattende på så mange måter. Mange følelser og minner og tanker som skal bearbeides på en gang. Det tar tid å bearbeide, men det får bare ta den tiden det tar. Jeg skal gjøre som du sa, og legge inn påfyll av gode minner og nye minner underveis. 
 Og mer enn noen gang er jeg glad og takknemlig for alt du lærte meg om å holde fokus på det positive, de små gledene i hverdagen. Kjempe de riktige og viktige kampene og ikke gi opp. Leve i nåtid! 
 

Takk for nå. Vi ses <3 

#Aldrigiopp

En liten oppdatering på hvordan det går med nedtrapping av Fontex.
Jeg er godt inne i uke tre nå, og merker endringer godt ja. “Lokket” som har ligget over toppene av følelser og reaksjoner er virkelig i ferd med å lette og forsvinne. Det gir en del utfordringer på godt og vondt. 
Utmattelse, store svingninger i humør og følelser, og andre symptomer på nedtrappingen som uvel/kvalme, noe mer smerter i kroppen, litt dårligere matlyst, men også rastløshet. 

Det blir mange svingninger i løpet av en dag, og mange av følelsene og tanker og reaksjoner kjennes “større”, om det kan sies sånn og gi mening. 
Det at jeg er høysensitiv og plukker opp energier og frekvenser utenfor meg selv også gjør at jeg blir litt tappet for energi og fort sliten. 
Som at jeg lett sanser hvilken energi ett annet menneske kommer inn med, eller hvordan energien i et hus, ett sted kjennes. Om det er lett eller tung energi f.eks. 
Så er det og fullmåne i dag, og jeg merker godt på kroppen det også, da jeg blir fort rastløs, og ofte sover dårlig og lite, pluss at jeg og drømmer mye og voldsomt rundt fullmånetider.  “Vampyrvarulvfullmånemagigalskap” hehe.. 

Alt henger sammen i kroppen! 
Det er nå litt i overkant av 10 uker siden operasjonen og kroppen har jobbet og jobber fortsatt med å restituere seg og bli vant til og tilpasse seg de nye protesene og plasseringen, og også opptreningen krever sitt. På toppen av dette valgte jeg å trappe ned Fontex, og det er klart  at alt dette krever mye av kroppen min. Kropp og hode,- som for meg er en og samme greie. 
Jeg byttet og hormonpreparat, HRT, jeg tar fordi jeg fjernet eggstokkene for snart ni år siden forebyggende pga mutasjon i BRCA1 genet(høyrisiko for enkelte former for kreft). Jeg har hatt en del bivirkninger av de hormontablettene jeg har brukt til nå. Så gikk derfor over til Estrogel som skal smøres på huden og gir ikke de bivirkningene som tablettene gir. Men det også gir endring i systemet i kroppen. Hormoner har veldig mye og stor innvirkning på alt i kroppen vår!
Energi jeg har litt lite av fra før. Med Fibromyalgi der ett av en haug symptomer er utmattelse/fatigue og i tillegg nå, har jeg veldig lite jern i kroppen(under 15 mol fortsatt, der ref er min 15 og maks 200 mol) noe som og gjør at jeg har lite å gå på energimessig. 
Som nevnt så letter “tåka på toppen/lokket” som har ligget og dempet/fjernet toppene. De har aldri blitt borte borte,- men ser for meg en høy fjelltopp med tette skyer/tåke rundt der toppen da ikke synes pga skylaget. Men nå fjernes dette “skylaget” og alt blir mer tydelig, samtidig er det utrolig slitsomt den å “nå den/de toppen(e). Den lille ekstra biten jeg ikke har nådd på mange år nå, krever innsats og mye energi. 
Så det er litt mye på en gang nå kjenner jeg, men jeg har valg noe av dette! Jeg har valgt operasjon, og jeg har valgt nedtrapping. Månefaser og Fibromyalgi har jeg ikke verken valgt eller mye kontroll på, så det får gå sin gang og jeg får prøve henge med, og bare bite tenna sammen og stå i det til det roer seg igjen. Holde fokus på delmål og mål! 
Delmål er for meg nå, en dag av gangen. Korte, små og realistisk gjennomførbare ting godt blandet med må og bør og vil,-ting. 
Og mål er mer langsiktig, men fortsatt realistisk og flytende. Ofte kan målet endre seg da veien blir til mens jeg går, mens noen mål er satt fast for å oppnås som de er satt. 

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Dette er utfordrende og slitsomt som sagt og tar mye energi. 
“Skylaget” som letter og synliggjør mye som har vært gjemt og glemt. Igjen litt som å lære ett nytt språk. Forskjellen er at å lære et nytt språk som oftest er høyst frivillig, mens det som skjer av endring i og med meg selv, i kropp og hode ikke er “frivillig” i den forstand og grad. Det er ikke at jeg overtenker, over-analyserer. Men i motsetning med det å lære ett nytt språk, som jeg da kan legge fra meg og ta så mange og lange pauser jeg vil fra, så kan jeg ikke gjøre det på samme måte med følelsene og reaksjonene jeg får nå. De kommer helt på automatikk og jeg er faktisk pokka nødt til å analysere de for å kjenne de igjen og ikke minst bli kjent med de. Jeg må stoppe, kjenne og spørre om disse er reelle, er de riktige, er de viktige? Hva betyr de? Og ikke minst hva og hvorfor kommer de? Er de riktige for den situasjonen jeg befinner meg i akkurat nå? Så ja, det er enormt krevende og utmattende. Jeg må bruke så godt som alt jeg har lært i løpet av de årene jeg har brukt i terapi tidligere. Ta fram gamle notater og lærebøker og skjemaer. Full “skoledag” med omskolering på pensum, og en “skoledag” der det går langt utover en 7-timers dag… 
 

Kjenner nå det er på tide med en pause, et “friminutt”. Så jeg tenker at å legge meg litt ned på “spikermatte” og meditere, lade, er en god idè nå. 

#Aldrigiopp

En-og-enhalv uke inn i nedtrapping av Fontex, og det går noenlunde greit. Stabilt ustabilt,- jupp! 
Som å kjøre berg-og-dalbane emosjonelt og energimessig. 
Kommer ikke “bare” fra nedtrapping. Det er fortsatt vår, og våren i seg selv gir ustabilt vær, som igjen påvirker en kropp med Fibromyalgi, og dessuten er pollensesongen  i full gang, noe som igjen påvirker energinivået det også. Jeg er og drøyt 9 uker etter operasjonen der jeg flyttet brystprotesene fra under til over muskel, og i gang med å tøye ut og trene opp kroppen igjen. Så “alle bekker små,- gjør en stor å”… Alt på en gang…

Til tider absolutt utfordrende da dette med energinivå og emosjoner spesielt svinger mye. Selv om jeg ble fortalt og “advart” av min fastlege om at en del følelser jeg ikke har kjent på på samme måte nå i mange år fordi Fontex har lagt lokk på toppene særlig. 
Det å kjenne igjen de forskjellige følelsene på en måte. For joda, det er faktisk litt vanskelig å kjenne de igjen helt akkurat nå. Både fordi de på en måte blandes og flyter litt over i hverandre og fordi det skifter så fort. Ikke 24/7 heldigvis, for jeg klarer avlede litt og når jeg holder meg litt igang med ett eller annet, så er det litt lettere. Men når jeg nå ikke hele tiden klarer det fordi energien mangler, så, ja. Da kommer det lett. Også det “gamle” jeg har jobbet mye med før, kommer lettere opp nå. Det er litt skummelt. For jeg kan fort gå i den fella å bli litt redd for å falle tilbake i automatiske negative tanker og depresjon,- selv om jeg og vet at jeg er på et helt annet sted nå og bedre rustet med både erfaringer og “verktøy” til å ikke gjøre det! 

Jeg syns ikke det er bare skummelt! Jeg gleder meg faktisk over det også. For joda, uvant å kjenne disse følelsene og særlig toppene, og å kjenne igjen og skille de. Men det gir og en form for utfordring og mestring som også absolutt er god! Litt forvirrende ja hehe 

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

En som sa til meg i går, at det er lettere å trene opp fysisk enn psykisk. Og det har han jammen meg veldig rett i! 
For å trene fysisk er det både lettere å først kjenne resultater, enten det er kondisjonstrening eller styrke. Så ser man jo sakte men sikkert endringene fysisk på og i kroppen. Men på det psykiske “ser” man det ikke på samme måte. Det tar ofte mye lenger tid å merke endring. Både for en selv og for andre. Og mange ganger kan resultatet av det en har lært vises først lenge etterpå. Kanskje måneder, ja også år faktisk.
 Jeg ser ofte for meg hjernen min i skuffer og skap. Der noen er det rot i, andre er låst og andre igjen står vid åpne. Noen står det navn på, og sortert ferdig med merkelapper om hva som er i og er enkle å finne. Så er det noen som er glemt å merke eller merket feil, da er det vanskeligere å hente ut riktig informasjon når det trengs. Men klart, alt kan bli enklere med øvelse, repetisjon og trening. 
Som de sa på et kurs i kognitiv terapi jeg var på en gang via psykisk helse(lavterskeltilbud i kommunen), så er det å jobbe seg ut av en depresjon, eller annen psykisk lidelse som å lære seg et helt nytt språk som skal brukes i dagliglivet. Det tar tid, innsats og stor dose vilje! det kreves en dyktig lærer i starten for å legge grunnlaget. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg ba om dette og nå kan bruke det i min hverdag. Ikke alt er på plass ennå. Men som sagt: Ting tar tid! Og alt dette hjelper meg å takle, og stå i de utfordringene jeg føler på pr i dag. Med tanker, følelser, nedtrapping, opptrening osv…. 

Så selv om det nå flere ganger daglig kan føles alt fra skikkelig dritt og håpløst, for i neste til glede som plutselig er vanskelig å skille fra om det er sorg,- over til irritasjon og sinne. Og å prøve å ikke legge for mye tanker i og til dette og håpe og krysse fingre for at dette ikke varer altfor lenge også. For med alt dette som svinger er det ikke veldig rart jeg blir utmattet og får lite energi! 

Jeg skal fortsette å prøve holde fokuset på det som er positivt. Slippe tak i det som ikke trenger eller er vits å holde tak i! Fokus på det jeg kan kontrollere og gjøre noe med og la det andre ligge rett og slett! 
Fortsette å trene, fysisk og psykisk. De to henger forresten sammen. 

#Aldrigiopp

Denne dagen har jeg tenkt og jobbet meg mot lenge! En dag, og tid jeg grugler meg til. Altså litt blandede følelser, men mest spent og glede da det nærmer seg målstreken og forhåpentlig slutten på et kapittel og begynnelsen på noe nytt. 

For de som kjenner meg vet jeg har strevd med depresjoner og angst i mange år tidligere som kommer av mange og sammensatte årsaker. En av de og kanskje enkleste, er som et symptom på Fibromyalgi. Langvarig smerter og andre symptomer over lang tid, der møte med helsevesen, NAV, og det å bli trodd og anerkjent er medvirkende årsak, men og andre forhold og relasjoner jeg har i livet. Som sagt,- sammensatt av mange små og store ting som over tid ble for mye. 

Jeg fikk etter hvert god hjelp av Psykisk Helse som er et lavterskel tilbud i kommunene våre. Selv om der og var ventetiden mer enn lang nok. Jeg var ikke akutt suicidal og ikke syk nok for DPS. Selv om jeg vet at hadde jeg ikke fått time da jeg fikk, hadde nok utfallet kunne blitt noe annet enn at jeg sitter her og skriver dette nå. 
 Men jeg fikk hjelp, kognitiv terapi og selv om bytte av behandler var hyppig nok, var det helheten av tilbudet over tid og ikke minst hun siste jeg hadde som knakk koden. 
Hun satte krav om fysisk aktivitet, noe som ikke var noe problem da jeg allerede var godt rutinert på det området. Hun ville og jeg skulle begynne med to medikamenter i tillegg, Qutiapin om kvelden for tankekjør og hjelpe mot å sove bedre, og Fontex mot depresjon. Den hjelper faktisk litt på smerter også. 

Disse to, Fontex og Quetiapin har jeg nå brukt i ca 5 år nå. Det Har sikkert vært nødvendig også, men siste året har jeg tenkt mye på at 5 år er en god stund og lurt på om jeg faktisk trenger de lenger, og om jeg skal, bør vil, tør kutte de ut. Har nevnt ved flere anledninger til fastlegen min, men vi ble enige om å vente litt med tanke på tiden vi gikk inn i og korona-restriksjoner, nedstenging osv. Og i høst bestemte fastlegen min  seg for å slutte, og jeg fikk dermed en ny. Ikke det første jeg kaster meg ut i med ny fastlege der vi ikke kjenner hverandre og en forestående brystoperasjon i pandemi-tider. 
 I romjula bestemte jeg meg allikevel om å slutte med Quetiapin. Joda, tenkt tanken lenge, men imulsen slo inn og 27/12-2020 tok jeg siste tablett på kvelden. Det som ikke var gjennomtenkt var å ha en plan om nedtrapping. Jeg kuttet tvert. Jeg er litt sånn at jeg hopper med begge beina først når jeg først har bestemt meg for noe. 

Det var desidert ikke det smarteste jeg kunne gjøre, men når bivirkninger og symptomer/abstinenser på bråslutt kicket inn, hadde det gått såpass mange dager at jeg tenkte jeg får bare klare stå i det. Blir det altfor ille får jeg bare starte opp igjen. Den nye fastlegen ble ikke kjempeimponert over valget mitt, men både hun og jeg var glad det gikk riktig vei og ikke motsatt ved brå-slutt. Symptomene ga seg etter ca 5 uker. 
 For at jeg ikke skulle gjøre samme tabbe igjen med den tabletten jeg hadde igjen, Fontex,- ble vi enige om å sette opp en time i begynnelsen av mai for nedtrappingsplan. Den går over ca 5 uke, men jeg kan strekke den lenger hvis behov. 

Og første dag av den nedtrappingen er i dag!  Ny start, nye muligheter! 
Jeg er mest spent og gleder meg. Men og litt spent andre veien. Ikke så mye at jeg gruer meg, men legen min advarte meg mot at særlig en del følelser som Fontex har dempet kan komme opp og føles uvant å kjenne på i starten. Dette er jo følelser jeg har kjent før. Jeg er “født med” følelser på utsiden! Men 5 år å dempe de, er lenge og jeg vet at det på mange måter må læres å kjenne på nytt. 
Det er absolutt ikke sånn at jeg har vært helt “flat” i følelser. Men toppene på alle er på en måte “høvlet” litt av, jevnet litt ut. Jeg vet også at jeg er blitt eldre og endret meg, vokst på mange andre områder, så å sammenligne meg med nå og da blir verken riktig eller bra på noen måte. Jeg er ikke den samme pr i dag som det jeg var for fem, ti år siden! Og det er viktig å anerkjenne. Selv om jeg skal huske og ta lærdom av det som har vært, skal blikket vende framover! Lage nye erfaringer og gå nye veier. Så får det som kommer bare komme! Vet jeg har mennesker rundt meg, og en god støttende fastlege. Jeg har massevis av godt “verktøy” jeg har fått gjennom behandling og at jeg har aktivt søkt etter det som kan veilede, kurse meg i selvutvikling og mestring. Det finnes masse der ute! En må bare finne dert som kjennes riktig og viktig for seg selv. Om det kalles spirituelt, selvutvikling, mental trening, eller hva-som-helst,- så er det viktige at det treffer der det skal, og kjennes riktig for meg, og ikke minst at det her virkning, effekt og går riktig vei! 

Jeg gleder meg til resten!

#Aldrigiopp

I overkant av 5 uker etter operasjonen, og det går fortsatt framover! 
Kuttet ut alt av sterke smertestillende, aktivitet som medisin,- og holder meg i bevegelse ved ut å gå, og powerwalk flere ganger i uka. Skikkelig deilig å kjenne pulsen og pust øke, bli svett og at bevegelsen i det å gå, løser opp stramhet i muskler og sener. Ikke minst stramheten jeg føler i brystryggen nå etter så lang tid med overkroppen i ro. Altså uten å trene og ikke minst tøye! 
At jeg går, og går i såpass tempo at jeg blir andpusten, gjør at jeg får litt tøying i brystryggen. Fordi, når man blir andpusten så hever og utvider jo lungene seg og det samme gjør brystkassen og øvre del i ryggen, og muskulatur og sener presses, tøyes automatisk og naturlig. Bevegelsen jeg får gjennom gå/powerwalk hjelper en god del på ikke stivne helt. Bruker faktisk hele kroppen når jeg går, særlig om det ikke er helt flatt. Jeg foretrekker absolutt at det er bakker og variasjon. 

Jeg er jo avhengig av tøying på den Fibro-kroppen min, så det er jammen meg ikke lett nå om dagen. Beina får jo både trening og tøying i muskler og sener. Men ikke overkroppen noe særlig. Og det merkes ganske godt nå! Gleder meg virkelig til å begynne tøye skikkelig igjen, få opp knuter og nesten-låsninger, selv om det ofte er vondere. Alt av muskler i overkroppen må jo også sakte men sikkert trenes opp igjen. Jeg veit at ting tar tid(TTT)! 

Fælt å si det, men det går nesten for bra! Ubehaget nå, er mest fra at det fortsatt gror og må feste seg innvendig. Og den stive og inaktive muskulaturen rundt og i overkroppen. At jeg kjenner protesen under huden, at den er løs. Langt bedre nå enn for en uke siden er det definitivt. 
Og at jeg ikke kan begynne å trene armer og overkropp ennå er til å få litt noja av. Kjenner sånn rastløshet inni kroppen! Som om det er innestengt energi som ligger å knitrer, bobler. Og sånn jeg leser min egen kropp, og siden den knitringen og boblingen stort sett forsvinner etter ei god treningsøkt med påfølgende god tøying, er det nettopp det det er,- innestengt energi! Vi har den kroppen vi har med så mye sener, skjelett, muskler, lymfer osv for å bruke den! Vi er lagd for bevegelse! 

Fordi jeg har levd mange år(det meste av livet sannsynligvis) med Fibromyalgi vet jeg smertelig godt hvor vondt det kan være å starte med noe som ikke er eller har vært i den daglige rutinen over tid. Kroppen har husk. Det tar ca 6 uker å komme over den verste kneika der vondt blir vondere og en må presse, tvinge seg selv til enten det er en gåtur, tøying eller annen form for aktivitet eller trening en ikke har gjort på lenge. 
Jeg vet også at veldig mye av smerten ligger i korte, stramme sener og muskler. Jeg lærte mye om dette ved opphold på Jeløy Kurbad. Uker rehabilitering, kurs for de med Fibromyalgi første året og 2 uker oppfølging året etter var jeg heldig å få den gangen. Hva det er, hvordan få det bedre, både ved egen hjelp som å bruke aktivitet som medisin, og også om en trenger hjelp av medisiner og smertestillende. Og joda, jeg har prøvd mye! Unødvendig mye kanskje. Men hva gjør man vel når man blir desperat etter ett “normalt” liv!? Alle ønsker seg god livskvalitet! 
Og leger vet absolutt ikke alt de heller. Og ikke er eller reagerer folk likt på medisiner og behandling heller.  Så det blir mye prøving og feiling. Men den ene tingen som har hjulpet best og over tid, er tøyingen og trening, aktiviteten jeg gjør og legger inn i hverdagen! Jeg tåler mer utfordringer og påkjenninger når jeg er i god fysisk form. Energien øker faktisk av at jeg bruker energi, og jeg sover bedre. Det psykiske ikke minst er så mye bedre når jeg er i aktivitet. Hjernen får trening, særlig ved kondisjonstrening og løping. 
Derfor skjønner jeg ikke hvorfor ikke leger flest har mer fokus på trening og aktivitet, men det er fortsatt såre enkelt for mange å få sterke smertestillende, som skaper avhengighet og masse bivirkninger! Trist igrunn! For kunnskapen er der ute! 
Masse nytt siden jeg var på Jeløy Kurbad, og også siden jeg var på Lillehammer Revmatismesykehus for 3 år siden har det nok skjedd mye på den fronten innen forskning på hva og hvorfor iallfall. Men aktivitet som medisin ikke har blitt mindre fokus på eller byttet ut med piller, så er det nok et godt stykke igjen. 

Det meste handler om vilje. For om jeg ikke hadde hatt vilje til å få hjelp, søke etter så mye som mulig informasjon om sykdommen, hva det er og hva kan gjøres, så hadde jeg jo bare kunnet satt meg ned i sofaen og blitt der. Sitte å stivne og “råtne på rot”. Gitt opp måtte jeg ha gjort da. For de smertene jeg får i kroppen,- hele kroppen, av å holde meg i ro, de er u-utholdelige! Jeg har prøvd, og anbefaler det ikke! Og å gi opp livet er faktisk ikke et alternativ! 

Så jeg fortsetter å gå og bevege meg litt til, før jeg kan begynne forsiktig tøye ut og opp og trene opp igjen alt av muskler som er tapt etter disse ukene i ro. Muskler er ferskvare! Tar og mye lengre tid å trene opp, enn å bryte ned, for å bryte ned går nokså raskt. Jeg har greid det før, og veit jeg greier det igjen nå! 

#Aldrigiopp

Tre uker etter operasjon og flytting av posisjon på proteser går det fortsatt framover. Kjenner det her er en helt annen operasjon enn de jeg har hatt tidligere. Ting føles bedre på en måte. Ikke like mye smerter som ved de forrige. Press, ubehag, ja så klart. De har jo ennå ikke festet seg skikkelig og “satt” seg. Så kjenner de på en måte er “løse” under huden. Kjennes mest rart, og litt ubehagelig. Så kjennes det og at ting gror. Det klør, og det gjør faktisk litt vondt å gro innvendig. Jeg trodde for ett par dager siden at jeg kunne klare meg uten noe sterkere enn paracet. Og det gikk kjempefint til klokka ble omtrent fire. Da kjentes det som en kniv ble kjørt inn på siden av høyre bryst, inn mot armhulen. Grisevondt! Og det tok resten av kvelden og halve natta å få kontroll på de smertene igjen. 
Jeg “bor” fortsatt i den sexy kompresjons-BH 24/7. Eller tvangstrøye kan det kalles! Det er allikevel mer behagelig å ha den på enn av. En sann befrielse å ta den av litt, for å dusje og sånt. Og de må vaskes ofte siden jeg også sover med de ennå. Men det er såpass rar, ubehagelig følelse etter en liten stund uten at det er godt å få på den (U)sexy tingen igjen! Enn så lenge. For ja, jeg gleder meg til å kunne gå uten den saken igjen og!
 

Så er det jo og vår, og været er ustabilt, og da blir og min kropp med Fibromyalgi like ustabil. Er jo nesten fire årstider pr dag, så ikke akkurat rart! 
Det er derimot nokså slitsomt! Selv om jeg i all hovedsak har klart å gå og bevege meg ut på tur omtrent hver dag, så er ikke det nok for den her kroppen. Den trenger tøying også. Mye tøying! Og er det noe jeg ikke kan gjøre nå, iallefall overkroppen, så er det å tøye…. Seks uker uten å bruke, trene og eller strekke og tøye overkropp og armer er lenge! Selv om det nå “bare” er tre uker igjen! Akkurat det får jeg helt mark av nå! 
Kjenner på en enorm rastløshet, trang til å strekke armer ut og opp! Men det hadde vært dumt å trosse. Jeg vil ikke risikere å ødelegge resultat ved å forhindre prosessen i å gro trygt og rolig. Og i aller verste fall, kan protesene snu, vrenge seg. Har hørt det er både smertefullt og blir seende stygt ut. Så jeg får bite tenna sammen og holde ut og være flink å høre på kirurgen litt til!

Som nevnt over har jeg brukt ett par dager på å kontrollere den stikkende smerten som kom brått og intenst. Tror det er fordi det gror, men kunne og kjennes ut som en skikkelig lei seneknute!   Det var langt bedre allerede i går, men hang igjen litt, så det å komme meg ut på tur har jeg utsatt litt. Var ikke veldig fristende i det snøværet og vinden i går heller. Ble nesten full vinter i løpet av dagen og kvelden. Heldigvis kom sola fram i dag selv om det blåser litt kaldt og faktisk kommer en og annen snøbyge innimellom og samtidig med sola. Ikke rart en fibrokropp blir ustabil og lei egentlig! Men sånn er det. Hver vår! Så dette kan jeg, selv om det er kjedelig og litt ekstra kjedelig nå i år som både nyoperert, og korona-restriksjoner. 

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

En annen ting jeg faktisk må passe meg for nå, som jeg ikke kan trene på vanlig måte og “bare” gå, elv om det er typ powerwalk/fitnesswalk. Så er det at jeg har gått på meg betennelse i hoftepartiet tidligere pga ensformig aktivitet, og at jeg ikke får tøyd i den grad der uten å bruke press fra armer eller overkroppen. Forsiden og baksiden av lår og legger går veldig fint å tøye. Men midt-imellom-partiet, som hoftepartiet, nedre rygg og mage blir, så har jeg ikke greid å finne en måte å tøye uten å ta med overkropp og armer. Og der i hofter, setemuskler er det slimposer,- og de kan bli skikkelig vonde om de blir betente, noe jeg har erfart noen ganger pga ensformig aktivitet som å “bare” gå. 
 Så er det å “bare” gå, veldig fint for å holde resten av kroppen, bryst-rygg og armer løst og unngå totalt stiv og låst. Som ved at man faktisk tøyer i bryst-ryggen ved å anstrenge seg og gå såpass raskt at man blir andpusten. Da utvides lunger og muskulaturen rundt, både foran i brystet og i ryggen og strekkes, uten fysisk å tøye og strekke. Og bevegelsen jeg får på armene uten å anstrenge og legge tyngde og vekt på de. Så det er litt vanskelig å finne den balansen der!  

Nå er det som sagt tre uker inn i restitusjon, og selv om jeg får litt gro-smerter, så går det bare framover nå og ting vil bare bli lettere og bedre. Og tre uker nå på våren pleier gå fort, selv ved korona-stengt samfunn og nesten-isolasjon.
 Jeg har fortsatt tro på at det blir både skikkelig vår og sommer i år også. Jeg tror og restriksjoner og korona vil lette litt etter hvert. 
Lysere dager og kvelder, varmere i været og vi er mer ute. Det er og lettere å treffe andre etter hvert når vi kan treffes ute. 
At naturen våkner til liv og det grønnes <3 Det er utrolig herlig! Det gir håp, motivasjon og glede! 

#Aldrigiopp

To uker er gått siden operasjonen(15 dager), og jeg må si det har gått overraskende bra, og raskt framover. 
De første dagene var verst med tanke på smerter og konstant trøtt og sliten. Jeg hadde to dren, men de ble fjernet torsdag før jeg dro hjem, og bare det hjalp mye!
Selv om det tok tid før jeg kom meg opp av sengen etter operasjonen tirsdag 23, dels fordi jeg ikke maktet og ble svimmel, dels fordi det ikke var personale til å hjelpe meg. Og det var en litt lei opplevelse. Å få beskjed av de som skal ta vare på meg og få meg til å føle meg trygg etter en operasjon som jo er en stor greie(iallfall for meg) og jeg følte meg sårbar og ikke sett og hørt. Dermed tok det og lengre tid før jeg fikk smertestillende og mye av det jeg hadde fra før, rakk å gå ut av kroppen. Det er mye vanskeligere og tar lengre tid å kontrollere smerter  når den har nådd en topp, enn om det klarer å tas før toppen. Nattevakten klarte det til slutt heldigvis, så de  neste dagene ble lettere.

Når jeg først kom meg opp og ut av sengen, var jeg nokså fort i gang med å vandre i gangene på sykehuset. Og når jeg kom hjem har jeg gått først korte rolige turer, og økt litt hver gang. Lyttet til kroppen og vært forsiktig, samtidig har jeg pushet forsiktig. Litt lenger, litt mer bakker og nå etter hvert litt høyere tempo. 

Nå de siste dagene har jeg begynt å kjenne på rastløshet, og det er jo et godt tegn på en måte. Godt tegn da det betyr jeg er kommet langt i healing-prosessen. Allerede etter en uke begynte jeg trappe ned litt på smertestillende, og bare det hjelper jo mye på hva jeg orker. Og det har overrasket meg faktisk. Med Fibromyalgi i kroppen er jeg godt kjent med smerter, og “vant” til at det er mye og langvarig smerter etter operasjon. Men det er annerledes den her gangen. På alle måter. 

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Jeg husker jeg spurte på konsultasjonen før den første operasjonen der de fjernet alt brystvev, kjertler og fett, om en sånn type operasjon med protese under muskel ville påvirke og ha negativ betydning for min Fibromyalgi. De kutter tross alt i brystmuskelen og presser den opp, og så ligger protesene under og presser og strekker på muskler, sener og nerver. 
De mente den gang at neida, det ville det nok ikke. Så feil tok de og min magefølelse stemte og fikk rett. For ja. Mye press, smerter og ubehag med de protesene under muskelen. Det er jo ikke anatomisk naturlig å ha noe under den muskelen heller, så jeg syns ikke det er rart at det ga meg problemer, og mange andre vet jeg. Vi har jo tross alt den fine gruppen vår BRCA1 og BRCA2 på Facebook der vi spør, og deler det meste. Vi er kun jenter/damer mi samme situasjon der inne. Vet ikke helt hva jeg hadde gjort uten den gruppen!

Så nå når jeg har fått nye proteser, runde(de forrige var dråpeformede) og lagt de over muskelen, og etter 15 i dag kjenner stor forskjell, har jeg virkelig håp og tro på at dette blir langt bedre! Det føles jo allerede bedre! 
Og som sagt føler jeg allerede på rastløshet, og det dumme med det er at jeg nå gjerne vil så mye mer, lettere å glemme meg bort og gjøre ting jeg ikke skal og bør. Kjenner jeg har virkelig lyst å strekke og tøye hele kroppen. Trene!! Men vet jeg må vente i 4 uker til med det. 

Derfor ringte jeg sykehuset i går. Hva kan jeg gjøre? Kan jeg gjøre vanlig lett husarbeid? Når jeg er ute å går,- hvor mye er greit å pushe? Er det greit å gå såpass tempo å øke pulsen godt, kjenne jeg peser litt og blir varm/svett?
Og ja! Jeg kunne gjøre dette. Og da blir veien og rastløsheten litt enklere. Da kan jeg bare marsje/powerwalke det av meg litt! 
Så jeg gikk og skiftet, fant joggesko og kom meg ut. Det ble 5 km i godt tempo i variert terreng. Godt! Iallfall der og da. 
Kan si det sånn at jeg brukte det jeg hadde av energi på den turen. Gikk helt tom etterpå og ble en styrkeprøve nesten å ta seg en dusj. Og mot kvelden økte smertene på, dessverre. 
Så jeg gikk litt for hardt ut, litt for tidlig. Men jeg lærte noe! Holde igjen litt neste gang. 

Det er fortsatt kjedelig og kipt å være så mye alene i denne tiden. Vet det er spesielt pga korona. Men tror de fleste vil savne omsorg og nærhet til sine i en sårbar tid etter en operasjon. Det som har fått og får meg igjennom det er mer eller mindre at jeg går de turene, har foreldrene mine ved siden av meg, så litt litt menneskelig kontakt, og ei god venninne som også var modig nok til å stikke innom forrige uke <3 
Venner som sender oppmuntrende ord, og kontakt via meldinger og chatt betyr mye <3
Jeg må å få med at jeg har ei venninne som har gått igjennom mer enn de fleste av oss og mer enn et menneske bør tåle. Vi chatter nesten daglig. 
Vi møttes på folkehøyskole for mer enn 30 år siden. Hun har et pågangsmot og motivasjon jeg beundrer enormt og så og si alltid positiv, og blid! Tøffeste og modigste jeg kjenner og hun  betyr mye for meg. Klarer hun,- så klarer jeg! 
Skulle aller helst reist å gitt henne en stor god klem og fortalt henne dette face to face. Men det er jo umulig nå dessverre. Drittkorona!
 

Må bare holde ut, gjøre det beste utav det jeg har og kan og håpe den perioden med restriksjoner, smittefare, påbud, forbud og frihetsberøvelse går mot en slutt. At samfunnet kan åpe igjen og gå mot noe som ligner normalt. Selv om jeg tror det blir en ny “normal”, ser jeg fram til å møte mennesker fritt og klemme! 

#Aldrigiopp #staystrong

Det er dag 9 etter brystoperasjonen og dagene snegler seg framover. 
De første dagene var det mye smerter, men nå syns jeg det går litt bedre nå heldigvis, men med fortsatt sterke smertestillende .Jeg ble og satt forebyggende på antibiotika, ganske høy dose, men på mandag, 6 dager inn i kuren fikk jeg utslett omtrent på hele kroppen som og klødde noe enormt! Tok en telefon til sykehuset etter råd fra venninne, og de sa jeg heldigvis kunne slutte ta den da. Kunne ta en Prednisolon 5 mg for å roe det hele ned. Det hjalp heldigvis! Jeg trengte ikke akkurat en allergisk reaksjon i tillegg til operasjonssmerter! Det henger igjen litt ennå, men det meste er borte og klør ikke like desperat. 

Men det skal sies, at denne operasjonen har vært annerledes enn de andre. Smerter kommer jeg ikke utenom, men å legge silikon-protesen over muskel kontra under er langt mindre utfordrende og belastende for kroppen. Det ligger ikke noe under muskelen, noe som jo egentlig anatomisk sett ikke er naturlig,- å presser og strekker på muskler, sener og  nerver. Så sånn sett kjenner jeg at jeg kanskje kommer meg raskere. Det er fortsatt ett digert sår innvendig der, og kroppen skal tilpasse seg de nye implantatene og plasseringen. Det er laget ny “lomme” over muskel, og tror de brukte et nett også, for jeg har jo verken brystvev, kjertler eller fett da alt det ble fjernet profylaktisk i 2016. Så kun hud og protese. Jeg håper inderlig at dette var siste operasjon nå. Det har vært en lang vei fra jeg tok testen og fikk vite jeg hadde BRCA1 mutasjon til dit jeg er nå. Vært mye nedturer, vonde tanker og dager og hendelser. Det har i perioder vært steike tøft. Så jeg er definitivt klar for å legge det her litt bak meg, litt i ro, og se framover. 

Det har vært Lange tunge dager. Jeg skulle helst unngå noe særlig kontakt med folk nå rett etter fordi jeg er mer utsatt for infeksjon og smitte. Men det har vært en tilleggs-belastning. Å føle meg ensom og sårbar, og nokså hjelpeløs gjør noe med både humøret og tanker. Jeg skal jo heller ikke verken løfte oller bruke armene noe særlig for at sårene skal gro fint, og unngå at sting løsner og i verste fall blødninger. De overflatiske sårene har begynt å gro fint og teipen over sitter godt ennå(den skal først byttes når den løsner av seg selv). Men jeg vet at det innvendige trenger langt lengre tid på å gro, så får derfor ikke gjøre noe særlig på 6 uker. Dvs, trening og husarbeid som husvask, o.l.. Litt støvsuging der det er lett og enkelt å komme til og uten å måtte flytte på masse greier må jeg nesten med våryr katte som både røyter av seg vinterpels nå, og ut og inn 20 ganger daglig med møkkete poter. 
Litt korte rusleturer har det blitt, og de blir nok både flere og lengre etter hvert og det er både viktig for å unngå blodpropp nå i begynnelsen og stivne helt i kroppen, samt for hodets skyld og selvfølgelig frisk luft!

Annonsørinnhold

Nyhet: Gjør avansert hudbehandling hjemme med LED-maske

Jeg savner spesielt jentene mine enormt <3 Det er sårt og vondt å ikke ha de innom her nå. Som sagt føler jeg meg nokså sårbar og enormt emosjonell nå. Veit at det er en nokså vanlig etter operasjoner, men det gjør det jo ikke lettere å vite at det er “normalt”. Savnet og følelsene er der jo for det. 
Og jeg vet faktisk ikke helt hva som er verst. Faren for å kunne i verste fall bli smittet av korona,- eller ensomheten og hva det gjør med meg, og hodet mitt akkurat nå. 
 Jeg har heldigvis mamma og pappa i huset ved siden av meg. Så utrolig takknemlig for å ha vokst opp på småbruk med flere generasjoner, og fikk bygge hus hjemme på stedet. Det er en trøst, en støtte og en trygghet.
 Men det er ikke helt det samme som kontakten jeg savner med egne barn. Barn får en helt egen plass, rolle i livet. Iallfall i mitt. Jeg er mamma av hele mitt hjerte og litt til, og den plassen kan ingen andre verken fylle eller ta.

Ja, jeg har lært masse “verktøy” på å tenke og fokusere på det positive, men etter et år med negativ innputt mange ganger daglig om smittetall og restriksjoner, negativ omtale og negative diskusjoner, hat og hets og ja, frihetsberøvelse, begynner jeg å bli utslitt. Og det skremmer meg! Jeg har vært der, og gjort det før. Og nettopp derfor tenker kanskje mange, burde jeg vite hva og hvordan jeg ikke skal komme dit igjen. Men det er vanskelig alene. Ja, jeg må gjøre det selv, men støtte og oppmuntring fra andre er egentlig nokså vesentlig om en skal lykkes. Jeg trenger andre rund meg. Vi mennesker trenger å omgås sosialt, nærhet og omsorg er et primærbehov hos oss, og når det blir tatt fra oss, kan det bli tøft for de fleste. 
Nei, jeg leser ikke alle nyheter, har faktisk satt alle nyhetskanaler på Facebook på pause, og ser ikke nyhetssendinger hver eneste dag. Jeg får med meg det som er viktig uansett. Og er eller har knapt vært utenfor døra annet enn det jeg må på butikken de siste månedene. Nå som nyoperert ennå mindre av det og.
 Jeg måtte og sette treningen på Evo på pause, noe jeg savner enormt! Og nå må det uavhengig av nedstenging og pandemi, gå ennå 5 uker før jeg sakte men sikkert kan begynne å tenke på å trene meg opp igjen. Rekker å “gro på meg” myyye Fibromyalgi-smerter-stivhet-knuter på den tiden. Trening er for meg like viktig for det mentale som for det fysiske, og naturlig siden det er en kropp, og alt henger sammen.  
Jeg vet jeg må begynne forsiktig og virkelig lytte til kroppen samtidig som jeg pusher akkurat nok. Vanskelig balanse, men jeg vet jeg får det til, til slutt. Jeg vet og at ting tar tid!

Ei god venninne kom overraskende innom meg på tirsdag(tror jeg det var, går litt i surr nå) med tulipaner og sjokolade <3  Det var så utrolig hyggelig og godt med ett avbrekk, litt fri fra egne tanker, grubling og kun mitt eget selskap. Og godt å se henne og få skravlet litt igjen da det jo er nokså lenge siden sist. Vi har ikke kjent hverandre så lenge, men blitt utrolig glad i den dama altså! 
Jeg er og takknemlig og setter utrolig pris på alle som har ønsket meg både lykke til og god bedring. 
Jeg skal fortsette å øve på å ikke gruble så mye, og holde negative tanker i sjakk selv om jeg sliter med akkurat det nå. En dag av gangen!

#Aldrigiopp

Tirsdag forrige uke, altså 23 mars ble jeg trilla inn på operasjonssalen for å ta ut de gamle silikonprotesene som lå under muskel, og legge inn nye, men denne gang over muskel. Å legge over muskel er at jeg har et håp og en tro på at de smertene og ubehaget jeg har gått med siden 2016 da de først ble satt inn pga dobbel mastectomy med rekonstruksjon .Brystene ble fjernet da jeg er bærer av mutasjon i BRCA1, noe som ga meg en estimert 87% sjans til å utvikle brystkreft. Ingen enkelt valg, men jeg tok det til slutt.

Operasjonen gikk bra og var vellykket sa de(kirurgene og pleierne) og tok ca 2 timer. 
Gikk greit på oppvåkningen, og “våknet” raskere enn jeg noen gang har gjort før, så etter en stund ble jeg kjørt opp på rommet mitt igjen.
Herlig tenkte jeg! Der er det langt mer stille og rolig og flinke og gode sykepleiere….
Må si jeg ble skuffet denne gangen her! For det var ingen av mine sykepleiere som tok meg imot på sengepost og rommet. De fra dagkirurgien trilla senga på plass og ønska god bedring og lykke til før de gikk. 
Da det hadde gått nærmere tre kvarter, kom endelig hun ene sykepleieren inn. Hun masa litt og stressa litt med å få meg ut av senga og på do, noe som er veldig viktig fikk jeg presisert! Jeg følte meg ikke akkurat god form, men klarte sette meg på sengekanten før det begynte å snurre, jeg tvinga meg til å reise meg opp og, men kapitulerte fort da det svimla ennå mer. 

Annonsørinnhold

Kjøp nå, få i tide:
Morsdagsgavene mamma vil elske

Sykepleier sa tydelig at dette kunne hun ikke klare alene om jeg skulle falle, de måtte være to! Så jeg fikk bare legge meg ned igjen. Måtte jeg på do forresten? Jo, jeg må litt. 
Svaret da, var at da måtte jeg fint klemme igjen i tretti min- tre kvarter da de var så opptatt med noe annet. Jeg klarte rope ut at jeg trengte mer smertestillende idet hun løp ut døra. 

Så der lå jeg da. Alene og usikker, sår og med mye smerter og tissetrengt. Så da kom tårene. En forferdelig opplevelse å ligge nyoperert for kun få timer siden, og helsepersonell som skal ta vare på meg har ikke tid!? 
Etter ca tre kvarter kom hun andre sykepleieren min inn og spurte om det gikk bra. NEI! Det går ikke bra nå! Jeg fortalte hva som var skjedd og forklarte min opplevelse av det. Hun var enig i ar det ikke skulle være sånn. Noen skulle og så klart tatt meg imot på rommet. Hun gikk og hentet vakthavende lege, så han fikk høre han og. Han forklarte at jeg måtte forstå at jeg måtte være tålmodig, det er mange pasienter på sykehuset. OG tro meg jeg forstår det! Men det er ikke jobben min i en sårbar nyoperert tilstand å forstå og vise hensyn til sykepleiere og leger! De er der for å ta vare på MEG! Ikke omvendt! 
Jeg kom meg etter hvert på toalettet. Med to sykepleiere på slep. Var sikker på jeg kom til å tisse på meg på veien bort, men det gikk bra heldigvis!
I og med det tok så lang tid før de kom inn igjen rakk det lille smertestillende jeg hadde i kroppen å bli minimalt. Og Når sånne smerter får lov å nå toppen, er det både vanskelig og tidkrevende å få de ned igjen. De lytta heller ikke på min erfaring fra tidligere om smertelindring, ei heller sjekka journalen min. Så det var mye jojo-smerter første dagen, fram til nattevakten kom. Han visste hva og hvordan det skulle gjøres ennå så ung han var. Dyktig og hyggelig fyr!  

Fordi jeg trengte såpass høy og mye smertelindring, samt at jeg ikke kom meg opp og ut av sengen noe særlig første dagen, beholdt de meg på sykehuset fram til torsdag. Planen var at jeg skulle hjem onsdag, men gosh så takknemlig jeg er for at jeg ble holdt der en dag til.
Tidligere har jeg følt meg så trygg, sett og ivaretatt på Rikshospitalet som pasient. Det ble en litt annen opplevelse denne gangen.

Nå har jeg vært hjemme i drøyt 4 dager. Stratos pusekatt ble sjeleglad og lå klistret til meg de første tre dagene. Ikke i senga, der får han ikke sove. Og jeg var like glad for å se ham. Min terapipus <3

Selv om det er godt å være hjemme, er det kjedelig og. Jeg orker ikke gjøre mye før jeg blir helt slått ut. Varm, klam og fryser for det minste. 
Så er er vi fortsatt midt i en pandemi, og masse smitterisiko, så klar beskjed fra sykehuset var å omgå så få som mulig(helst ingen) i all fall førte 14 dagene. 
Bittelitt ensomt ja!
Var meningen det skulle komme ei på lunch i dag, men det fikk hun visst ikke tid til allikevel. Ja, jeg ble lei meg. Hadde gledet meg masse <3 Ingen god følelse å bli skuffet, og minst av alt når man er i en sår  og emosjonell situasjon der følelsene ligger heeelt i overflaten. 

Får prøve ta en dag av gangen. Rusle korte turer og satse på at det blir bra til slutt. Men kjenner meg selv såpass at jeg vet at 6 uker i ro uten trening, kan bli en stor utfordring. Rusletur og powerwalk er to veldig forskjellige ting hehe Men får bare holde ut! Alt til sin tid.

#Aldrigiopp