Man blir fort lat og daff i sommervarmen. Samtidig blir jeg fort rastløs. Selv om det på sett og vis var deilig før helga med høye temperaturer nesten døgnet rundt, må jeg ærlig innrømme det er litt godt at det er litt kjøligere på natta og formiddagen. Da er det mye enklere å komme seg ut på tur å få bevega kroppen litt. ¤ uker i dag siden operasjonen og det går fint fremover. Jeg blir stadig mer mobil og tåler mer. Kan ikke kalle det trening ennå. Men jeg går gode turer i godt tempo så jeg kjenner pulsen øke. Utrolig godt å kjenne fremgang! Kjenne mestring. Påfyll av gode viktige lykkehormoner som får hodet til å koble ut og tanker hvile.
Leirelva. Maura
Jeg er også kommet dit at det går fint å gå uten kompresjonstøy det meste av dagen. Enn så lenge tar jeg det på på kvelden og når jeg skal sove. Ser jeg blir hoven utover dagen ennå, men stadig mindre og det er jammen godt. Jeg begynner allikevel å se og kjenne at musklene svinner. Bena er det greit med. De får jeg jo brukt når jeg går. Men overkroppen er det værre med…. Muskler i armer, mage og rygg begynner å bli merkbart slappere. Liker det dårlig da fibromyalgien og smertene kommer krypende etterhvert som musklene holdes i ro, men ikke mye jeg får gjort. Hjelper litt å gå. Eller marsje. Da får jeg jo bevegelse i hele kroppen. Ennå 2 uker igjen før jeg forsiktig kan begynne å trene igjen. Gjett om jeg gleder meg!!
Endelig sol og skikkelig sommervarme! På godt og vondt må jeg si. Godt er det å endelig kjenne sola og varmen mot kroppen og sette seg ut og nyte late dager i bikini. Pusle litt i hagen, lese litt bok og trekke inn i skyggen, eller hoppe i bassenget av og til når det er for varmt. På vondt er det at det er skrekkelig varmt med kompresjonstøy en varm sommernatt!! Og at ting tar så himla med tid! Sånn å gro å leges. I går gikk jeg i bikini i hele går. Uten kompresjonstøy. Deilig!! Men og litt rart og ømt. Utpå kvelden når det ble på tide å kle på litt mer så jeg hvor hoven jeg var blitt iløpet av dagen uten den kompresjonen på. Så rart å si det,- men var godt å ta på plagget/tvangstrøya igjen!
Er så rastløs, og kribler i kroppen etter trening, men ennå 3!! uker før jeg får lov å begynne forsiktig. Så imens jeg holder meg såpass i ro, får Fibromyalgien fritt spillerom,- nesten iallfall. Til å lage masse stramme muskler og knuter som verker og strammer og jeg får nesten ikke gjort en dritt for å løse opp og forhindre det.. BLÆ! Noe kan jeg, jeg kan gå. Ikke for fort, men litt 🙂
Og det er så utrolig godt å røre på seg! Takk å lov at jeg liker å gå og jogge og bevege meg i den fine bygda jeg bor i 🙂
På en måte angrer jeg på det jeg har gjort av og til, men på den annen side, og som oftest ikke. Jeg er takknemlig for å ha fått muligheten til å ta kontroll over egen helse og livet. Jeg kunne ikke gjort det annerledes! Joda, jeg skulle nok helst ønske at akkurat denne operasjonen ikke var nå på sommeren i varmen og bli satt litt på hold fysisk, psykisk og sosialt. Får ikke blitt de helt store utskeielsene nå i sommer. Men samtidig er jeg ett skritt nærmere mål! Og jeg veit å kose meg her i kroken min <3 Nyt sommeren folkens!
Det går helst bra, pleier jeg å si. Og det gjorde det denne gangen også.Fikk meg en skikkelig trøkk og støkk når jeg “redda” paviljongen fra å fly og vrenge seg her om dagen. Kjente det godt i de to første dagene. Og først var jeg litt redd jeg hadde revet opp noe inni kroppen,- men det gjorde jeg heldigvis ikke. Tok det veldig med ro de neste dagene, og det var lurt, for nå er det mye bedre! Fikk og ei god natt med nesten 9 timer søvn hehe.. Det trengte jeg!
En ting som forundrer meg ganske mye her jeg sitter i komresjonstøy jeg skulle “bo”i minst 3 uker (sa kirurgen), er et folk helt frivillig tar fettsuging!!? Altså, joda,- jeg har og gjort dette høyst “frivillig”. Men jeg og andre i samme situasjon tar fett-transplantasjon av b.l.a helsemessige årsaker, eller for å utbedre et ikke helt vellykket resultat etter dobbel mastektomi e.l. https://miniblogg.no/veronika-molstad/5970/fra-uvitenhet-til-brca1.html
Altså….Å fettsuge magen, eller andre steder for å få “fin” kropp… “sommerkropp” fordi det skal være enklere enn å trene og spise mindre, riktigere osv…. Helt feil! Vondt, ja, vondere enn støl etter ei god treningsøkt. Ubehagelig og ekstremt kjedelig!! I tillegg er det sommer og da å måtte ha på seg komresjonstøy(les tvangstrøye) fra nesten topp til tå, er både varmt og kjedelig og får meg langtfra til å føle meg “sommer-fresh”! Så det der skjønner jeg virkelig ikke hvorfor folk gjør! Vi er heldigvis forskjellige 😉 Nå er jeg heldigvis over det verste! 20 dager siden inngrepet nå og kan tillate meg litt pauser i sola uten kompresjonstøyet. La kroppen få litt sol, og luft og venne seg til å gå uten igjen. Helt utrolig hva man blir vandt til syns jeg! I går var jeg i en bursdag hele dagen og hadde “bare” en type “korsett/shapewear” på magen. Fælt å si det var “godt” å komme hjem å få på den fantastisk fine kompresjonsbuksa igjen… Den jeg har delt bilder av tidligere.
Nå er det spådd sol og varmt hele uka og jeg håper virkelig det stemmer! Når jeg nå endelig kan ta på bikini og nyte sommer igjen. Nå har det ikke vært så mange dagene med fint og varmt vær de siste ukene heller. Heldigvis har jeg sagt. Men nå,- nå kan det få snu, så vi får oss litt varme og etterlengtet sol og D-vitaminer. Herlig!
Har vært stille noen dager nå. Har hatt noen tøffe slitsomme dager med mye aktivitet rundt meg og samtidig ha vond og sliten etter inngrepet for 14 dager siden. Ting gror og tar tid. Og har nok prioritert litt feil med tanke på egen helse og ro. Jeg er heller ikke spesielt flink å hverken si fra eller be om hjelp. Ikke spesielt lurt når jeg er relativt nyoperert. Toppet seg i går. Jeg våknet for først gang etter inngrepet og følte meg forholdsvis bra. Ikke følte jeg noe behov for å ta sterkere smertestillende heller. Bare det er en befrielse! Satt litt ute og leste i en bok da det plutselig begynte å blåse opp og skye over. Kom noe skikkelige vindkast og tok tak i den helt nyinnkjøpte paviljongen jeg har fått hjelp til å sette opp. Med fire vegger tok vinden tak under og blåste det opp, og i refleks,- hva gjør jeg!? Selvfølgelig hiver meg opp og tar tak for å redde hele greia! Hadde ikke telefonen i lomma, så fikk ikke ringt nabo`n for hjelp. Fikk til slutt feste stolpene i bakken såpass at jeg fikk begynt å løsna veggene litt så ikke vinden tok det. Fikk endelig hjelp, men da var det gjort! Kjente på kroppen hva jeg ikke skulle gjort for å si det mildt! Så var bare å komme seg inn,- ny runde med smertestillende og lite søvn i natt! Ett skritt fram og tre tilbake….. Kjenner det godt i dag også. Ekstremt sliten og kjennes som det river i sårene. Usikker på om det er at det gror og stikker fra det, vet det kjennes ubehagelig det også, eller om det er fra i går,- eller begge? Tar det med ro nå for å si det sånn! Så nå står det uten vegger, så ikke vinden kan ta før jeg har fiksa og kjøpt barduner og skruplugger!
Skikkelig nedtur også for psyken det der. Ikke helt “sunt” å sitte hjemme alene og la tankene ta overhånd. Er en forholdsvis ensom tilværelse. Hadde jeg ikke kunne “rømt” inn i historiene i en bok, hadde jeg klikka for lengst! Har jobba i hele dag med å snu det og se framover og ta en dag av gangen. Ikke så lett, men det skal gå denne gangen også!!
Lyspunkt at jeg fikk tatt stingene på fredag da. Hjalp det også, iallfall fram til jeg gjorde det jeg gjorde i går. De hadde grodd bra og alt så pent ut sa min fantastiske snille og gode lege. Fikk nevnt for henne et par ting om hva jeg videre vil ha litt oppfølging på ang BRCA1 og det som følger der. Kommer litt mer info om det senere og i neste Athene som blir utgitt av Brystkreftforeningen.
Det går vel framover uansett. Må “bare” omstille hjernen litt! Veit det blir bedre. Og er jo verdens mest tålmodige ….. (ironi) Og er bare LITT drittlei å “bo” i kompresjonstøy 24/7. Etter !4 dager er dette ganske “normalt” kanskje..?
Har vært hjemme noen dager nå. Kjeder meg jo litt, men orker ikke mye heller da. Og jeg skal ikke gjøre så mye heller. Ta det med stor ro i tre uker. Ikke løfte armene over hodet, eller strekke ut til siden. Ikke løfte mer enn ca 1 kg. Det begrenser ganske mye! Det vil også si null trening og/eller tøying. Kjenner jeg bekymrer meg og stresser litt med det. Veit så altfor godt hvordan fibro-kroppen min reagerer på det.
Men jeg får lov å gå tur. Altså rusle-tempo. Og det er bedre enn ingenting. Så jeg rusla en tur ned til elva i går. Utrolig godt å bevege seg litt. Ikke lange biten, og har vel aldri brukt så lang tid på den turen før. Men det er mer enn langt nok. Blir utrolig fort sliten og tom! Gjentok turen i dag. Gikk ikke fortere i dag heller hehe. Men det er jo ikke det som er poenget heller. Hele poenget er å bevege meg så jeg ikke stivner i hele kroppen og og “vondtene” setter seg.
Heldig med været og så langt. Ikke regn, men heller ikke glohett! Det tror jeg kan bli en utfordring med den der spanxen på 24/7 om gradene stiger…
Ellers synes jeg det går ganske greit. Den største og tyngste aktiviteten hittil var å dusje etter rusleturen i dag. Vaske hår, shave legger, tørke og bytte plaster. Usj! Er så dårlig og pysete der! Fikk tatt av alle de plastrene som kirurgen satte på. De klødde og gjorde sykt vondt! Så må det lufttørke før nye kan settes på… Kaldsvette og uggen og nesten så jeg gikk i gulvet av det der hehe… Men det gikk. Så var det å få på den komresjonsbuksa igjen. Det er pes! Så sliten når jeg var ferdig at man skulle tro jeg hadde løpt maraton og løfta vekter!! Fikk det på, og nå kan jeg synke ned i sofa’n og bli der resten av kvelden!
Stiv og vondt ennå, men noe mindre enn i går. Så så går det riktig veien
Siden jeg har nevnt den utrolige “fine” og “sexy” kompresjonsbuksa noen ganger nå, og at den skal sitte på 24/7 med unntak når jeg dusjer og den må vaskes da selvfølgelig ? Så hadde vi en liten photoshoot her i sta ??
Får ikke mer moro enn man lager selv ??
Rusla opp til Kiwi og handla noe småtteri jeg trengte. Har aldri brukt så langt tid på de få meterne opp dit før haha.. Og med så store utskeielser som photoshoot og butikker,- ble jeg sliten skal si! Så det er viktig å ta det med ro! Så etter butikken ble de en powernap på sofa’n ?
Utfordringen fremover nå, om jeg føler meg såpass bra, så raskt. Det blir jo å ikke tro jeg er helt frisk og rask og at jeg glemmer at kroppen må restituere seg. Enn så lenge er det ingen overhengende fare for det. Kroppen sier klart og tydelig ifra når nok er nok! Og da er det ikke annet å gjøre enn å lytte
En liten oppdateringkommer her når jeg nå sitter her hjemme da,- to dager etter overstått operasjon. Fett-transplantasjon. Tatt fett fra magen og flyttet til brystene i håp om at det skal polstre og isolere litt. Rimelig mørbanka og vondt, særlig i magen, men bittelitt bedre i dag enn i går. Så krysser fingra og håper det går rett vei!
Smånervøs og spent dagen før operasjon, men med godt mot
Og joda,- har “flytta inn” i den “sexy” kompresjonsbuksa og BH`n…. Skal heldigvis ikke behøve å ha den på i 6 uker som først antatt. Bare i overkant 3 uker. Skal greie det fint. Må bare greie det hehe.. Ser bra ut gjør det og selv om jeg nå er litt håven og gul og blå og rød. Alt dette vil jo roe seg over tid. Håper bare ikke det fettet som er sprøytet inn i brystene “smelter”/forsvinner. Da veit jeg ikke helt hva jeg gjør. Trist kan jeg garantere, men veien videre da….? Aner ikke! For da jeg spurte kirurgen om dette, om det da kunne være nødvendig eller aktuelt med en runde nr 2, fikk jeg bastant NEI!! Så håper virkelig at dette går bra. Og jeg skal iallefall være forsiktig og følge legens råd og oppfordring om ikke strekke armer, løfte noe særlig og holde meg noenlunde i ro i 3 uker. Blir vanskelig, men jeg skal greie det for å få best mulig resultat!
Akkurat blitt trillet opp fra oppvåkningen. Ikke fult så fresh…. 😉
Selv om det var sykt vondt å sitte å kjøre en drøy time i bil fra Hamar til Maura i går, og smertene i grunn var mye verre i går enn på tirsdag da jeg ble operert, var det godt å komme hjem. Hjem til pusekatten min Stratos og sofa`n og ikke minst egen seng! Og når jeg kom hjem i går lå det blomster på bordet fra mamma og pappa <3
Heldige meg <3
Og i dag tidlig når vi sto opp hang det en pose på døra med deilige ferske blåbær-rundstykker, syltetøy og blomster fra verdens beste naboer <3 Blir så rørt og takknemlig!!
Blir lett sliten fra før, men nå etter operasjonen blir jeg ennå mer trøtt og sliten fort. Ikke så rart kanskje når kroppen har fått såpass juling og skal restituere seg. Greit å lytte til kroppen da og “skru av” når den ber om det 😉 Har vært en tung og kronglete vei den her BRCA1-reisen. Og forhåpentligvis er det verste og meste over. Nå er det dags å ta en dupp, så får jeg skrive mer siden 🙂
Nå er jeg på plass på Sykehuset Innlandet Hamar. Kjempespent, noe stressa og nervøs er jeg. Og dagen går for det meste med til venting på leger som skal komme innom å snakke og informere.Personalet, iallefall hun jeg har møtt er kjempekoselig og så hensynsfull og omsorgsfull. Det hjelper en god del! Kan ikke si jeg gleder meg spesielt til alt det her. Joda,- skal bli godt å få det gjort og bli ferdig og alt det der. Men, det er det imellom da. Når jeg står midt oppi det og alt gjør vondt og er jævlig. At jeg blir gul og blå sånn nesten over alt bryr jeg meg ikke så mye om. Det er mer det å bli satt ut av spill og ikke fungere normalt og kunne trene og ikke minst tøye som vanlig. Kan ikke si jeg gleder meg masse til å få på den fine sexy kompresjons-buksa heller….
Sexy sak?? NOT Hahaha
Får tru det blir bra til slutt! Og at ting går bedre enn forventa. Er i alle fall lov å håpe og ønske 😉 Men det er dritkjedelig med all døtiden og ventingen! Joda, jeg har med både PC og bok. Og får jo litt av tiden til å gå nå når jeg skriver her. Hehe… men du veit du er på institusjon når det er middag halv to…. 😛
Kjenner meg rastløs, lettere frustrert og stressa for oppmøtet på Hamar sykehus i mårra, med påfølgende operasjon tirsdag. Det meste av forberedelser er gjort. Huset vasket, senga skiftet på osv…. Har igjen å pakke en liten bag med toalettsaker og kanskje et skift. Kroppen er i ulage da jeg har måtte kutte en medisin som kalles LDN(Lavdose Naltrekson) Minimum 5 dager før. Den gjør at mange av symptomene til Fibromyalgien dempes, så jeg fungerer langt bedre på den enn uten. Grunnen til at jeg må kutte den er at den blokkerer opiater. Og det er det i mange sterkere smertestillende man gjerne får etter en operasjon. Det er fysisk utfordrende og slitsomt, men og ikke minst psykisk slitsomt og utfordrende! Er så lett å tenke negative tanker når jeg ikke har det helt bra og smertene raser og river i kroppen. Hjelper jo ikke å grue seg og heve skuldra opp til øra akkurat da… Stivner og blir vondt! Så hvorfor i all verden gjør jeg det her da!? Fettsuge for å putte fett i brystene,- isolere…? Åsså nå midt på sommeren da! men jeg veit det er verdt det(tror/håper/ønsker inderlig sterkt iallfall) på sikt! Å ha dritvondt noen uker,- kontra mindre vondt senere og “resten av livet” veier opp! Tungt,- ja!!! Og det som er mest tungt er at jeg gjør dette alene. Som singel. Det har jeg vært hele denne veien med BRCA1 og forebyggende operasjonene. Jo, jeg har familie, og venner, og døtrene mine og foreldrene mine er uvurderlige og har vært hele veien. Men det er ikke det samme som å ha en partner ved siden av seg! Det gjør at jeg ofte føler meg ensom i prosessen. Vond og dritt følelse og et savn så klart.
Jeg gjør det her for meg!! For at jeg skal få det bedre på sikt. Bonusen er at det kanskje ser og kjennes både bedre og penere også til slutt. Kanskje vil det hjelpe på selvfølelsen også, og jeg finner en å dele det som kommer videre med.
Har mye tanker og uro, men ordene stopper opp på en måte også. Blir nesten litt “lamma” i huet samtidig som dert går på høygir. Merkelig greie, men sånn det føles nå. Utrolig energi-tyv! Wish me luck 🙂
GOSH altsåå!! Nå er endelig artikkelen ute i Se og Hør. Var utrolig rart å se seg selv og lese om seg selv i et ukeblad. Litt sånn utenfor-meg-selv-opplevelse og møter-meg-selv-i-døra. Absolutt langt utenfor komfortsonen, og litt moro. Ikke minst er det godt og moro å få så mange hyggelige og gode tilbakemeldinger fra folk. Det betyr mye når jeg har gått å grua meg litt og vært så spent.
Håper noen leser dette og får en aha-opplevelse og tenker at den testen skal jeg/vi jammen ta da det er mye bryst, eggstokk eller prostata-kreft i familien. For jo, det er dritt og skummelt og alt det der å vite at man har en gen-mutasjon som gir høyrisiko for visse kreftformer. Men det er jaggu meg mye bedre å vite, få tett oppfølging og tilbud om forebygging enn å bli syk først. Mye større påkjenning både for en selv og de nærmeste rundt å oppleve sykdommen. Jeg har ikke selv hatt sykdommen, men sett flere i nær familie med den. Det er vondt å stå på sidelinjen og føle seg hjelpeløs, og se den/de ha vondt og kjempe for livet. Selv om ikke det var jeg som var syk, kjente jeg like mye redsel for å miste den personen. Jeg har mistet flere nære oppigjennom til denne dritt-sykdommen, heldigvis har jeg fått beholde flere av de som har opplevd sykdommen også. Så håper inderlig at andre slipper!
Så nå som denne artikkelen er ute, og det er gjort, så går fokuset til trening, masse tøying og rydding og forberedelser før neste uke da turen går til Hamar sykehus og det forhåpentligvis blir operasjon på tirsdag, med innleggelse mandag. Sier forhåpentligvis. For timen er flyttet 3 ganger tidligere. Og det er lite moro skal jeg si. Jeg går og gruer meg og forbereder meg i uker og dager. Seponerer enkelte medisiner i forkant må jeg også, og da blir vondtene i kroppen verre. Så denne gangen håper jeg inderlig det blir gjort! Fett-transplantasjon fra mage/lår og fylle i rundt silikonprotesene som “isolasjon” og utjevne litt søkk og forhåpentlig vil det hjelpe på det iskalde som trigger smerter og jeg får en litt litt bedre hverdag 🙂 Jeg skal bli trilla inn og lagt i narkose før jeg er trygg på at det ikke blir utsatt nok en gang. Det stresser meg noe enormt om dagen! Jeg gruer meg til narkosen pga klaustrofobi, og ikke minst smertene etterpå. Og det å bli satt på “pause” igjen og ikke få trent og tøyd som jeg pleier og trenger i hverdagen for å unngå stive, støle og verkende muskler og sener pga Fibromyalgien. Off som jeg gruer for det! Men stresset sitter i å møte opp og risikere å bli sendt hjem ennå en gang. Eller få telefon dagen før… Klarer ikke fri hodet for dette nå selv om jeg prøver aldri så mye! Så veldig bra det er mindre enn en uke igjen! Og vil bli ferdig! Selv om jeg veit jeg kanskje må gjøre inngrepet en minst en gang til pga fettet som blir transplantert har en tendens til å “smelte”/forsvinne etter bare en gang. Forhåpentlig er jeg helt ferdig med alt i god tid før jul. Det er lov å håpe og ønske iallfall.
