Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet noe her inne. Må innrømme at jeg har både vært opptatt av og med andre ting og ikke minst har jeg manglet motivasjon og inspirasjon. 

Jeg kan start med å fortelle at jeg hadde den timen på Rikshospitalet i januar for å høre om jeg kunne få en ny runde med fett-transplantasjon. 
Jeg var ikke spesielt optimistisk. Var veldig forberedt på avslag, men hadde ett bittelite håp og tanke om at det kunne jo hende jeg ble positivt overrasket. 
Reiste inn alene og det var greit, men enormt kjedelig da de var nesten en time forsinket. Når jeg endelig kom inn ble jeg kjempe lettet når jeg så hvem kirurgen var. Han har fulgt meg både før og etter dobbel mastektomi i 2016. Kjempeflink og fin kirurg. Menneskelig og snakker på et språk man forstår. 
 Jeg fikk nei til mer påfyll her også. Men forskjellen her på Riksen kontra Hamar, der kirurgen bare avviste med at jeg hadde en av de beste og fineste resultatene og at staten ikke vil betale for flere inngrep,- fikk jeg nå på Riksen en god undersøkelse, og en god og velbegrunnet forklaring på hva og hvorfor jeg både har det ubehaget jeg har, og hvorfor han sa nei. Og når jeg nå fikk en velbegrunnet forklaring var det mye lettere å ta et nei og akseptere det og legge den “ballen død”. Godt å rydde plass til andre ting i hodet. 

Hva som ellers tar mye plass i hodet om dagen er alt dette rundt korona-viruset, convoid 19.
Jeg syns det er skummelt jeg. Ikke bare selve viruset, men også holdningen til folk og den(etter min mening) manglende konsekvente handlingen og informasjonen fra Norske helsemyndigheter. 
Skremmende og provoserende å se mennesker opponere i trass mot anbefalingene som blir gitt uten tanker for andre enn seg selv. At det avfeies som en “vanlig influensa” og den er det jo knapt 900 som dør av i året….. Så da gjør det liksom ikke noe da,- om det dør 900 til!!?? Blir matt jeg!! 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er mange som er i risikosonen for smitte. Så er det ennå flere som er på grensen. Jeg er og på grensen. Jeg har Fibromyalgi som er en revmatisk sykdom og i tillegg har jeg lett astma. 
Jeg har og andre blandt mine nærmeste som er utsatt i større eller mindre grad, og ja, dette skremmer meg! 
-Det skremmer meg at myndigheter hverken har eller tar kontroll. 
-Det skremmer meg at vi har altfor få sengeplasser på sykehus om dette eskalerer. 
-Det skremmer meg at dette er et virus ingen vet særlig mye om fordi det er nytt, annet enn en haug med selvskrevne “eksperter” blandt det Norske folk som bagatelliserer dette og ikke overholder karantene og andre anbefalinger. 

Hva dette gjør med meg,- er å tappe meg enormt for energi. Blir helt utmattet! Tanker, 1000 spørsmål og følelseskaos som gjør meg emosjonell. Men hvem skal og kan jeg spørre? Vet ikke… Så tankene går og går…. 

Og det er nesten litt skummelt å skrive det her også. For da blir det liksom litt mer sant at jeg er bekymra for meg og mine. Det blir litt mer ekte når man sier noe til andre,- eller skriver det. 
Samtidig får jeg rydda litt i topplokket når jeg sier/skriver mine tanker og bekymringer. Og det er iallfall både nyttig, godt og bra. 

Jeg tror langtfa jeg er alene om de her tankene og følelsene. Jeg tror mange og later som de ikke er bekymret selv om de egentlig er det. At å fornekte og ignorere får ting til å bli borte, ikke eksistere. Kan kanskje fungere for enkelte, til det kanskje eksploderer rett foran ansikter på de….. 

Tanker som: Hva om en av oss får dette viruset. Jeg bor alene, så sånn sett greit med tanke på å ikke smitte andre. Men hva om en av mine blir smittet. Det første jeg tenker er å hjelpe og pleie. Men det skal/kan jeg ikke…. Eller? For til vanlig stiller man jo opp om en av oss trenger hjelp ved sykdom eller skade. Men hvordan forholder man seg nå da!?? Skal jeg sitte uvirksom og bekymret? Handlingslamma!? 

Kjenner på at dette tar meg skikkelig nå. Jobber bevisst og beinhardt for at ikke disse tankene skal ta totalt overhånd. Men det er vanskelig! Og enormt slitsomt!! 
 For det er jo ikke sånn at jeg blir sliten og utmattet kun av de skremmende og negative tankene. Jeg blir jo sliten av totalen. Av å motarbeide og veie opp for disse. Å konsentrere meg om å tvinge fram positive tanker og opplevelser. Tankens makt! Ikke pokker om dette skal få ta meg!! Men…. Det tar plass… 

Det er mildt sagt umulig å skjerme seg helt. En blir jo pepra med artikler om convoid 19 uansett hvor og hva du ser på og hører på. Alle media har ørten artikler hver eneste dag og flere ganger daglig. Så ideelt sett burde jeg skrudd av alt og gravd meg ned i en bok og bli der. Ikke vanskelig å grave meg ned i bok, men vanskelig en hel dag og iallfall en uke uten sosiale medier, nyheter, tv, radio o.l…. Faktisk utenkelig!  

Jeg får kjærkomment avbrekk i trening. Men der og kjenner jeg at jeg har mindre energi å ta av. Men enn så lenge har jeg greid å opprettholde det.
 Jeg får et lite avbrekk fra treningen nå når jeg på torsdag må operere en inngrodd negl på stortåa som har vært vond mer enn lenge nok nå. Ja, utrolig at jeg har greid å trene selv med den, men har heldigvis gått greit. Men nå er det endelig bare to dager igjen før den skal fikses. 
Gruer meg litt da jeg må være våken under inngrepet, men fordi jeg er så pysete med sånt har jeg fått noe beroligende å ta før inngrepet. Så dette skal bli veldig bra. Tanken er bare at jeg er litt redd jeg får en telefon fra sykehuset om utsettelse pga convoid 19. Prøver å ignorere de tankene, men de slipper ikke helt. 

GOSH jeg gleder meg til dette er over!! Både inngrepet og hele convoid 19!! 

Det er mye fokus på psykisk helse nå i disse dager. 
Det sies at ca 50% av befolkningen vil få en eller annen form for psykisk lidelse i løpet av livet. Kvinner noe mer enn menn. Det er ganske mye! Ialle.fall med tanke på at det er for mange vanskeligå få og finne hjelp. 
Mange har sikkert måttet bytte fastlege oppigjennom fordi det ikke har vært “match” mellom deg og legen, noe som er ganske avgjørende iallefall om man har bruk for legen mer enn 1 gang i året pga enten fysiske eller psykiske utfordringer. Og den “jakten” på riktig lege for nettopp deg kan være vanskelig nok, selv om det er mange leger der ute. 

Når det da kommer til psykisk,- å finne en behandler som er en brøkdel sammenlignet med antall leger, og som skal “matche” deg og dine behov blir nokså likt som skraplodd eller å spille lotto! Dessuten er det nesten 100 ganger vanskeligere å innrømme, fortelle og tørre bytte behandler når man er i en sårbar psykisk situasjon. Når selvfølelse og motivasjon ofte er langt langt nede. 

Det største problemet,- syns jeg, pr i dag. Er at det fortsatt skilles mellom fysisk og psykisk sykdom og lidelser! Å se og aneerkjenne at hele kroppen henger sammen er visst vanskelig. Og finne en behandler som er med på å tenke sånn er minst like vanskelig, om ikke værre. 

For alt henger sammen! 
 

Jeg har vært heldig nå hele tre ganger! 
 Først med min siste behandler hos Psykisk Helse. Hun forsto og krevde dette. Jeg fikk ikke fortsette hos henne om jeg ikke var villig til å være i fysisk aktivitet, eller om jeg ikke gjorde “leksene” mine som ble gitt. Og de bestod som oftest av en blanding av både fysisk og psykisk utfordring og/eller aktivitet. En deilig opplevelse som fikk meg fram og opp!
 Og pga henne og de framskrittene jeg gjorde der, fikk jeg mot til å bytte fastlege også. Og taff blink hos en av de beste legene jeg noengang har møtt. Jeg har møtt en del oppigjennom min reise og mine år med Fibromyalgi og BRCA1 der begge har krevd og krever en del oppfølging innen forskjellige områder innen helsevesenet og lege-mylderet. 
Hun er og tydelig og med på hele meg. At fysiske smerter over tid kan feste seg psykisk. Ingenting rart med det, synes hun og jeg. Og det er godt å være enige der for da kan vi jobbe sammen og mot felles mål. 

 Nå sist har jeg truffet en behandler grunnet en skulder jeg lenge har slitt med. Den har vært fra murring til ille til helvete på noen mnd nå. Til slutt skjønte jeg at jeg ikke greide løse det her uten hjelp. 
Den jeg naturlig ringte først var fysioterapautene nærmest og i kommunen jeg bor. Der var det minimum 4 mnd ventetid. Og med snart 3 mnd veldig dårlig søvn som igjen gir lite energi,- som igjen fører til lite overskudd til trening og fysisk aktivitet, var jeg i en såpass dårlig sirkel at jeg ville ha hjelp, og trengte hjelp og det NÅ! 
Jeg kom på(utrolig nok i døsen) at jeg hadde fått et tips av frisøren min om en fantastisk flink og litt rar/spesiell fyr som behandlet kroppen som en helhet og kunne det meste. 
Jeg ringte mandag forrige uke og fikk time tirsdag,- dagen etter allerede! Fantastisk!
Jeg var like spent på både beskrivelsen av fyren og om han kunne hjelpe meg. Hehe… både beskrivelsen og hjelpen er nokså treffende. Jeg syns ikke han er rar. Men spesiell ja. For det er jammen ikke mange som er så påne både for at alt henger sammen og samtidig tar ibruk nesten alle behandlingsformer. Fysioterapi, Naprapat, Osteopat, Akupunktør og psykisk! Dæven, jeg er imponert over hvor bra dert her virker! 
Ja, det koster skjorta! Men det er det verdt om jeg får igjen livet og helsa på noen få behandlinger og uten å måtte vente nærmere ett halvt år! For det hadde blitt tøft både fysisk og psykisk kjenner jeg. 

Det jeg er mest redd for og bruker kanskje mest tanker på iløpet av en dag eller uke er nok redselen for å miste kontrollen psykisk igjen. Å Gå ned og inn i en ny depresjon. Å kjenne på ukontrollert panikkangst. Ja, jeg veit det er både dumt og unødvendig bruk av energi å tenke på. Det hjelper meg ikke, iallfall ikke mye. Men litt. Det setter meg litt i beredskap på at når sånt oppstår, som f.eks den skuldra og armen, så venter jeg ikke fullt så lenge før jeg ber om hjelp. Jeg vet at om det skal få sette seg og fortsette i flere mnd så er faren så mye større for at det går ut over psyken, og veien ned kan være bratt og rask. 

Jeg er kanskje heldig som er født nysgjerrig og oppsøkende. Det gjør meg istand til å søke informasjon og å ville lære. Jo mer jeg kan og veit om meg og det jeg sliter med, enten det er fysisk eller psykisk, jo bedre rusta er jeg, og jeg får mer “verktøy” til å bruke og gjenkjenne situasjoner. 

Det har tatt meg enormt mange år på å samle og få denne informasjonen og disse verktøyene. Altfor mange år! Fordi halvparten av alle disse årene har gått med til ventelister dessverre. 
Det er litt sårt å tenke på at kanskje kunne tiden jeg har brukt på å komme hit jeg er i dag vært halvert, om helsevesenet og dets kronglete og tungrodde system hadde fungert bedre, eller i det hele tatt. Den tiden jeg kunne hatt med barna, venner og familie. Og den tiden jeg kunne hatt med/til meg selv. Noe som igjen kunne ha gitt fordeler til både barn og andre rundt!
 Jaja…. Så var det det å ikke bruke energi på alt som her vært da. “Spist er spist”… Gjort er gjort…. osv. Men når jeg føler jeg har “mista” så mange år er det vanskelig å unngå disse tankene. Kluet er hvor stor plass jeg gir de. Og jeg vet godt hva “tankens kreft” er og betyr! For det er jeg som styrer mine tanker. Det er jeg som skal bestemme hvor mye plass jeg gir negative, realistiske og positive tanker. 
Ikke lett, men jeg øver hver dag!

Og jeg tror de fleste øver hver dag. Derfor er det og viktig at folk får den hjelpen de trenger til å lære å øve og å øve mer og kanskje riktig. 
Det burde være like lett å få hjelp med psyken som med en brekt arm!! 
 

#Aldrigiopp

(Nummeret til hjelpetelefonen til Mental Helse er 116 123. Kirkens SOS er 22 40 00 40)

Noe ufattelig trist skjedde første juledag. 25.12.2019 vil ha forandret manges liv for alltid. Ari Behn valgte å forlate dette livet.  

Jeg brast ut i gråt når jeg fikk høre dette. Jeg kjente ikke Ari. Ikke var jeg noen stor beundrer eller fan heller. Allikevel traff det meg hardt! 
Som mange vet har jeg hatt mitt å streve med over lang tid tidligere. Jeg var deprimert og hadde angst. Jeg hadde en selvfølelse som var nesten på minussiden. Dette gikk i bølger over mange år. Jeg var langt nede, for så å komme meg litt opp igjen. Men jeg klarte aldri holde meg oppe særlig lenge av gangen. Selv om jeg hadde psykologhjelp.  
Det jeg var flink til, det var å fortelle hvordan jeg hadde det. Det satt løst også. Men å fortelle det med følelser og VISE det. Det sliter jeg litt med fremdeles også!  
Det er godt innøvd over tid det der å ikke virkelig vise hva jeg føler, er redd for eller glad for. Lager man lokk på en følelse, påvirker det de andre følelsene også. Om jeg ikke kan uttrykke sinne eller sorg, klarer jeg heller ikke å vise sann glede til slutt. Og slutter jeg å elske seg selv…. Ja, hvordan skal andre kunne elske meg da!? Alt henger sammen!  
Om jeg ikke hadde noen jeg kunne snakke med og dele de her tingene med? Nei. Ikke som jeg stolte så mye på at jeg turte åpne meg helt. Brent barn skyr ilden, heter det. Jeg hadde noen jeg trodde jeg kunne stole på. Men når ting ble vanskelig og jeg trengte det som mest,- snudde de rygge til meg.  Jeg har heldigvis lært mye av dette i disse årene. Jeg veit hvem og hvor jeg henvender meg om jeg trenger det. Og enn så lenge har behovet ikke vært der. Jeg fikk mange og gode verktøy av min siste terapaut.  
Har vi mennesker som faktisk lytter rundt oss!? Er man litt vár og sensitiv på det som jeg er,  oppfattes det fort om den man snakker med er genuint interessert i å høre og prøve og forstå. Så jeg fant fort ut at jeg ikke hverken ville eller kunne bruke venner og familie som terapeuter. Jeg måtte ha en egen terapeut/psykolog.  
Det er en ganske ensom tilværelse når det raser som verst i hodet og står midt i depresjon,- mørket. Når jeg hverken stoler på meg selv eller andre. Når du nærmer deg at det er enklere å ikke orke mer. At det er lettere og bedre å gi slipp. Er nok ikke så mange som vet eller tror på hvor nær jeg har vært. Og det er nok noe av grunnen til at dette med Ari traff meg så hardt! Sammen med andre jeg har kjent som har valgt å gå i forveien. De som så døden som en bedre utvei enn kampen om å leve. 
Jeg er takknemlig for min siste terapeut som fikk meg til å “knekke koden”. Hun stilte krav, spørsmål og ville se resultater. Hun ga meg verktøyet jeg trengte. Hun var en av grunnene til at jeg ble med videre på reisa. Jeg er også enormt takknemlig for at jeg aldri var helt der. Helt der at jeg ikke orka lengre. Jeg tenker på så heldig jeg er som kom meg ut av den værste gropa før det var for sent og som får fortsette å se jentene mine vokse opp, får fortsette å våkne til katta som klorer på veggen om morgenen og som får fortsette å jobbe med meg selv.  

Jeg gleder meg til 2020, nytt tiår og nye muligheter. ta sats og hoppe inn i et magisk nytt år! 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ta vare på hverandre. (Nummeret til hjelpetelefonen til Mental Helse er 116 123. Kirkens SOS er 22400040). 
 

Å gå jula i møte med helseutfordringer er ikke bare enkelt. Når man har symptomer som utmattelse og smerter og hjernetåke som noe av det på symptomlista byr på utfordringer. Og er heller ikke lett å forholde seg til eller balansere. Så er vi kommet til tredje juledag. Noen er tilbake på jobb, andre som meg kjenner på utmattelsen av alt som skulle gjøres klart før jul og når jula kommer er det sammenkomster.  Julefeiringer med familie, og siden ikke alle var samlet julaften har vi en sammenkomst 2.juledag også. Helt av fri vilje dro eldstedatter og jeg med oss ene niesa mi og så Frost 2 25 desember. Åååå den var så morsom og fin! Elsker Disney filmer! Hehe… Nok en dag jeg måtte stille inn hjernen i “på-modus”. Herlig ja, men kjente allerede da jeg begynte å bli sliten. 

Så er vi da på 2. juledag og storinnrykk hos foreldra mine til julebrunch. Da er igunn så godt som alle som vill komme velkomne av familie og venner. Vi ble “bare” 13 i går + 1 hund og 1 katt hehe.
Maten står framme i timesvis og vi spiser og koser oss. praten sitter løst hos de fleste. 
 Jeg syns det er kjempekoselig å møtes sånn. Det er bare så trist at jeg “går tom”. Det koster meg mye å gjøre alle disse må-tingene før jul, og delta i alt det sosiali i jula. Så jeg holdt ikke ut helt til slutt i år heller. Hadde ikke lyst, men måtte gå hjem og hoppe i kosedressen og slenge kroppen ned på sofa`n og prøve finne roen. Ikke lett når jeg er så sliten at hele meg dirra…. Og kan fel trygt si at den roen aldri kom helt. For sovet har jeg gjort minimalt av i natt. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og fordi jeg ikke har energi og overskudd til å gjøre juleforberedelser, delta i juleselskap og trene, er det treningen det går på bekostning av. Og det begynner å merkes godt. Spør meg ikke hvor jeg har vondt, men heller hvor jeg ikke har vondt er lettere å svare på. 
For meg henger alt sammen. Særlig mangel på trening og søvn og økte “vondter” har en tendens til å lage seg en vond sirkel.

Da gjelder det å finne seg hjelpemidler, “verktøy” å bruke for å samle rotet i topplokket, senke skuldrene og finne roen igjen, og fornye energien. Det er mange muligheter og man må finne det som fungerer for nettoppp deg! Det er også en treningssak. Jeg har landet på trening, aktivitet og meditasjon. Men før jeg mediterer synger jeg alltid Gayatri Mantra først. Det er noe med vibrasjonene i kroppen og hodet som på en måte rydder og gjør meg klar og mottakelig for det som kommer etterpå. Som som oftest er meditason for min del. Alt utfra hva jeg føler jeg trenger der og da, om det er en veiledet meditasjon, eller bare musikken jeg trenger. 
Det gjør underverker for meg. Tok tid å lære det, sånn 4-5 mnd før jeg mestra det. Så kluet er å ikke gi opp, men fortsette å øve!

Nå skal jeg ta 1/2 time på ergometersykkelen og 1/2 time tøying etterpå. Så blir det Gayatri Mantra og meditasjon til slutt. For med vondt skal vondt fordrives, og jeg vil sove om natta igjen! 
 

Ønsker alle en fortsatt God Jul! 
 

#Ta vare på hverandre. Livet er dyrbart <3

Det nærmer seg jul nå. Mindre enn en uke igjen. Jeg veit at mange gruer seg til jul av forskjellige grunner, og jeg kjenner den følelsen godt selv også. Jeg gruer meg ikke nå lenger, men jeg gleder meg liksom ikke helt heller. 
Det som gjør det ekstra vanskelig når jeg grua meg tidligere var at jeg fikk dårlig samvittighet fordi jeg grua meg. Så ble jeg trist for at jeg grua meg og fikk dårlig samvittighet. Man skal jo glede seg til jul! Nesten som det er en fastsatt lov det. Og om man ikke gleder seg er man “lovbryter” på en måte. Kompliserte greier. Men absolutt virkeligheten for mange. 

Som sagt gruer jeg meg ikke lenger til jul. Jeg er bedre rusta nå enn tidligere, og fått mer “verktøy” fra  terapaut jeg var hos tidliger. Utrolig takknemlig for at jeg fikk de “verktøyene” så jeg kunne gå jula i møte litt bedre og med litt mer glede og håp. 
 

Mye av grunnen til at jeg grua meg var stresset. Stresset med alt man skal rekke å gjøre i huset, julegavehandling, og mat som må kjøpes inn. Alt dette har “dobbelt-strass” for meg, og sikkert mange andre. Stresset med å julegaveshoppe der jeg må ut og det er noe som følesmsom en million andre mannesker samtidig. Det gjør meg enormt sliten! Så var det den andre delen av stresset som nesten er værret. Den økonomiske. Som singel ufør har jeg ikke allverden å rutte med, og jula gjør ett kraftig innhogg i økonomien. Konstant stress på om kronene holder og rekker til både mat, gaver og medisiner oh helst så jeg har litt litt igjen jeg kan ha i reserve og eller gjøre noe jeg liker og syns er gøy. 
 

Det er nesten litt rart at jeg av og til blir mindre sliten av å ta en tur ut på en pub eller lignende, enn å være i familieselskap. Det er sårt og vondt! Men jeg forstår endelig hvorfor!! Og det er en lettelse og godt! For når jeg er med familien er peg mye mer på. Jeg er mer tilstede enn når jeg er ute på “by`n”! Var nokså befriende å komme til den konklusjonen/oppdagelsen. Da kan jeg slippe den dårlige samvittigheten om å bli sliten med familien. Det er fordi jeg er på. og jeg skal ikke ha dårlig samvittighet for å ha en kronisk sykdom. GOSH! Tenk at det har tatt så mange år å “lande” i dette! Men endelig!! selv om med utmattelse kommer jeg til et punkt der det ikke ermer energi å hente. Kroppen sier totalt stopp! Og da er det bare å hvile. Samle seg og samle ny energi. Jeg får mye av det gjennom meditasjon. 

Som kronisk syk med Fibromyalgi og smerter konstant, og noe utmattelse, er ikke akkurat stress “medisin”. Stresset trigger symptomene og de har da en tendens til å “blomstre”, noe som gjør det en smule utfordrende å hold det gående og hode oppe. Hjelper ikke akkurat med væromslag midt i det hele heller….. Gikk fra -12 grader i går til +2 i dag. Det kjennes for å si det mildt! 
 

Men nå er jeg så klar jeg får blitt. Juletreet er til og med oppe! Aldri pynta juletre så tidlig før, men koselig ble det. Og jeg kan nå si at jeg iallefall har litt julestemning. Forigge uke hadde jeg ikke julestemning overhodet! Det var trist. 

Tross smerter og “tannverk” i kroppen har jeg planer om en tur ut i kveld. På “Julebord for folk uten kollegaer”. Joda. De som har kollegaer er også velkomne. Tror det skal bli koselig og moro, og også godt med et avbrekk i førjula. 
 

Til slutt vil jeg gi et tips til dere som fortsatt gruer dere. 
1: Hva gruer du deg til og hvorfor? 
2: Hvordan er DIN innstilling? Er den negativ?
3: Du kan ikke endre andre, men du kan endre deg selv og hvordan du tenker og      opptrer. 
4: Tankens kraft! DU bestemmer over egne tanker. ØV! 
 

Riktig God Jul til alle <3 

Jeg har sovet nesten 9 timer i natt!!  Det er helt utrolig! Derfor at det er så utrolig er at det er fullmåne i dag. Da pleier jeg aldri sove godt op flere dager rett før og etter. Men i natt har jeg altså allikevel sovet mye og godt. Jeg trengte det nok da hehe.. 
 Merkelig hvordan månen påvirker meg sånn. Ikke bare at jeg pleier sove dårlig. jeg drømmer mye,- det her jeg forsåvit gjort nå også! Jeg blir rastløs og emosjonell. Alltid vært sånn, så lenge jeg kan huske. 

Mye tanker er det også om dagene. Mye går tankene til mange av de jeg har mødt iløpet av livet som har kapret en spesiell plass i hjertet mitt. Noen møtte jeg som bitteliten, andre har jeg møtt senere. Og selv om jeg ikke har daglig kontakt eller har sett de på mange år enkelte,- så tar de allikevel stor plass i og hos meg. Og ofte kjenner jeg på savnet av de. Lyst å gi og få en stor varm klem! Godt å ha disse i hjertet <3 Men jeg skulle og ønske jeg var flinkere til å ta kontakt og faktisk ta meg tid til å møte de. 

Så hvorfor gjør jeg ikke det da!? 
  Jeg tror vi har blitt litt late. At sosiale medier har tatt over mye av hverdagen. Jeg tror jeg og andre også, har en haug av unnskyldninger om ting som kommer i veien i hverdagen,- og jeg tror at jeg og mange andre med, har blitt feige og litt late. Blitt redde for avslag rett og slett! 
Negative automatiske tanker popper inn og forteller meg: ” H_n er sikkert så opptatt nå før jul…. Det passa ikke det to forrige gangene(evigheter mellom hver gang) jeg tok kontakt og foreslo noe…. Vanskelig å planlegge når jeg ikke vet hvordan formen er den dagen pga Fibromyalgien…” 
Hauger av unnskyldninger for ikke å tørre gjøre noe! Og hvor og hva gjør det med meg!?? Jo! Sitter alene hjemme og kjeder meg, savner vennene og selskap i andre. Går glipp av en hel masse fordi jeg ikke tørr! 
Pokker!! Hvorfor gjør jeg (og andre også) dette mot meg selv!? Hva er det jeg er redd for!? Å risikere å ha det koselig og moro?? Å bli sliten? 
Ja! Mest sannsynlig blir jeg sliten. Men er det ikke verdt det!? Får jeg ikke påfyll også!?
Og mest er jeg redd for å åpne meg på ekte og slippe andre inn da jeg har noen dype sår fra tidligere der jeg føler jeg ga alt og ble vist ryggen og fikk dritt tilbake! Ikke litt,- men mye! Det gjorde noe med meg,endra meg. 
Det er mange år siden nå, men det såret meg stort og dypt og brutalt og som sagt,- det er vanskelig å tørre åpne meg og slippe noen inn igjen. Tørre stole på at jeg er bra nok og at andre faktisk ikke vil meg vondt! 
 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har jobbet masse med dette de siste årene. Og jeg har hatt gode hjelpere. Både terapauter, trenere og andre. 
Særlig siste terapauten min hos psykisk helse hjalp meg å knekke koden litt, og ga meg mange gode verktøy å jobbe med og bruke. Det er godt jeg har turt å be om hjelp til dette iallfall! Selv om jeg fortsatt har mye å jobbe med. 
 Som å tørre slippe mennesker inn og åpne for kjærlighet. Som i både å gi og ikke minst motta. Rart det skal være vanskeligere å motta enn å gi!? 
 

Sitter litt langt inne å innrømme og iallefall skrive om de her tingene. Det er jo et sårt punkt. Og jeg blotter meg litt føler jeg. Men er nok riktig tid nå, ellers ville jeg jo ikke gjort det! 

Dagens råd i førjulstria: Ta tid,- og gi tid! Gi kjærlighet og ta imot! 
 

Nå nærmer det seg jul fort! Det er allerede 2 advent og eldste frøkna blir 23 år i mårra. Ja, veit, skikkelig dårlig planlsgt med bursdag så tett opp mot jul hehe… Men sånn ble det nå engang <3 Så vi var i Oslo og rusla litt rundt og kikka litt sammen med noe som føltes som en million andre før vi fant et ledig bord og spiste en nyderlig middag før hun dro videre for senere å feire dagen med venner ute på by`n, og vi “gamlingene” (foreldra mine og jeg) reiste hjem.

I forrige innlegg skrev jeg om skuffelsen av å få avslag på ny fett-transplantasjon, og at jeg hadde igjen en mulig sjanse på Rikshospitalet. Allerede dagen etter fikk jeg brev med time til konsultasjon på Riksen 3 januar. Det var raskere enn forventa! 
  Men…. Jeg er ikke veldig optimist akkurat. Den prosessen her har vært lang og tung og kronglete. Så jeg tenker at jeg heller får bli positivt overrasket om, hvis jeg skulle ha såpass flaks at jeg får det innvilget. Så ett snev av håp har jeg, selv om det ikke er stort.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tror ikke mange skjønner hva og hvordan alt dette påvirker en i det daglige og hvor altoppslukende dette med BRCA1 kan være i perioder om man ikke står i det selv. Jeg lar det prege og påvirke meg langt mindre nå enn tidligere heldigvis, for som alt annet i livet, lærer jeg å leve med det og blir vandt til det på en måte….
 Samtidig dukker det stadig opp ny informasjon og nye utfordringer med BRCA. Som nye risikofaktorer. Tidligere sa de det var kun forhøyet risiko med bryst og eggstokk-kreft for damer, og bryst og prostete-kreft for menn. Nå, eller faktisk for en del år siden, men som kjent er Norge trege på å oppdatere og gå ut med informasjon,- at det er forhøyet risiko for tarmkreft og kreft i skjoldbrukskjertelen. Og jeg lurer da på,- hva kommer i neste omgang!?? Hva mer finner de ut med tiden? 
Så selv om jeg ikke tenker på alt dette daglig lenger, så er redselen der. 

Jeg skal la dette ligge nå. Ha fokus på julen,- og trening såklart! For jeg kjenner at alt dette tapper meg for energi nå. Det setter seg i kroppen min og fibromyalgien blomstrer. Det passer ikke akkurat bra nå i førjulstria! 
 

Det er moro og kos også. Som Oslo-turen i går. Og før her når jeg lagde pepperkakehus. Syns det er kjempekos og moro å holde på med. Og det blir aldri likt fra år til år, jeg her konstruert alt selv. Kanskje det var arkitekt jeg skulle blitt haha 

Så var dagen her da jeg skulle opp på Hamar sykehus på konsultasjon for å høre om jeg fikk en ny runde med fett-transplantasjon siden mye av fettet jeg transplanterte fra magen til brystet i juni 2019 allerede er borte. 
Det er vanlig å ha 2-5 fett-transplantasjoner før det blir et varig og godt resultet. Og av det jeg har hørt og lest i BRCA-gruppa vår,- har man først fått ja til en, så får man og påfyll flere ganger alt etter behov. 

Jeg var mer enn 90% sikker på at jeg kom til å få avslag. Men hadde jo et visst håp alikevel da. 
Selv om han som kirurg er strålende fornøyd med arbeidet sitt, er det tross alt jeg som skal leve med det og kjenner hvordan det føles! At brystene føles ekstremt kalde og harde, at de gnisser på en måte og trigger fibrosmertene.Det er det jeg som kjenner i det daglige. Ikke de! Sårt å få beskjed om at det får jeg bare leve med og at jeg burde være veldig takknemlig for et så fint resultat.

Jeg er takknemlig! Men jeg klarer ikke å innfinne meg med en så slett begrunnelse på avslaget. At sånn er det bare, og staten vil ikke dekke mer. De har stramma inn og det gjøres ikke sånne inngrep noe særlig mer…. Og det skal være likt på landsbasis sa han… Det er jo absolutt det det ikke er!! for pussig nok så får mange andre  det innvilget av andre kirurger andre steder!? Frustrerende!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Har ikke gitt opp håpet helt ennå. Min supre fastlege henviste meg til både Hamar og Rikshospitalet. Og jeg har fått brev om at Riksen kan tilby en konsultasjonstime på nyåret. Så krysser fingra! 

Tung start på dagen og ny uke. Stiv, øm og hoven i det meste av kroppen, altså skikkelig pløsefingre som ikke kan bøyes skikkelig før jeg har holdt på å røre på de og tøye strekke. Gripetak og kropp som kjentes lik en 100 åring… Holde glasset med begge henda for å ikke miste det. 
Tok litt tid, men fikk da lagd meg frokost til slutt! Mandag, ny uke, nye muligheter og selv om alt kjentes tungt og treigt og stivt, så hadde jeg allerede i går kveld bestemt meg for å dra på trening. Viktig å prøve selv om formen ikke alltid kjennes på topp, som i dag tidlig. 
 

Kom meg på tredemølla og begynte å gå, etter ca 10 min gange i godt tempo løsna det! Juhuu!! Da kan jeg jo løpe litt og! Måtte ta en liten strekke-pause da begge leggene holdt på å krampe seg. Fikk strekt ut det, og etter det løsna alt og jeg var klar for ei god treningsøkt. Så utrolig deilig! 

Godt å kjenne på utfordringer, og ennå bedre å kjenne mestring! Kjenne at selv om dagen startet med tung og seig, stiv kropp med fibro-verk, så hadde ikke jeg lyst at det skulle vinne, så da var det bare å stille inn hodet på at “jeg vil og skal“!   

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er en fyr der som er skikkelig flink og han er sikkert født med vekter hehe.. Spurte han om en ting angående innstilling på et apparat der. Det endte med at han viste og veileda meg i en for meg ny øvelse. Markløft. Han var kjempeflink til å forklare og vise så jeg skulle gjøre det riktig. Fikk det til og ble noen repetisjoner, så er spent på hvordan kroppen og ikke minst ryggen min er i mårra etter det. Ratt litt støl vil jeg anta, når jeg kjenner det litt allerede nå. Men moro og verdt det!! 

#Aldrigiopp

Det snør, det snør tiddelibom <3 
Lykke å våkne til hvit verden i dag!! 
Veit mange ikke er enig med meg der hehe… Og de har sendt ut farevarsel i forbindelse med snøfall på Østlandet i dag… Helt tragisk at litt snø skal relateres til fare!! Trodde vi bodde i Norge jeg. Det det er normalt med snø!?
Jaja, så må jeg måke litt. Ser på det som trening. Været og årstia er uansett ikke får gjort noe med. Så kan like gjerne møte det med positivitet enn å bruke masse negativ energi som lader meg helt ut! Det blir også både lysere og lunere med snø <3 

Og det nærmer seg 1 advent med stormskritt! Allerede på søndag! UÆÆÆ!! Det går så fort! 
Eldste niesa mi har bursdag i mårra 29 november, og eldste datter den 9 desember. Dårlig planlagt med bursdag så tett på jul, men sånn ble det for de to <3 

Derfor skulle jeg bruke dagen i dag på å henge opp lys ute på treet, og pynte. Jeg kjøpte ny lysslynge i fjor. 48 meter lys jeg gleda meg til å henge opp.
Så ser jeg når halvveis i å henge på treet at der er støpselet og ledningen brutt! Pokker!!! Frister lite å bruke penger på ny lysslynge i år også! Så kom jeg på, hvorfor ikke bare kjøpe støpselet og reparere!?? Kast mindre!!  🙂 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lys innen søndag skal det iallefall bli!