Ok. For dere som kjenner meg og har fulgt med litt, vet at jeg har skrevet litt om BRCA1 og hva og hvordan det har vært og er. Jeg begynte å skrive denne bloggen rett før påske, og plutselig fikk jeg en telefon fra Se og Hør der de fortalte at de hadde lest bloggen og lurte på om jeg ville stille opp til intervju. Da det er noe jeg virkelig brenner for å videreformidle info om BRCA1 så måtte jeg si ja. Dette kommer ut i mårra 11 juni for de det interesserer. Og JA! Det er kjempeskummelt, men og spennende og litt litt gøy!!
Jaja…. Er for seint å snu nå, så får bare satse på det blir bra. Det viktigste er at det kommer ut. At flere blir bevisste at det er noe som heter BRCA og hva det er og hva som kan gjøres! Og at man absolutt ikke er alene om det. På Facebook har vi en gruppe som heter: BRCA1 og BRCA2. Den er kun for damer, og damer med BRCA. Den er uvurderlig! Masse modige, sterke og supre damer som deler erfaringer og informasjon. Uten den veit jeg ikke hva jeg hadde gjort! <3
Vi lærer så lenge vi lever… Heldigvis! Ikke all lærdom er like morsom og givende, og noen ganger skulle man ønske man hadde vært foruten. Men igjen,- hvordan skal man da lære!? Jeg har gått på noen blemmer når det kommer til vennskap oppigjennom åra. Jeg er i bunn og grunn nokså naiv. Noe bedre med åra har jeg blitt, men har visst et godt stykke igjen å gå. Føles litt som å rydde i klesskapet,.- noen plagg må bare kastes eller gis videre selv om det er vemodig og noen ganger sårt. Sånn er det med venner også. Noen forlater man uten å tenke noe videre over det. Man går bare videre uten noen bestemt grunn. Andre tar jeg avskjed med pga hendelser eller opplevelser som ikke har vært gode, og det blir for belastende og vondt å ta med vedkommende videre. Det er vondt å miste/gå fra en venn/kjæreste. Men samtidig kan det og føles befriende og som en lettelse. Igjen disse blandede følelsene.
I et vennskap/forhold gir og tar man, men når/hvis det blir sånn at en av partene kun tar, og ikke gir noe tilbake over lang tid, kan det oppleves som om man blir brukt. Klart, det kan være perioder der den ene parten gir mer enn den andre pga ett eller annet som opptar i eget liv. Og det skal tåles! Det er viktig at det tåles.Sånn er det i alle relasjoner og forhold. Man er ikke alltid enige og ikke alltid man liker det den andre sier eller gjør. Og sånn skal det jo til dels være. Vi er forskjellige alle sammen. Og selv om man ikke liker en handling eller noe som blir sagt, betyr jo ikke det automatisk at man ikke bryr seg eller er glad i vedkommende lenger! Jeg har lært at å stole på mennesker fort kan ende med at jeg blir såra. Ikke litt, men mye… Det er erfart på den kjedelige og vonde måten opp til flere ganger. Det gjør at jeg har vanskelig for å tørre å stole på andre, og også meg selv og min egen dømmekraft. Jeg blir usikker, og det er “tryggere” å la vær å møte andre og søke nye relasjoner. Noe som fort kan bli ensomt… Samtidig synes jeg det er gøy og spennende å treffe nye mennesker. Men å slippe de inn og se hele meg! Det er skummelt det!! Og kanskje er det nettopp derfor jeg fortsatt er singel og ikke altfor ivrig med dateing og sånn. Å tørre slippe noen innpå og være åpen og sårbar. Jeg savner det absolutt! Å ha en å dele gleder og sorger og opplevelser med. Men det er skummelt! Det har gjort så vanvittig mye skade før. Og joda,- jeg veit jeg må gi slipp på det som var og se framover på det som kan komme om jeg lar det slippe til! Gi noe/noen en sjanse! Så gir jeg det en sjanse da… Og igjen viser det seg at jeg har vært for naiv og valgt feil! Det er utrolig lett å ville gi opp! Og igjen har jeg fått lære en lekse. Enklere å ikke slippe noen innpå. Da slipper jeg mer ubehagelige opplevelser og det å bli såra nok en gang. For hvor mye og hvor mange ganger skal man tåle!? Tydeligvis en hel masse!
Det dumme er at selvfølelsen får seg en knekk hver gang! Jeg har lett for å tenke at jeg ikke fortjener noe, eller at jeg ikke er bra nok. Nesten ennå verre at jeg tenker at jeg ikke er bra nok fordi jeg har Fibromyalgi og BRCA1. For belastende og slitsomt og komplisert for andre å involvere seg i… Så kommer så klart økonomien og da. Har ikke akkurat god råd når jeg sitter i en situasjon som ufør. Forferdelig ødeleggende tanker og følelser det veit jeg godt!! Og jeg jobber med det, nesten hver dag! Men det er tungt og vanskelig i perioder!
Heldigvis har jeg en stor porsjon VILJE og vranghet! Jeg VIL jo ikke gå glipp av livet! Jeg vil jo ikke gå glipp av alle de morsomme og fine og herlige stundene det gir å ha venner og familie og bekjente rundt meg! Jeg vil ikke gi slipp på alle de gode opplevelsene det gir å møte nye og spennende mennesker. Tross alt! Det er en del av livet å “gå litt på trynet”. Ubehageligheter og dritt er like mye en del av livet som gleder og kjærlighet! Heldigvis får jeg nesten si! Mye rare følelser og tanker i hode og kroppen om dagen. Litt sortering og bearbeiding er nok på sin plass. Må nok bli flinkere å meditere igjen. Det er iallefall en ting som hjelper meg mye <3
En liten oppdatering angående artikkelen som jeg fortalte om ang min BRCA1 reise, skulle komme i Se og Hør i morgen. Våknet jeg til en melding fra de i dag tidlig. Artikkelen måtte vike pga bryllupet til Trond Giske.. Haha… Litt kjedelig må jeg jo innrømme det er. Har venta en stund på dette nå, men kan ikke helt måle meg opp mot han og bryllupet, og det tenker jeg er like greit hehe.. Godt med alt som er unnagjort er det noe som heter. Og det er noe med det, iallefall når man gruer seg litt også. Veit ikke helt hva jeg gruer meg for da. Men er nok litt det at det kommer “ut der” på en annen måte enn på sosiale medier som Facebook eller her på bloggen. Her er det jeg som velger bilder og ord. Det er det jo absolutt ikke i en slik artikkel, selv om jeg har fått innsyn i hva som blir skrevet. Så er det reaksjoner fra folk og da. Hva vil folk si? Hvilke tilbakemeldinger får jeg? Hjernen jobber nesten på egenhånd nå… Mye grubling… Og bittelitt utålmodig 😉
Nå har jeg sagt ja til det her av en grunn da. Jeg har sagt ja fordi dette er noe jeg brenner for at flere skal få vite om! Ikke at jeg er bærer av gen-feilen. Men at det er noe som heter BRCA1 og BRCA2. Hva det er og hvorfor man bør teste seg. At om man tester seg og tester positivt så får man tett oppfølging og mulighet for forebygging. At jo, det har vært tøft, og er det ennå i perioder. Men hadde jeg skulle valgt en gang til, ville jeg fortsatt valgt å vite fremfor usikkerheten jeg følte på før jeg visste. Jeg visste det måtte være noe med arv inn i bildet da så mange i familien har hatt kreft. Men noe mer enn det visste jeg jo ikke. Jeg visste ikke at jeg hadde ca 87% sjanse for å få kreft før jeg tok testen. Jeg visste bare at jeg var redd det skulle ramme meg også. Og med to døtre jeg var ansvarlig for, så var det på en måte ikke noe alternativ å vente å se… Jeg hadde allerede mer enn nok utfordring med helse pga min Fibromyalgi, med mye smerter og utmattelse ++. Mye har skjedd på noen år siden jeg tok testen i 2010. Det går fortere stort sett å få svar. De forebyggende operasjonene er bedre enn de var i starten, nye metoder utvikles. Men fortsatt er det mangel på kunnskap om dette blant allmenleger og andre. Fortsatt er det mangel på kunnskap om hva som skjer med og i kroppene våre spesielt når vi fjerner eggstokker. Hvor stor påvirkning hormonene har på resten av systemet. Og altfor lite kunnskap om det! Det er det jeg vil med både bloggen her og artikkelen i Se og Hør! Nå ut med informasjon, og at helsevesenet oppdaterer seg og blir bedre på å gi informasjon til oss det gjelder! Det er alltid rom for forbedring, men da må det settes lys på hva som mangler og legg press på at det blir endret, at vi blir hørt!
Ble forespeilet at artikkelen kommer neste tirsdag. Håper og ønsker det, og holder dere oppdatert.
Siste dag i mai, og i morgen tipper vi juni mnd og det er såvidt over to uker til jeg skal under “kniven” igjen. Jeg skal ta fett fra mage/lår og fylle på i brystene som jeg har operert tidligere forebyggende pga BRCA1 som jeg ikke er helt komfortabel eller fornøyd med. Pr nå er det kun hud og protese der da alt vev er fjernet. De er helt for jævlig kalde og de gnisser litt. I tillegg trigger det kalde Fibromyalgien jeg har. Så håper dette hjelper og de føles bedre. Jeg begynner å grue meg litt. Og lurer på hva pokker jeg har gjort!? Operasjon 17 juni… Og fikk nettopp vite at jeg må “bo” i kompresjonstøy i bortimot 6 uker!! Uæææ!! Det er lenge på sommeren det! Hadde regnet med minst 2 uker, men ikke så mye som 6!! Så beklager at jeg nå ønsker meg gråvær og regn og ikke spesielt høye temperaturer i denne tiden… 😉 Jeg la med bilde av den “sexy” saken i et tidligere innlegg, men legger det ved en gang til… Kan jo bare forestille dere den her saken i +30 grader…
Veit jeg blir gul og blå og sånn, men mer spent og gruer for hvor vondt det blir etterpå. Det er “bare” fett-transplantasjon… Men som sagt. Fibromyalgi har en del symptomer. ca 200 for å være eksakt. Hverken jeg eller andre har alle 200 symptomene, men felles for alle er overfølsomhet for smerte. Man kan gange smerten til en frisk med nesten 10. Så ja, jeg gruer meg til det! Og takler operasjons-smerte enormt dårlig! Skikkelig pyse! Ikke det at det er vondt, for vondt er jeg vandt til. Men det er noe med når det er skjært i hud og muskler og sydd!! Veit ikke hvorfor. Men har alltid syns det er helt forferdelig ekkelt! Ikke nål-redd. Men det er noe med sydd hud jeg ikke takler. Og hvor “satt ut” blir jeg? Hvor lenge? Når kan jeg trene igjen? Det er tanker som fyller hodet. Mye grubling. Mulig et tegn på kontrollfrik, og at jeg er redd for å miste og slippe kontrollen. Har blitt bedre, men det er et godt stykke igjen før jeg øvd nok til å tørre å slippe. Ikke sikkert jeg kommer dit, men kan alltids fortsette å øve og prøve 🙂
Ikke for at jeg er noe tøffere i forkant. Jeg har angst og klaustrofobi for narkosen også. Prøver jo å tenke at dette har jeg gjort før og det har gått bra. Det er langt mindre det jeg skal nå enn den første jeg hadde. Igjen dette med kontroll. Å legge kontrollen i andres hender er kjempe-skummelt! Prøver å fylle dagene med alt mulig for å få tiden til å gå og tankene bort og over på noe annet. Ikke kjempelett!! Men går bedre enn sist tross alt. Enn så lenge iallfall 😉 Eller av og til….
Tro, håp og kjærlighet med den rosa sløyfa <3
Tok denne før jeg skulle ta den store brystopperasjonen i 2016. Tro, håp og kjørlighet. for å minne meg på at: Det er håp, og jeg skal tro på det og jeg har kjærligheten med meg i mine rundt meg og til de rundt meg, og jeg skal også tro på den.
Å få reise og oppleve noe nytt er noe de fleste av oss setter pris på og drømmer om i større eller mindre grad. Og for noen er det nok enklere enn andre. Både pga økonomi, men også helse. Jeg kom hjem fra Polen, Gdansk i dag tidlig. Måtte stå opp kl 03.00 for å rekke flyet hjem. Midt på natta! Trøtt i trynet, men det gikk! Har hatt noen fine dager i en spennende og fin by med masse fint å se og oppleve, og hyggelige mennesker. Ble mye gåing og mange kilometer, og det kjennes godt i dag. Brostein er fint og dekorativt, men å gå rundt på det en hel dag, flere dager,- kjennes godt i en Fibro-kropp!
Gdansk
Når jeg først er ute sånn og så heldig å få oppleve, så er det vanskelig å “lytte” til kroppen. For den skrek etter hvile hele lørdagen! Og det var den dagen vi gikk mest!!
Vi tok toget til Sopot som tar litt over 20 min. Der var det utrolig fint! Fantastisk by med spennende og fin arkitektur og like utrolige strender. Nå var det langtfra badevær, da temperaturen var nesten kjøligere enn hjemme og sur vind.
Man kunne jo ønsket det var 30 grader og man kunne bade og sole seg. Kanskje en gang…. 😉 SopotSopot
Ikke tro jeg ikke har kost meg også, men det koster som sagt. Å tvinge kroppen til det ytterste når jeg egentlig ikke hverken har energi nok og kroppen verker og skriker over alt er egentlig galskap. Men hva gjør man ikke da..? Når jeg er så heldig å ha muligheten. Blir ikke som når jeg er hjemme og kan legge meg ned og hvile eller strekke og tøye når det trengs. Ikke når jeg har kun noen få dager der. Vi kom torsdag kveld, og reiste hjem grytidlig i dag(søndag) tidlig. Det er den sjansen jeg hadde, og jeg ville gjøre det beste ut av den og oppleve og se så mye som mulig. Så kunne jeg “dø” litt når jeg kom hjem…. Veit jeg kommer til å bruke 1 dag eller 7 på på å komme meg igjen. Ikke ta sorgene på forskudd vil du nok gjerne si nå… Hmmm. Det skjønner jeg godt. Men jeg kjenner kroppen min nå etter så mange år. Jeg veit og at det går bra etterhvert. Men noen tøffe dager med mye smerter og lite energi har jeg foran meg, selv om jeg skal gjøre mitt for å snu det og være flink og gjøre de tingene jeg vet hjelper! Balanse mellom trening/aktivitet og hvile. Meditere og tøye masse!
Nå sitter jeg på rommet på et hotell i Gdansk! Slett ikke ille eller skummelt å plutselig bli invitert med på tur av god venn! Så utrolig ydmyk og takknemlig for denne muligheten!
Så godt å få noen positive innspill å fylle tanker med. Og så moro å se noe nytt og spennende. Litt godt er det og å skrive om noe annet enn BRCA1 og Fibromyalgi:-) Og spenningen om når artikkelen kommer i Se og Hør. Tror det blir i neste nr som kommer 28 mai. Men det kommer jeg nok tilbake til.
Så nå er jeg her da…. I Polen. Og koser meg masse!! Så det blir med denne lille hilsenen fra meg nå.
Tiden går så utrolig fort nå! 17 mai er over og russen har igjen fokus på skole og eksamener,- heldigvis 😉 Brått er det grønt overalt og blomster og trær konkurrerer om å produsere mest pollen virker det som. Er nok flere enn meg som merker det. Men det betyr og at vi raskt nærmer oss sommer! Og for meg betyr det og at det nærmer seg operasjons dato med stormskritt!
I forbindelse med forebyggende operasjoner jeg har gjort da jeg er bærer av genfeilen BRCA1 skal jeg transplantere fett fra mage/lår og fylle i/rundt silikonprotesene jeg har som erstattet fettvev og kjertler i brystet. Pr nå er det kun hud og protese, og jeg har en del plager og ubehag i og rund brystene, spesielt at de er konstant kalde, så jeg håper det vil hjelpe å fylle på med litt fett.Det trigger i stor grad smerter og Fibromyalgien jeg har at de er så kalde og ubehagelige. Som bonus vil de kanskje se og oppleves mer naturlig ut og passe bedre i en “normal” BH og bikini. Ja det er utfordring det også. Finne noe som både kjennes behagelig og ser og sitter pent.
Det er viktig å føle seg bra! At man er fornøyd med seg selv. Og det er jeg sånn stort sett egentlig! Jeg vil bare det skal bli mindre ubehag og vondt! Og det lille ekstra med bikini/BH-utfordring. Og jeg er takknemlig for at jeg har fått muligheten til å forebygge før jeg ble syk. Men jeg vil ikke “ta til takke med” noe som ikke er helt bra. Jeg vil ikke godta at jeg burde være fornøyd og glad for det jeg har fått! Jeg er ikke den som klarer å godta at “sånn er det bare,- lev med det”..!! Jeg MÅ gjøre det jeg kan for å få det best mulig med meg selv! At jeg har det bra!! Skikkelig bra! Og nå har jeg en dato på innleggelse 17 juni, med operasjon dagen etter, og hjem 19. Er så utrolig glad jeg blir innlagt da jeg har mye stress og angst rundt dette med narkose og operasjon, og ikke minst smertene etterpå. Skikkelig pyse der gitt! Da er det godt og betryggende å vite at jeg blir tatt vare på og ikke “kasta ut” rett etterpå.
Når vi først er inne på dette med BH og passform, så kan jeg jo nevne at etter operasjonen kreves kompresjonstøy…. Sexy greier! Haha… NOT!! Og er nok absolutt konstruert kun med tanke på kompresjon og at det skal være praktisk og forhindre hevelse, blodutredelser/blåmerker og hjelpe til med prosessen å bli bra igjen. Krysser fingra for ikke altfor fint og varmt vær de første dagene.
Sexsy sak? Haha…
Jeg er kjempespent som sagt! Håper og tror at det vil hjelpe og blir bedre. Kan hende jeg må inn en gang til for fett-transplantasjon da fettet kan “forsvinne” etter første omgang har jeg fått høre. Jeg håper jo det holder med en, men skal nok greie nr 2 også om det blir sånn. Det vil bare tiden vise. Uansett blir jeg nok ganske så gul og blå en stund i sommer! Det får jeg tåle! Det jeg grubler og gruer aller aller mest for er hvis om i verste fall også denne timen blir flyttet og utsatt…. Den tanken tar STOR plass om dagen. Prøver iherdig å skyve den vekk! Si til meg selv at: “Det her går bra! Dette har jeg uansett ikke kontroll på, så legg ballen død!” “Pust med magen og senk skuldrene!” Og jeg prøver og øver og, ja det er jammen ikke enkelt bestandig. Får ta en dag av gangen og gjøre det beste av den, og før jeg vet ordet av det er jeg ferdig! Wish me luck <3
I går var jeg rimelig zombie etter lite søvn den siste tiden. Heldigvis fikk jeg noen veldig gode timer i natt! Det merkes godt! Følte meg uthvilt og hadde overskudd når jeg våkna i dag, først veldig tidlig, som i 04.30 ish.. Klarte etterhvert å duppe av litt igjen og våkna litt over 09.30. Det var godt! Så opp og spise frokost og hoppe i treningstøy og ut og jogge!
Deilig å røre på seg og kjenne sola varme, selv om det var tungt å komme igang nå og litt plaget med allergi og astma, og lukten av hegg var ganske overveldende. Kjennes så godt nå i kveld etter den turen ut. Og nei, jeg jogger ikke hele runden på ca 5km nå når jeg ikke er særlig på G, men legger inn gode intervaller underveis. Og jeg liker meg helst på grus, og kjerreveier som ikke er slake og rett fram. Da kan jeg utfordre meg litt i oppoverbakkene. Liker best der det er variert terreng og ikke flatt og asfalt. En kjedelig bakdel med å ikke makte, orke, ha overskudd til trening over flere dager er litt mer enn “bare” stiv og vond kropp. Jeg får vann i kroppen…. Kroppen trenger bevegelse for å drenere! Så enkelt er det. Og den sier ifra når noe ikke er og bør som det skal. Jeg merker det og på dårligere nattesøvn. Så den er litt vanskelig den der. Det henger jo sammen. Mer smerter,- dårligere søvn. Dårligere søvn,- mer smerter… Evig vond sirkel om jeg ikke tvinger kroppen til å snu det. Jo det er litt vondt å snu. Men med vondt, skal vondt fordrives!! Både i kropp og sinn!
Jeg er litt stolt av meg selv som har det i meg å ville og klare å gjennomføre det jeg bestemmer meg for.Og at jeg har det “verktøyet” jeg trenger for å gjøre det. Litt som løvetannen på bildet. Presser meg opp og fram hvor jeg måtte ønske hehe… Nesten alltid. Iallfall når jeg ikke har en, eller flere dårlige dager og er litt zombie 😉
Nå når kvelden er kommet og sola går ned, og det er lyst lenge nå. Kjenne på at dagen har gitt masse D-vitaminer fra sola og hauger med lykkehormoner fra både sol og trening. Nyte tidlig kveld ute i hagen med glass hvitvin (det er onsdag og “lillelørdag”) og ei god bok. Balanse er viktig! Nok trening og bevegelse,- og nok hvile. Det gir ro og balanse i kropp OG hode! For selv om kroppen får mye under trening,- så får hjernen minst like mye trening , om ikke mer. Jeg merker det like godt i hodet når jeg har vært for dårlig til å følge opp treningen noen dager. Jeg blir fortere irritert, mer sår og emosjonell og amper, og lettere å tenke negative tanker og ser problemene isteden for løsningene. Jeg merker det så utrolig godt og er veldig bevisst på det. Kanskje for bevisst til tider. Og da er det godt å rømme inn i et eventyr i en bok. Skal sies at jeg liker best historiske romaner. Historier med rot i faktisk historie og sannhet.
Så å snu fra negativ til positiv er godt mulig med riktig “verktøy”! Samt at man har noe å se fram til. Å ha noe å glede se til og over er viktig. Og det er viktig å tenke igjennom dagen og spesielt ta fram de GODE tingene. Plutselig kan en overraskelse komme som lyn fra klar himmel! Som i dag! Det er både “skummelt”, spennende og moro. Og jeg vet ikke om jeg tør. Men jeg vil! Kan jeg? Bør jeg? Skal jeg? Tør jeg? Off!! Så vanskelig. Veit det er en positiv og god og spennende ting som gir opplevelser. Jeg får tenke litt litt til…. Så skal jeg komme tilbake og fortelle om hva jeg skal eller ikke skal… Og nei, jeg vet ikke når reportasjen i Se og Hør kommer. Men siden det skulle komme i mai er det jo ikke mange alternativer igjen. Blir spennende! Grugler 🙂
Mitt ønske om en stille og rolig natt gikk i vasken… Så hva har det å si for meg? Hvordan påvirker mangel på søvn med kropp og hode? Ganske mye faktisk. En dag eller to er stort sett ikke noe stort problem. En uke, ja da begynner de fleste å kjenne det godt. Flere uker og over lengre tid er ganske ødeleggende for de aller fleste. Jeg snakker jo kun for meg selv, men jeg vet at jeg ikke er alene om det. Og det finnes utallige studier og “bevis” på at lite søvn over tid går ut over helsa. Her er en link til en: https://www.lommelegen.no/s%C3%B8vn/s%C3%B8vnvansker/artikkel/for-lite-sovn-slik-pavirker-det-kroppen-din/69120089
Synes bildet over er beskriver godt hvor jeg er og hva jeg må huske akkurat nå. For nå når jeg er så til de grader i underskudd av søvn og går rett ned! Ned i kjeller`n! Irritabel, ukonsentrert og hukommelse som en gullfisk! Hodet kjennes som full av sukkerspinn…. Og kroppen er stiv og full av vondter. Emosjonell og den minste ting setter igang tåreflommen. Ikke bare triste og vonde, neida. Alt som kan oppfattes som rørende og fint og vakkert hehe.. Og jeg har mest lyst å sove. Føler kroppen er så tung og må kjempe for ikke å duppe av når jeg sitter rolig. Kjemper og for å treffe rette taster og sette bokstavene i riktig rekkefølge når jeg skriver her nå Slitsomt! Så hva Var det den siste delen av diktet da….. Å klare å se det beste i meg selv. Se de positive tingene i dagen. Det er pokker ikke lett! Jeg skal uansett prøve!
Jeg har jo verden beste terapaut gående rundt her. Som krever oppmerksomhet og kos. Og av og til litt mat da hehe. Han hentet jeg for snart 7 år siden som en bitteliten hårball. Verdens skjønneste lille venn. Jeg var nyoperert etter å ha fjernet eggstokkene forebyggende pga BRCA1. Høyrisiko for bryst og eggstokk-kreft og med ca 87% risiko, så tar man grep! Så jeg ble liggende mye på sofa`n og det passet lille nurket perfekt! Med et brunt fluffy pledd lå jeg under og han lå oppå på brystet mitt. Det var terapi det! Nå er det pleddet blitt et “må ha” for å ligge i sofa`n. Til nød et annet lignende som er hvitt. Men det brune er liksom blitt hans. Han er en raring. En pussig morsom karakter som “prater” en hel masse. Ikke veldig enkelt å forstå, men jeg har lært at det er forskjell på velkomsthilsen, kos, og litt “kjefting” når jeg har vært borte eller at nå er det på tide å stå opp. Vi diskuterte lenge navn på denne lille lykkelige pusen som boblet over av glede. Vi landet på Stratos. Og nå 7 juli blir han 7 år! Voksen “mann” er han blitt. Men med fortsatt massevis av barnlig fakter og glede. Og en reser på jakt! Fanger mus og digre ekle jordrotter som han kommer og viser stolt fram. Og jeg roser han opp i skyene hvor flink han er. Det er jo kjempebra han tar de. Bor på et småbruk, uten andre dyr, men det er jo et sted det ofte er lett det blir mye mus. Og jordrottene ødelegger det meste i hage og jorder om de får holde på. Så såklart må han få skryt! Da kommer han mjauende og og stolt og kry og buster med halen. Han er rar! Og fin og god! Det er på dager som dette jeg er aller mest takknemlig, og trenger mest den lille, store terapi-pusen min.
Nå har jeg vært stille noen dager. Og det er det flere årsaker til. Både at jeg blir nokk ikke å skrive her hver dag uansett. Men ting skjer. Sånn er det bare. Jeg kan nevne det litt tragikomiske først…. For her på torsdag syntes jeg det var så kaldt og måtte til slutt kapitulere å fyre opp i ovnen. Jeg går ut i gangen og henter to store gode tykke vedkubber. I det jeg trår over dørterskelen til stua, sklir jeg og detter(egentlig var det vel spøkelset som spente bein på meg. Alltid greit å legge skylda på andre)! Kjører hånda inn i ett bord, vedkubbene fyker opp,- og selvfølgelig lander begge i hodet mitt… Det var møkkdritinnihelvetevondt! Fikk en skikkelig trøkk og skikkelig Donald-kul! (Bare å le! Så garantert urkomisk ut!) Har skjønt i ettertid at det ratt var en lett hjernerystelse. For selv om jeg sliter med søvn, pleier jeg absolutt ikke sove på dagen. iallfall ikke to ganger om dagen. Samt ubehagelig og vondt å se på pc`n og mobilen, som da gjør det vanskelig å blogge.
Jeg orker ikke like mye og er sliten og trøtt da jeg hver natt blir vekt av russen som dundrer igjennom byga vår, både to og tre runder. Såpass må man tåle blir det sagt… Javel. Men min helse tåler det ikke! Det er ikke enkelt å leve med smerter 24/7 fra før. Jeg sliter i perioder med dårlig søvn uten russebråk også. Det er nokså vanlig og står som en av de 200 symptomene på lista over Fibromyalgi-symptomer. De færreste har alle, jeg har ikke hørt om noe iallefall, men normalt å ha mange, og normalt at det kan variere. Så når jeg nå har blitt vekt hver natt, men noen få unntak siden 14 dager før påske, har jeg nådd min absolutte tålegrense! Det er ikke det at jeg HATER alle russ. Men akkurat nå HATER jeg det bråket de steller istand HVER NATT! Ikke i natt!! Jeg håper og ønsker og ber til guder og vesner, Tor og Odin, vetter og troll og Zews, Poseidun, Budda osv om ro i natt!! 🙂 Jeg unner russen å ha det moro og skape minner. Det er bare viktig å huske at å ha det moro ikke nødvendigvis betyr å skape jævelskap for andre! Skader ikke å respektere at vi lever i et samfunn vi skal leve sammen i. Også etter russefeiringen er over. Og det er jammen bare 4 -5 dager igjen…. Håper jeg 😉
Jeg er avhengig av bevegelse, trening og masse tøying for at jeg skal være nesten normalt menneske i kropp og hode. Og når søvn blir forstyrret over så lang tid, -ja da orker jeg ikke! Jeg har overhodet ikke energi til å jogge meg en tur eller ta en treningsøkt. Og jo mindre jeg får trent,- jo mer smerter får jeg! En evig runddans som ikke er kjempe lett å snu. Ikke bare for å holde “vondtene” i sjakk jeg er avhengig, eller har et sterkt behov for trening. Det hjelper meg også psykisk. Som jeg har nevnt tidligere har det vært noen tøffe år med depresjon, stress og angst. Jeg står på egne ben har gjort nå et år. Det er i perioder litt nesten skummelt. Spesielt når jeg blir sliten og “vondtene” tar tak og søvnen uteblir. Da er det lett å havne i gamle negative tanker og spor. Jeg veit jeg MÅ jobbe med tankene mine hele tiden. Og det er langt enklere når jeg får trene jevnlig. Trening gir jo som kjent lykkehormoner! Og de trenger jeg veldig NÅ!
Nok syting!! Verden kommer til å bestå og jeg kommer meg opp igjen! Livet er som en berg og dal-bane. Det går opp og ned. Og når jeg er nede, er jeg i læring, som nå. Selv om det kanskje er kjedelig, vondt og vanskelig, så er det i nedturene læringen er. Og før jeg vet ordet av det, er jeg på vei opp igjen. Herlig! Det er snart sommer!
Men jeg har en godnyhet jeg må dele før jeg gir meg! I forbindelse med BRCA1 og det inngrepet jeg har snakket om som har blitt utsatt og avlyst og.. ja… Jeg har fått en ny dato!! HURRA!! Grugler! Gleder meg til å få det overstått. Gruer meg til narkosen, oppvåkningen og smertene etterpå. Og det jeg gruer meg mest til er om/hvis timen blir utsatt igjen! Men det BLIR BRA!! Og det GÅR BRA! Kryss fingra for meg dere 🙂 <3 Håpet er lysegrønt!
